Som underviser sier jeg alltid at det ikke finnes dumme spørsmål, men er det virkelig sant?
Hilsen bedreviter
Alexander H. Sandtorv, kjemiker
Det å være forsker er å stille dumme spørsmål. Til naturen. Det er ingen av oss som er spesielt smarte. Vi forstår ikke hvordan enkle naturkrefter virker en gang. Eller hvordan universet ble til, eller hva størstedelen av universet består. Når man er forsker, blir man daglig konfrontert med nettopp hvor dum man er, hvor utilstrekkelig kunnskapen vår er. Vi er bare et hårstrå i denne kompliserte suppen vi kaller livet.
Det å være forsker er å forstå at man er dum. Fordi man hele tiden får nettopp det bekreftet, i disse monologene med naturen. Hvorfor er du slik? Hvordan henger dette sammen? Hvorfor, hva, hvordan? Hele tiden.
Det finnes kanskje dumme spørsmål, men er ikke det kjernen av å være menneske? Å stå der, i dette blinkende stjernelyset, og rope toskete, uintelligente, vrøvlete spørsmål ut i mørket?
Av og til får du svar. Ofte ikke.
Nils Hallvard Korsvoll, religionshistoriker
Nei, kjære betrevitar, det er ikkje sant og det veit du godt. Klart er der dumme spørsmål!
Seinast i går skreiv eg ein e-post til banken min der eg spurde om noko den stakkars rådgjevaren allereie hadde svara på i førre e-post. Dette er kanskje den mest irriterande typen dumme spørsmål, òg i undervisingsyrke. Spørsmål der svaret er: «Det står i emneplanen».
Vitskap og forsking er òg fylt med dumme spørsmål. Ikkje fordi ein ikkje har lese emneplanen (vel, somme gongar òg på grunn av dette), men fordi me stiller spørsmåla våre ut ifrå kunnskapen me har, ikkje ut ifrå kunnskapen me skal tileigne oss. Lik pandemiberedskapen byggjer me på akkumulert lærdom og erfaring, men dette er langt ifrå alltid dei beste spørsmåla å stille for framtida.
I eit tidlegare svar tok me opp at ulike disiplinar stiller ulike spørsmål, og dermed får ulike svar. I ei forlenging av dette kan ein seie at teoriutvikling og vitskapsteori går ut på å stille stadig betre spørsmål i forskinga. Eventuelt å unngå dei dumme.
Eit klassisk døme i religionsvitskap er at feltet lenge definerte religion ut frå kjenneteikn som er sentrale i protestantisk kristendom: Når ein ville undersøke religion, såg ein etter uttrykk for tru og individuell overtyding, forteljingar om ein skaparguddom, etter heilage tekstar og idear om personleg frelse. Kjenneteikn knytt til ritual, gruppefellesskap og levereglar vart rekna som sekundære, gjerne kulturelle tillegg til det ein forstod som kjernen i ein religion.
Med tida har me lært at denne forforståinga av kva religion er, førte til dumme spørsmål og dermed skeive bilete av religionar som ikkje er protestantisk kristendom. Faget fann då fram til nye spørsmål, som me sidan har sett skapar andre blindsoner, og slik går nu dagan.
Dumme spørsmål er ikkje til å unngå, men poenget er sjølvsagt at me må halde fram med å stille spørsmål. Det er difor me held fram med å fortelje denne løgna.
Anne Tjønndal, idrettssosiolog
Som Alexander og Nils påpeker, så er det å være den som stiller dumme spørsmål og å være den som blir utsatt for dumme spørsmål, bare en del av jobben i akademia.
I undervisnings- og forskningssammenheng er det likevel ofte slik at de tilsynelatende dumme spørsmålene egentlig bare er late spørsmål forkledd i en fordummende drakt. Nils sitt eksempel med undervisningsspørsmål hvor svaret er av typen «det står i emneplanen», er et godt eksempel på dette. Uansett hvor mye informasjon jeg skriver, sender og legger ut, både til studenter og kolleger, så får jeg alltid masse spørsmål om ting jeg allerede har informert om flere ganger før (hjertesukk fra forsker som har forvillet seg inn i mellomlederstilling).
Det verste med det hele er at jeg er ikke et fnugg bedre selv! Ukentlig sender jeg meldinger og e-poster med spørsmål om ting jeg burde klart å søkt meg frem til selv, ting jeg har lest tidligere og ting jeg egentlig visste når jeg fikk tenke meg om en runde til.
---
UKENS SPØRSMÅL
Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner.
Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.
---
Alle disse frustrerende spørsmålene om stort og smått kommer jo ikke fordi studentene, kollegaene våre eller vi selv, er dumme. De kommer som regel av en av tre grunner, fordi: 1) Vi er for late til å lese en lang tekst med mye tettpakket informasjon grundig, 2) vi har lest så mye informasjon på kort tid at vi har glemt at vi fikk akkurat denne informasjonen for ikke så lenge siden, eller 3) vi tror vi kan slippe unna med mindre arbeid og administrasjon hvis vi spiller dum.
Jeg er skyldig i alle disse tre. Beklager til alle studenter og kolleger som har blitt, og kommer til å bli, utsatt for mine «dumme» spørsmål. Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg skal slutte å stille disse spørsmålene, men det er helt urealistisk. Det er rett og slett altfor mange dokumenter og informasjon jeg burde huske og vite om hele tiden — og som oftest går jeg jo bare rundt og tenker på boksing, sport og sånt.
Har du spørsmål til forskerne? Send e-post til ukens@morgenbladet.no