Hva bør vi være mest redd for akkurat nå?
Hilsen prepper
Bjarte Aarmo Lund, kjemiker
Når jeg så spørsmålet, tenkte jeg først å skrive om antibiotikaresistens, siden det aldri får nok oppmerksomhet. Men så innså jeg at det var et altfor lystig tema med glimt av håp. Det du burde være mest redd for, er prioner.
Virus har mange av oss fått et nært forhold til i løpet av de siste to årene. Virus er små partikler som tar med seg sitt eget arvestoff og tyvlåner dine celler for å lage nye kopier av seg selv. Bakterier kan være både snille og slemme, men klarer seg for det meste selv og vil ofte bare ha et trivelig tilholdssted inne i deg.
Felles for virus og bakterier er at de på mange måter er avhengige av at du som vert overlever lenge nok til at de får spredt seg, og ofte er det ikke noen gevinst ved å drepe deg. Prioner er så skumle fordi de ikke har noen overlappende agenda med deg, faktisk har de ingen agenda. En prioninfeksjon er som regel dødelig.
Skrapesyke blant sau har vi kjent til i over 250 år, selv om årsaken først ble klar langt senere. På 1990-tallet ble kugalskap beskrevet for første gang, og det en forsto, var at når kyr spiste oppmalte rester av døde kyr, kunne de smittes av prioner som disse døde kyrene hadde i sine hjerner.
---
UKENS SPØRSMÅL
Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner. Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.
---
Frykten ble reell når en innså at mennesker som så spiste disse kyrene, som ennå ikke viste noen symptomer, også kunne få prion-sykdom. Hos mennesker kalles sykdommen Creutzfeldt–Jakob. Lignende sykdommer er også beskrevet blant stammer som praktiserte kannibalisme, kuru. Å unngå kannibalisme, både direkte og indirekte, er altså en anbefaling, selv om det ikke er en garanti.
Prioner er misformede proteiner. Dine egne proteiner vender seg mot deg. Det skjer tilsynelatende noen ganger spontant, men kan altså også smitte via eksponering for prion-infisert materiale. Selv varmebehandling, fordøyelsessystemet og andre vanlige konserveringsgrep er ikke nok til å deaktivere prionene. Det misformede prionet er mer stabilt enn proteinet med riktig form, og som en infeksjon vil møtet mellom misformet prion og protein med korrekt form føre til to prioner, en eksponentiell vekst. Etter hvert som det hoper seg opp med prioner, dør cellene og etterlater seg en svampeaktig hjerne (siden proteinene i utgangspunktet sitter i hjernen).
Etter at kannibaler rundt om i verden la om kostholdet og britene la om kostholdet til kyrne sine, har det vært stille om prioner. Men faren lurer stadig, og selv her i Norge er store deler av villreinstammen blitt slaktet ned siden en oppdaget reinsdyr med prionsykdom. Om et reinsdyr døde med prionsykdom ute i naturen, ville prionene kunne blitt frigitt til miljøet rundt og blitt tatt opp av reinsdyr som senere beitet på det området. Derfor skal områdene der villreinen nå er slaktet, holdes fri for rein i flere år. Slik er prionene. De venter. Fortsatt kan ikke de som levde i England på 1990-tallet i lengre perioder, gi blod i Norge, av frykt for at de fikk i seg infisert kjøtt og dermed ble bærere av prioner.
Det finnes ingen behandling, og ingen som har fått diagnosen, er blitt frisk. Men for å avslutte med noe positivt, så har prioner vært en del av vår historie i lang tid, og vi lever ennå.
Astrid Marie Jorde Sandsør, samfunnsøkonom og utdanningsforsker
Økende forskjeller er en god kandidat. Norge har mindre forskjeller mellom rike og fattigere enn mange andre land, men det er en tendens til at forskjellene øker også her. Kaken blir større, men fordelingen er skjevere. I tillegg er det en økende andel barn som vokser opp i familier med vedvarende lav relativ inntekt.
Hvorfor er dette noe å være redd for? «The Great Gatsby Curve» viser at land med høy ulikhet ofte har lav sosial mobilitet – altså at sosial bakgrunn påvirker barns fremtidige inntektsmuligheter. Forskning viser at foreldres inntekt påvirker barns utvikling allerede fra tidlig barnealder, enten ved at familiene har mindre muligheter for å investere i barna sine, eller ved at det er vanskeligere å oppdra barn i en stresset økonomisk situasjon. I Norge ser vi at forskjellene i skoleresultater mellom barn fra rike og fattige familier har økt de siste ti årene, en mulig indikasjon på at sosial mobilitet kan være på vei nedover.
Covid-19 pandemien har på ingen måte påvirket denne utviklingen i riktig retning. De som har fått reduserte inntekter, er i større grad fra lavinntektsbransjer – hotell- og servicenæringen, kulturbransjen, midlertidig ansatte. Den unge generasjonen tar en større del av støyten fra tiltakene, og tiltakene som innføres, rammer skjevt. Studier viser at læringstapet ved hjemmeskole som følge av nedstenging, rødt nivå eller karantener er større for barn fra familier med lav sosioøkonomisk bakgrunn, og det kan være vanskelig å ta igjen det tapte.
Økende forskjeller kan i seg selv hindre fremtidig verdiskapning (evnen til å gjøre kaken større), men kan også ha andre litt mindre uttalte konsekvenser. Velferdsstaten har to viktige roller – den skal omfordele (fordele ressurser via skattesystemet eller offentlige investeringer) og den skal forsikre (ved å sikre oss mot uforutsette hendelser som sykdom, arbeidsledighet og alt annet du kanskje prepper for). Vi er mer villige til å støtte opp om et slikt system jo likere hverandre vi er.
Samtidig er dette gradvise endringer. Det er en utvikling vi kan og bør være redd for, men selv med økende forskjellene er vi fremdeles langt unna forskjellene i land som England og USA. Og det er stadig mulig å endre kurs - vi kan sette inn tiltak som sørger for at vi fremdeles er et land med en sterk velferdsstat som kjennetegnet av nokså like muligheter. Et land der velferdsstaten order med tilfluktsrommet om katastrofen inntreffer.
Ole Martin Moen, filosof
Biologen E. O. Wilson, som gikk bort for få uker siden, sa at dette er hovedutfordringen vi står overfor: Følelsene våre er fra steinalderen, institusjonene våre er fra middelalderen og teknologien vår gir oss muligheter som tidligere ble ansett som guddommelige.
Dette misforholdet kommer til uttrykk på mange måter. Én måte er at sosiale medier – gjennom å trekke på oppmerksomheten vår med påstått oppsiktsvekkende nyheter og funn, ønske om gruppesamhold og tilfredsstillelsen ved å rase i sinne mot et karikert fiendebilde – har brakt USA på kanten til å bli et autokrati. Valgsystemet er ikke laget for å takle sosiale medier. Skoler, biblioteker, universiteter, oppslagsverk og aviser sliter med å vinne frem som kilder til kunnskap i konkurranse med Twitter-strømmen og Facebook-veggen.
Institusjonene kommer, høyst sannsynlig, til å bli stilt overfor flere prøvelser tiårene fremover. Droner blir stadig mer tilgjengelige. Verktøyene som trengs for å lage biologiske våpen, blir billigere. Såkalte deep fake-videoer kan gi inntrykk av at hvem som helst sier eller gjør hva som helst, noe som kan skape falske skandaler og, kanskje vel så potent, undergrave tilliten til ekte videodokumentasjon.
I møte med flommen av utfordringer er det lett å trekke seg tilbake og bli en prepper – slik som du, som stiller spørsmålet, kaller deg.
Jeg tror at å møte utfordringene ved prepping er å gå feil vei. Det er å møte fremtiden ved hjelp av en institusjon som hører hjemme enda lengre tilbake i historien enn middelalderen.
Prepping er individualisering og tilbaketrekning fra investering i offentlige løsninger. Prepping gir et økt behov for privat beskyttelse og sender et tydelig signal om mistillit.
Mistillit avler mistillit, og det er det motsatte av hva vi trenger. Det er i alle fall land med høy tillit, og høy vilje til å investere i kollektive løsninger, som best har klart å mobilisere i møte med koronapandemien.
Har du et spørsmål til forskerne? Send e-post til ukens@morgenbladet.no