Tverrfaglig er et ord som spyttes ut hele tiden. Vi kan lese hvor bra tverrfaglighet er, hvordan forskning som er tverrfaglig skal redde verden, og ikke minst hvordan forskere jobber tverrfaglig. Men en ting jeg aldri har skjønt, er hva det egentlig betyr. Så da håper jeg at dere kan svare (tverrfaglig, hvis dere vil): Hva i alle dager er tverrfaglig?
Hilsen tverr og faglig.
Mari Elken, forsker på høyere utdanning
Hva er tverrfaglig? Verden er. Tverrfaglighet er rundt oss hele tiden, så på en måte er det egentlig litt kunstig at vår kunnskap om verden er delt opp i fagområder.
En enkel beskrivelse er at tverrfaglighet betyr samarbeid på tvers av fag. De mer kjente formene er vel flerfaglighet og tverrfaglighet, men det finnes også noe som heter transfaglighet (transdisciplinary). Flerfaglighet handler mest om at folk fra ulike fagområder jobber sammen der innsiktene fra deres ulike fagområder supplerer hverandre. Skal man jobbe tverrfaglig, skal disse innsiktene også knyttes til hverandre i større grad. Den mest omfattende formen er når man jobber transfaglig, det vil si at eksisterende faggrensene viskes ut, også med tanke på teorier og metoder. I forskningen kan det bety at det også involveres andre aktører enn forskere i forskningsprosessen.
I studier av høyere utdanning, som jeg holder på med, er fagenes betydning sentralt i mye av forskningen vi holder på med. Tradisjonelle universiteter er som oftest organisert etter kunnskapsområder. Fagforskjeller er viktige for måten utdanning og forskning gjennomføres. Et studieprogram i sykepleie er annerledes organisert enn et studieprogram i sosiologi, for eksempel. Fagene har også betydning for måten undervisningen praktiseres på og hvordan kvalitet vurderes. Det ikke er kun kunnskapsinnhold som er ulikt – fagområdene har også ulike kognitive og sosiale strukturer, som blant annet Tony Bechers arbeid har vist. Endringene i fagene skjer ulikt, de har ulike kulturer og forskere fra ulike fagområder kommuniserer og samhandler på forskjellige måter.
---
UKENS SPØRSMÅL
Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner.
Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.
---
Mer integrerte former for samarbeid (transfaglighet) kan være utfordrende. Det kan være utfordrende å beherske flere fag på et tilstrekkelig høyt nivå. Det er også enkelte praktiske hindringer, som å finne relevante fagfeller eller finansiering, og det kan være vanskelig å få slik forskning publisert.
Mye av forskningsverden er fortsatt svært disiplinorientert i praksis. Selv om det tilsynelatende er mye fokus på tverrfaglighet (og dette har vært tilfelle mange tiår), skjer det en kontinuerlig fragmentering og differensiering av kunnskap, dette er noe Peter Weingart kalte for tverrfaglighetens paradoks.
Men, det er håp. Av egen erfaring kan jeg si at tverrfaglig samarbeid er givende, så jeg heier nok litt over gjennomsnittet på fler/tverr/transfaglighet. Spennende ting kan skje!
Astrid Marie Jorde Sandsør, samfunnsøkonom og utdanningsforsker
Man kan enten være en tverrfaglig forsker – ved å anvende metoder og teorier fra flere fagfelt, sånn som Mari – eller jobbe tverrfaglig ved å forske sammen med andre som har en annen faglig bakgrunn – her finner du meg. Jeg er samfunnsøkonom og jobber tverrfaglig med psykologer, sosiologer, økonomer, pedagoger og genetiske epidemiologer.
I forskningsgruppen vår studerer vi sosial ulikhet, språkutvikling og skoleprestasjoner. Vi er alle kvantitative forskere som er opptatt av samme tema, men har ulik bakgrunn og dermed forskjellig tilnærming både til spørsmålene vi stiller, teorien vi støtter oss på og metoden vi bruker. Med oss har vi har ulike styrker, og ikke minst svakheter. Jeg jobber med registerdata og bruker metoder som kan si noe om årsakssammenhenger. En annen økonom er spesialist i å sammenligne nytten og kostnaden av ulike tiltak. Sosiologene jobber med mye av det samme, men er vel så opptatt av å beskrive verden, og fokuserer mer på teori enn mitt fagfelt. Psykologene er gode på målinger og mekanismene som ligger bak, og de genetiske epidemiologene har en spisskompetanse på analyse av gener.
Egentlig handler det å jobbe tverrfaglig rett og slett om å samarbeide med andre forskere, og det er jo noe av det beste ved jobben. Vi jobber forskjellig, trives med ulike deler av forskningsprosessen og kan ulike ting. Ved å samarbeide utnytter vi hverandres kompetanse, får en heiagjeng som inkluderer flere enn oss selv og slipper å stå alene i vanskelige forskningsbeslutninger. Her er det bare å slå opp i introbok i økonomi og lese om komparative fortrinn for å skjønne at dette også er svært effektivt.
Det er åpenbart at vi har mye å lære av hverandre – det er nettopp derfor vi har begynt å samarbeide! Men så er det noen ekstra utfordringer også. Hvordan skal vi klare å samarbeide når hvert fagfelt har egne terminologier, sjargonger, publiseringskanaler og normer for medforfatterskap? Og hvordan sikre at vi på tross av disse utfordringene klarer å bli bedre forskere av samarbeidet, og ikke bare mister vår faglige identitet? Her er det ingen åpenbare svar, men som med så mye annet så kan vi alle ha nytte av å komme oss ut av boblene våre og snakke litt mer sammen. Det gjelder både forskningsverden og den helt vanlige verden.
Ragnhild Freng Dale, sosialantropolog
Som mine kolleger er inne på over, kan tverrfaglighet og samarbeid være både spennende og lærerikt. Jeg vil også påstå at det er nødvendig for å forstå verden rundt oss, fordi ulike fagdisipliner fokuserer på ulike sider ved for eksempel klimaendringer, internasjonal konflikt eller rettsvesenet – for å nevne tre tilfeldige eksempler. Samtidig kan det være utfordrende å samarbeide med forskere som har en helt annen type fagbakgrunn. Vi har forskjellige typer metoder, og hva vi regner som data, kan også være forskjellig.
Mens jeg jobbet med doktorgraden min, satt jeg på et tverrfaglig polarinstitutt i Cambridge, der den ene halvparten dro på feltarbeid på isbreer på Grønland og i Antarktis for å samle data i flere måneder i strekk med sin lille forskningsgruppe som selskap. Den andre halvparten dro til byer, småsamfunn og store internasjonale konferanser om Arktis for å samle data til sine forskningsprosjekter. Som sosialantropolog dro jeg til den nordnorske byen Hammerfest og bodde der i et år for å gjøre feltarbeid og intervjuer. Da jeg kom tilbake til kontoret på Scott Polar for å skrive om hvordan lokalsamfunnet ble påvirket av oljeindustrien, satt det kolleger noen kontor bortenfor og kjørte modeller om bresmelting fra tall og data de hadde samlet på ekspedisjonene sine. Selv om vi kom godt overens både i kaffepausene og på puben, var det et merkbart skille mellom hvem som deltok på hvilke seminarer. Når vi snakket om samfunnsvitenskapelige og humanistiske problemstillinger, var det oss fra samfunnsgeografi og sosialantropologi som dukket opp, mens seminarer om GIS-data og slikt kjentes mer som domenet til de som jobbet med slike metoder. På tvers av så ulike fagfelt bondet vi mer over historier fra reisene og felles fritidsinteresser enn selve innholdet i forskningen vår, men det lærte meg likevel mye om noe av det aller viktigste ved tverrfaglig samarbeid: at vi alle er mennesker, og at vi trenger kaffe, mat og gode muligheter til uformell prat (i den rekkefølgen!) for at vi skal fungere sammen.
Denne innsikten har også kommet godt med når jeg som forsker på et lite forskningsinstitutt hele tiden jobber med kolleger fra andre fagfelt, enten det er nært eller fjernt fra mitt eget. Slike samarbeid er alltid en øvelse i å finne et felles språk, der vi forstår hverandres fagfelt nok til at perspektivene våre skal komplementere hverandre. Får vi det til, så får vi et spennende fagfellesskap hvor vi alle lærer nye ting samtidig og finner resultater som (forhåpentlig) bidrar positivt til samfunnet. Får vi det ikke til, så har vi i alle fall konsumert nok kaffe – og antagelig lært noe nyttig til neste gang vi forsøker.
Har du spørsmål til forskerne? Send e-post til ukens@morgenbladet.no