Kåret til årets nisjenettsted! Kåret til årets nisjenettsted!
Forskning

Hva mener forskerne om liv etter døden?

Også etterlivet er gjennomsyret av ideer om kjønn, makt og politikk.

Toraja

Hei, for en utrolig tankevekkende tekst om rett og galt. Jeg håper jeg finner flere slike gode tekster på MB i fremtiden: Har dere noensinne skrevet om determinisme og fri vilje, den vanskelige etiske problemstillingen med ufrivillig mannlig kjønnslemlestelse (omskjæring) eller livet etter døden?

Hilsen, 19-årig leser. Luqman Wadood Ansvarlig redaktør, jeune.no

Akademiet for yngre forskere svarer: Vi gleder oss stort over å ha unge lesere, og takker for de gode spørsmålene. Denne uken tar vi livet etter døden, og sparer de andre til en senere anledning.

Ole Martin Moen, filosof

Når man diskuterer om det finnes liv etter døden, er det viktig å huske at i én forstand er svaret ganske åpenbart ja. Etter at du dør, vil det fortsatt finnes massevis av mennesker og dyr som fortsetter å leve.

Så det man lurer på, er kanskje ikke om det finnes liv som sådan etter at man er død, men om ens eget liv går videre etter at man er død. Men også her kan man si at svaret, i én forstand, er nokså åpenbart, nemlig nei. Enn så lenge døden nettopp er livets opphør, er det ikke mulig å ha dødd og samtidig ha fortsatt å leve. For da ville man jo ikke virkelig ha dødd.

Så hva er det egentlig vi lurer på? Antagelig lurer vi på dette: Fortsetter vår egen bevissthet, eller hva enn det er som utgjør vårt eget selv, å eksistere videre til tross for at kroppens funksjoner stanser og kroppens deler går i oppløsning?

Noen svarer nei. Det kalles gjerne utslettelsesteorien.

Andre svarer ja. Det kalles troen på et etterliv. Troen på et etterliv kommer i to hovedvarianter:

Den ene varianten er reinkarnasjon: troen på at selvet vårt er kontinuerlig med selvet til en av de nye som blir født. Da har i så fall selvet ditt eksistert i tidligere liv og vil fortsette å eksistere i nye liv i fremtiden: Du er på en reise fremover i historien i stadig nye kroppslige fartøy.

Den andre varianten er troen et på liv i det hinsidige: på at man kommer til en helt annen verden enn denne, for eksempel at man blir stilt overfor sin skaper. Da er man ikke en del av en lang rekke av liv etter hverandre her på jorda, men bare to: Man har det som er nå pluss det som kommer i det hinsidige.

---

Ukens spørsmål

Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner.

Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.

---

Hva skal man mene? Det avhenger, i stor grad, av hva man mer grunnleggende antar at er relasjonen mellom bevissthet og kropp.

Noen sier at det ikke finnes noe annet enn det kroppslige: Vi er bare veldig kompliserte kropper som gjør veldig kompliserte ting. Dette synet kalles materialisme og da er svaret gitt: Opphøret av kroppens funksjoner er selvets opphør, for det vi kaller selvet er bare en kroppsfunksjon. Andre mener at selvet ikke bare er en kroppsfunksjon, men at det likevel skapes og opprettholdes av kroppens funksjoner, kanskje tilsvarende hvordan lys skapes og opprettholdes av en lyspære. Dette synet kalles emergentisme. Da blir nok også svaret at døden er selvets opphør. Når pæra går, går lyset.

Mest forenlig med troen på et etterliv er troen på vi alle har en sjel – eller, kanskje mer presist, at vi alle er en sjel. Dette synet kalles dualisme.

Da er din sjel knyttet til din kropp nå, men det sjelelige har likevel en eksistens som er uavhengig av kroppen. Dermed kan sjelen ta bolig i en ny kropp (reinkarnasjon) eller reise til en annen verden (det hinsidige). Kroppen, kan man da si, er som en radio og sjelen er som NRK P2. NRK P2s eksistens er ikke truet av at en radio går i stykker.

Til sist kan man mene at det finnes bevissthet i alt: Svært kompleks bevissthet i vesener som oss mennesker, og svært enkel bevissthet i for eksempel et atom. Dette synet kalles panpsykisme, og jeg mener faktisk at dette er det mest plausible synet. Vi vet at bevissthet finnes, så hvorfor tenke at det fysiske som vi selv og verden består av, egentlig er helt uten bevissthet? Panpsykisme, filosofien, er et syn delt av blant annet Spinoza, Leibniz og Schopenhauer.

Siden jeg er en panpsykist, tror jeg på en moderat form for reinkarnasjon. Jeg forventer at hvis jeg dør, blir bevisstheten min løst opp i milliarder av deler. Delene vil fortsette å eksistere. Men det betyr ikke at mitt eget selv fortsetter i et etterliv, for selvet mitt avhenger av de milliardene av komplekse strukturer som går i oppløsning når jeg dør.

Helene Knævelsrud, kreftforsker

Jeg er ganske sikker på at bananfluene i inkubatorene på forskningslaboratoriet ikke reflekterer over livet etter døden. Men som alt annet biologisk liv gjør de sitt beste for å videreføre sine gener til neste generasjon. Målet er å finne nok mat til å kunne pare seg og få mange avkom. Og selvfølgelig unngå å bli spist før målet er gjennomført.

På laboratoriet får bananfluene nok mat og de er beskyttet fra sine naturlige rovdyr. Men skulle vi tatt vare på alle avkom til alle bananfluene, så hadde det ikke blitt plass til forskerne til slutt.

For å plukke ut de fluene vi trenger, bedøver vi dem med karbondioksid og legger dem utover en arbeidsflate hvor vi kan studere dem gjennom mikroskopet. Basert på ytre kjennetegn som oransje øyne, krøllete vinger og korte hår på ryggen finner vi de fluene som har mutasjonen vi er ute etter. De vi ikke trenger, kastes i konsentrert alkohol. Der løses eksoskjelettet opp slik at fluene går rett fra å døse i karbondioksid og inn i det eventuelle livet etter døden.

En av prosessene jeg studerer i bananfluene, påvirker nok ikke livet etter døden, men beskytter mot mange typer sykdom og øker hvor lenge man lever i denne verden. Prosessen heter autofagi, gresk for selv-spising, og vi sier gjerne at det er cellenes system for intern resirkulering av overflødige eller ødelagte deler.

Det har vist seg at passe mengder autofagi øker både livslengde og god helse ved å forhindre at «søppel» hoper seg opp i cellene. Dette benytter alle slags celler seg av, blant annet hos mennesker, mus og bananfluer. Faktisk ble de fleste bestanddelene av autofagimaskineriet først oppdaget i gjær, noe som ga nobelpris til den japanske forskeren Yoshinori Ohsumi i 2016.

Men selv om vi vet at autofagi i utgangspunktet forhindrer friske celler fra å bli til kreftceller og beskytter oss mot nevrodegenerative sykdommer, så viser det seg at bildet likevel er mer nyansert. Vi må fortsette å forske på hvor mye autofagi som er nyttig for hvert enkelt organ og hvordan vi kan styre autofagien optimalt i behandling av ulike sykdommer. Så om ikke bananfluene kan hjelpe oss med livet etter døden, så kan de i alle fall hjelpe oss med å finne ut av dette!

Marianne Hem Eriksen, arkeolog

Det er blitt påpekt at når noen dør, skjer det to ting: et sosialt individ forsvinner, samtidig som et nytt objekt trer inn i verden: den døde kroppen. Dette nye objektet må håndteres på en eller annen måte; det er både et menneske og en ting, subjekt og objekt, og det kommer om kort tid til å gjennomgå biologiske forråtnelsesprosesser. Noe må gjøres for å sikre at den døde får en «god død», og for å håndtere liket.

De materielle sporene etter hvordan fortidens mennesker håndterte døden er blant det viktigste kildematerialet arkeologer har. Hvordan stelte de den døde kroppen? Hvilke gjenstander skulle den døde ha med seg i graven? Hvordan skulle gravmonumentet se ut?

Variasjonen på tvers av tid og rom er enorm. Kroppen kan brennes for at sjelen skal kunne frigjøres. Kroppen kan mumifiseres for å beholdes så intakt som mulig, i påvente av gjenopplivning. Man kan ekskarnere liket – skjære kjøttet av kroppen for å rense beina. Man kan spise av kjøttet for å overta essensen til den døde, slik at hen får et liv etter døden. Eller man kan tenke at de døde fortsatt er der, altså at å være biologisk død ikke er det samme som å være sosialt død. I Toraja-kulturen i Indonesia hender det at folk bor sammen med de døde i årevis – kler kroppene i designersolbriller og fine kjoler, tenner sigaretter for dem. Selv om hjertet ikke lenger slår, er livet ikke over (kontra Knausgård).

Noe av det jeg jobber med, litt nærmere hjemme, er hvordan man tenkte om kroppen og personen (eller sjelen, om du vil) i jernalder og vikingtids Skandinavia. Ideene om hva som utgjorde en person, var sammensatte, og for oss, fremmede. For eksempel fortelles det i sagaene og diktningen om følget eller hugen – aspekter av jeget i dyreform som regelrett fulgte (noen?) mennesker som en skygge gjennom livet. Noen kunne også forvandle seg om til dyr: til ulver, bjørner, og fugler.

Så er det tingene, da (arkeologer er alltid opptatt av ting!). For eksempel er det de senere årene publisert en del om sverdenes spesiell rolle i Nord-Europa mellom cirka år 500 og 1000. Sverd kunne ha egennavn, inneha et omdømme eller personlige karaktertrekk, og kunne bli brent, bøyd eller brukket når de ble lagt i graven sammen med sine eiere. Er sverdet da ‘bare’ en passiv gjenstand – eller et subjekt, som kanskje deler noe av sin essens med sin eier? Hvor går grensen mellom mennesker og ting?

Selv er jeg opptatt av de kroppene som ble behandlet på atypiske måter i jernalder og vikingtid, særlig de kroppene som endte opp rundt langhusene. Vi kan spørre oss om det egentlig er en begravelse, når man inkorporerer del av en hodeskalle, noen kremerte fingerben, eller et skulderblad i et stolpehull eller en veggrøft. Jeg tror ikke vi automatisk kan gå ut ifra at det handler om å sikre et godt etterliv og en god død for den avdøde. Kanskje er kroppsdelene her heller en type kraftfulle gjenstander – som kan brukes for å sikre gode avlinger, beskytte huset, eller på andre måter kan gjøre noe for husholdet, men ikke lenger nødvendigvis anerkjent som et menneske.

Og nettopp dette, at livet etter døden ikke nødvendigvis er det samme for alle i et samfunn, er et viktig poeng. For eksempel var det ifølge middelalderkildene kun krigere som kunne komme til det Valhall etter døden – noe som betyr at majoriteten av befolkningen var utestengt fra det mest ærefulle etterlivet. Livet etter døden er altså ikke adskilt fra andre strukturer i samfunnet: Også kroppen og etterlivet er gjennomsyret av ideer om kjønn, makt og politikk.

Har du spørsmål til forskerne? Send e-post til ukens@morgenbladet.no