Forskning

Er det fordeler ved å være ung forsker?

Biokjemien taler for at de kanskje har noen fortrinn.

The muppets show

Til dere som er så unge og flinke. Kan dere fortelle meg: hva er fordelen med å være en ung forsker versus en gammel?

Hilsen tanta til Beate

Bjarte Aarmo Lund, kjemiker

For oss som prøver å etablere oss som unge forskere, er det et betimelig spørsmål; hvordan skal vi kunne måle oss med de etablerte forskerne med årevis av erfaring? Biokjemien taler likevel for at vi kanskje har noen fortrinn.

En av de store teoriene om aldring har vært at oksidasjonsprosesser i cellene fører til at de lenge-levende cellene, deriblant nervecellene i hjernen som vi alle er enige i at er viktige for forskere, akkumulerer skader og til sist dør.

Modellorganismer som C.elegans (rundorm) og Drosophila (fruktfluer) er blitt studert for å finne nøkkelen til evig liv, og en av variantene man har funnet, har genvarianter som fører til økt produksjon av antioksidant-systemer. På den andre siden vet vi at personer med Downs syndrom har kortere forventet levealder, og det ble observert at det også var en assosiasjon med økt oksidativt stress.

Til sammen talte dette for at vi alle sammen burde spise store mengder antioksidanter for å holde oss friske, og at unge mennesker burde ha sunnere celler og hjerner enn eldre.

Dette kunne vært svaret, men så var det ikke så enkelt likevel. En av de åpenbare innvendingene er at vi vet at trening er bra for oss, samtidig som vi vet at trening utsetter oss for store mengder oksidativt stress. Individer av modellorganismen C.elegans der man har fjernet hele antioksidant-systemer levde helt fint.

Altså er det hele noe mer komplisert, i alle fall hvis en vil leve evig. Om en bare har lyst til å konkurrere med eldre akademikere, så vil det nok tale til din fordel at dine unge hjerneceller er blitt utsatt for mindre oksidativt stress.

Mari Elken, forsker på høyere utdanning

Hva betyr egentlig ung og gammel når vi snakker om forskerlivet? Det er ganske få andre yrker der du faktisk regnes som ung og lovende helt til du er rundt førti. Jeg vet ikke om man regnes som gammel etter det, kanskje bare lovende.

Det kjedelige svaret er jo at det ikke bare er fordeler å være en ung forsker. Yngre forskere nå møter et mye mer konkurranseutsatt arbeidsliv. FoU-statistikken viser at det er omtrent 58 000 forskere/faglig personale som utfører FoU i Norge, omtrent 30 000 av disse er i universitets- og høgskolesektoren samt instituttsektoren, resten i næringslivet. Det er ganske mange mennesker.

Siden 2000 har det vært en stor økning i antall midlertidige stillinger som stipendiat, postdoktor og forsker, og mange yngre forskere har fått mer varierte karriereveier. Det er veldig bra at kompetansen yngre forskere har er relevant på andre områder i arbeidslivet. Men, for de som ønsker å bli i forskningsverdenen betyr det at konkurransen er mye tøffere. De «gamle» forskere hadde nok litt andre muligheter å få seg en fast stilling enn yngre forskere nå. Selv om yngre forskere nå må gjennom et trangere nåløye, viser undersøkelsene i Norge at forskerkarrierer er attraktive. Til tross for økende midlertidighet er norske arbeidsforhold også ganske godt regulert – noe som slett ikke er gitt i andre land.

Det å kunne være en forsker er jo også et privilegium. Det er få andre yrker med så høy grad av autonomi og fleksibilitet, og mulighet til å følge egne forskningsinteresser. Det er et meningsfullt arbeid.

Universiteter er blant de eldste institusjonene i moderne samfunn. Forskning og forskningsbasert kunnskap er sentralt både for å løse de store samfunnsutfordringene og for å forstå og forklare verden på en bedre måte. Kunnskapsutvikling er jo stort sett en kumulativ øvelse mot bedre teorier, forklaringer og data, så det er definitivt en fordel å være en ung forsker nå – man får være med på en kunnskapsreise til fremtiden, og det er veldig morsomt!

Det er mye vi vet nå, men det kommer til å være enda mer vi kommer til å vite om ti, tjue og førti år. Med mindre vi som verden roter det veldig til i mellomtiden, det kan jo skje. Jeg håper jeg får lov å bli en gammel forsker jeg og. Eller bare lovende.

Stefka G. Eriksen, filolog og kulturhistoriker

Jeg begynner med en innrømmelse – jeg er egentlig litt usikker om jeg er kvalifisert til å svare, siden mine fantastiske fire år i AYF er ferdige og jeg er i tillegg over 40 … så er jeg da fortsatt en ‘ung forsker’? Kanskje ikke, men til tross for min akademiske og biologiske alder, eller kanskje på grunn av de, har jeg også meninger om dette.

Men først: det er ikke bare i dag at betegnelsen ‘ung’ ikke bare handler om biologisk alder. Også i middelalderen, kunne man tenke på noen som ‘ung’ om de var tidlig i sin utdannelse eller akademiske karriere, uavhengig av biologisk alder. Med andre ord, det å være ‘ung’ handlet ikke så mye om alder, men om hvor mye kunnskap man hadde tilegnet seg eller hvor vis man er.

Kongespeilet, som var en slags pedagogisk lærebok for Norges prinser fra midten av 1200-tallet, forteller at noen ting bør man lære i ung alder, mens man fortsatt er hjemme og før man drar ut i den store verden. Dette kan være konkrete håndverk eller praktiske ferdigheter. Med slik ballast, kunne man reise ut og utvikle seg på andre måter, få bekjentskap med andre kongedømmer, kulturer og skikker. Om man spurte alt for mye i slike nye situasjoner, ville man kunne oppfattes som uerfaren, uviss, og barnlig (også på norrønt). Alder ble dermed definert ikke av biologi, men av ferdigheter, kunnskap og visdom.

---

Ukens spørsmål

Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner.

Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.

---

Ikke bare det, men denne ‘aldringsprosessen’ fra å være uklok og barnlig til å være kunnskapsfull og vis, korresponderte med en endring av sosial status og autoritet. Den som er ukyndig og stiller for mange spørsmål, viser ikke bare sin manglende kunnskap, men den har også tydelig lavere sosial status enn den som kan svare. [Det var ikke noe som het ‘Det finnes ikke dumme spørsmål’ i middelalderen!]

Og selv om lærerne og de etablerte intellektuelle uten tvil hadde mer status enn yngre studenter, kunne autoriteten og statusen til en professor i middelalderens universitet avhenge av hans popularitet blant studentene og av måten han møtte deres nysgjerrighet og ønske om utvikling på. Selv i middelalderen var universitetsutdannelsen basert på debatter og disputaser, særlig i fag som fysikk og kosmologi, som tillot flere veier til ‘sannheten’ enn teologi, for eksempel. Da gjaldt det for både de unge og de gamle å te seg klokt for å bringe vitenskapen og kunnskapen videre.

Sammenlignet med middelalderen, har dermed unge forskerne i dag noen fordeler, til tross for den store konkurransen som Mari skriver om. Det er forventningene er høye forteller også at det er mye mer rom for de unge og lovende å skinne og å briljere, å åpne nye dører og å vise nye veier. I dag er status og autoritet forholdet mellom ‘unge’ og ‘gamle’ kanskje ikke helt snudd, men i hvert fall mye mer nyansert. For en som meg, som har blitt en gamlis (i hvert fall i AYF-sammenheng), er det et stort privilegium å fortsette samtalen med de unge og lovende.

Har du spørsmål til forskerne? Send e-post til ukens@morgenbladet.no

Mer fra Forskning