Forskning

Når er noe forsket nok på?

Religionshistorikeren, kjemikeren og samfunnsgeografen svarer.

Jeg tilhører en særnorsk fagtradisjon (norsk psykomotorisk fysioterapi) som får kritikk for ikke å være forsket nok på, samtidig som det ikke finnes midler til forskning. Når er noe forsket nok på?

Nils Hallvard Korsvoll, religionshistoriker

Paulus! No blir eg sikkert utestengd frå alle teologiske institusjonar for all framtid, men de veit alle at eg har rett: Når noko er forska på så mykje som Paulus, då er det forska nok på.

Lat meg demonstrere: Kvar veke sender Society of Biblical Literature, ei foreining med tusenvis av bibelforskarar frå heile verda, ut nyhendebrev med eit utval nye bøker som er gitt ut innanfor feltet. I den siste utsendinga handlar tre av ti titlar om Paulus. Veka før, likeins. Til samanlikning har Jesus ein.

No kan ein innvende at Paulus og breva hans, samla i Det nye testamentet, er verde å bruke litt tid og pengar på, sidan dei legg mykje av grunnlaget for dei kristne kyrkjene og for kristen teologi. Av den grunn er der klart ein verdi i å ta tak i og nylese tekstane med jamne mellomrom.

Til dømes er det fint, tenkjer eg, at me har fått nye tolkingar av 1 Kor 14,34–35. Her skriv Paulus at kvinner skal teie i forsamlinga, og denne skriftstaden vart lenge, og er i fleire kyrkjer stadig, forstått til å tyde at kvinner ikkje skal leie kyrkjelyden. Dermed har bøker som Sexualität und Geschlecht bei Paulus: Die Spannung zwischen «Inklusivität» und «Exklusivität» des paulinischen Ethos am Beispiel der Sexual- und Geschlechterrollenethik ei rolle. Men der er grenser (sjå over).

Kva er så løysinga for norsk psykomotorisk fysioterapi, for å få til meir forsking? Ut ifrå det over kan det å etablere ein religion vere eit svar, men eg veit ikkje om eg vil tilrå det. Sjølv om det er eit stort rom her, er det ikkje garantert at ein får den anerkjenninga ein ønskjer.

Lærdommen frå Paulus-forskinga er heller, trur eg, at du må få til ein hundreårslang forskings- og undervisingstradisjon. Helst breiddfull av tyskarar. Då rullar og går feltet vidare nesten heilt av seg sjølv.

No er det nettopp ein slik tradisjon du vil ha på beina og ber om tips til. Der har eg ingen kvikk fiks, diverre, men eg ville starta med å alliere meg med ein tyskar.

Bjarte Aarmo Lund, kjemiker

En av de mest brukte frasene i akademiske artikler må være «more research is needed». Forskere forsker, det er jo det vi gjør, så å skulle si at vi har forsket nok, virker selvutslettende. Likevel er det et spennende spørsmål, og kanskje er alternativet nesten like selvutslettende. Om forskningen virkelig var uendelig, var det kanskje ikke verdt å prøve?

---

UKENS SPØRSMÅL

Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner.

Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.

---

John Horgan skrev i 1996 «The End of Science», der han argumenterer for at naturvitenskapen må være mulig å fullføre, siden alt, så vidt vi vet, følger noen grunnleggende underliggende prinsipper. De gamle greske filosofene mente verden besto av ild, jord, luft og vann. I dag har vi 118 grunnstoffer (ingen av de fire klassiske besto). Men selv om det har skjedd masse til nå, er det vanskelig å forestille seg at man om 2000 år ikke fortsatt skal ha omtrent 118 grunnstoffer (det samme tenkte kanskje grekerne?). Vår verdensforståelse er objektivt riktigere og nærmere sannheten enn den var for 2000 år siden.

Da Dmitri Mendeleev laget forløperen til dagens periodiske system, mente han at trendene i systemet var så klare at han fylte inn verdiene for noen av de grunnstoffene som ikke var oppdaget ennå. Da gallium ble beskrevet av en fransk kjemiker, reviderte ikke Mendeleev sitt system da de oppga avvikende resultater for dette nye grunnstoffet. Hans tiltro til de underliggende prinsippene var så sterk at han skrev til oppdagerne og ba dem gjenta målingene sine. De nye målingene viste at egenskapene faktisk stemte overens med Mendeleev sine prediksjoner. Med kvantekjemiske metoder kan vi i dag, i prinsippet, forklare alle kjemiske prinsipper. På den måten ser vi en slutt på forskningen, våre prediksjoner vil til slutt bli sterke nok til at vi ikke trenger å gjøre forsøkene for å validere de lenger.

I mitt eget felt, strukturbiologien, der vi bestemmer den tredimensjonale strukturen til biologiske makromolekyler, kjenner vi på begynnelsen på slutten til den reduksjonistiske tilnærmingen til kjemi. Der de første strukturene alene førte til nobelpriser for forskerne, ser vi i dag at strukturene må være en del av en større interdisiplinær historie for at det skal få oppmerksomhet, og at det er samspillet og krysningspunktene som gjør forskningen interessant. Med den tilhørende kompleksiteten når flere systemer skal interagere, vil det nok være nok forskning igjen til kommende generasjoner også. Kanskje det også vil være retningen å gå for miljøet rundt psykomotorisk fysioterapi?

Aase Kristine Lundberg, samfunnsgeograf

Jeg vil begynne med problemstillingen som ligger til grunn for spørsmålet: (manglende) forskningsfinansiering til å faktisk forske. Dette tror jeg er en utfordring vi er mange som kan kjenne oss igjen i – særlig de av oss som tilhører mindre fagfelt, hvor vi ofte jobber tverrfaglig. Uten tid eller ressurser til å gjennomføre forskningen som må til for å imøtekomme kritikere, kan dette virke som en uløselig floke. Hvor skal man begynne?

Selv jobber jeg som heltids-forsker på et forskningsinstitutt hvor jeg selv er ansvarlig for å skaffe finansiering av og til forskningen min. Og jeg vil slå et slag for å bruke tid på å delta i den offentlige debatten og påpeke at her (for psykomotorisk fysioterapi) finnes det kunnskapshull og at det derfor er behov for forskning. Det er lite som slår et skikkelig velbegrunnet kunnskapshull, hvor det både er viktig og nyttig for fagfeltet og samfunnet for øvrig å fylle det.

Innenfor mitt fagfelt har få studert bruk og vern av naturressurser med et kjønnsperspektiv. Dette har gjort at manglende likestilling og fraværet av kvinner i mange styrer og stell med makt over norsk natur har gått under radaren for forvaltning, politikk og forskning. Og det har heller ikke vært forskningsfinansiering å oppdrive. Nå tenker du kanskje at det er langt fra representasjon i norske fjellstyrer med ansvar for jakt, fiske og friluftsliv til psykomotorisk fysioterapi – og det er det jo også. Poenget er likevel at det er mulig å påvirke hva som anses som viktige problemstillinger å forske på – for eksempel ved å delta i den offentlige debatten eller innenfor akademia på steder som forskning.no eller khrono.no. For meg har kunnskapshull vært en god motivasjon for å løfte debatten om forskningsbehov ut fra små fagmiljø til en bredere offentlighet. Kanskje kan det være noe for norsk psykomotorisk fysioterapi også?

Så til det konkrete spørsmålet, og som man roper i skogen får man vel ofte svar? Det vil si, jeg tror svaret på spørsmålet om når noe er forsket nok på, vil komme an på hvem man spør. Som samfunnsviter er det nesten utenkelig at det ikke er mulig å virvle opp nye problemstillinger knyttet til et fenomen. Samtidig, som forsker på klima, miljø og bærekraft vet jeg at vi i mange tilfeller har (mer enn) nok forskning til å vite hva slags beslutninger som bør tas.

Har du spørsmål til forskerne? Send e-post til ukens@morgenbladet.no

Mer fra Forskning