Observert i akebakken i dag: Mennesker i fargerike bobleklær, uten lue eller noe på hendene. Og ganske riktig, når vi kom innenfor hørevidde, var det ikke norsk, men et mellomeuropeisk tungemål de snakket. Dermed kom spørsmålet som vi trenger forskningens hjelp til å få svar på: Er fordommer fordomsfulle, eller er det bare rett og slett sant?
Hilsen ull-innerst-og-vindtett-ytterskall
Aase Kristine Lundberg, samfunnsgeograf
Her jeg (bokstavelig talt) sitter med ull fra topp til tå på et kaldt hjemmekontor, skal jeg være den første til å innrømme at jeg sverger til ull i akebakken! For å generalisere vil jeg påstå at all erfaringsbasert kunnskap tilsier at du blir mindre kald med ull innerst. Forbeholdet her er nettopp at denne kunnskapen er erfaringsbasert – altså at den er basert på mine egne erfaringer av å fryse på vinterstid.
Som samfunnsgeograf er jeg opptatt av at disse erfaringene er knyttet til steder, og man kan kanskje derfor si at «ull er gull» er en form for kontekstspesifikk kunnskap. Men hvis vi snur på det: Hva slags mening gir det å bruke gull og grønne skoger på ull hvis du bare skal ake en ettermiddag? For ikke å snakke om den dyre vindjakka.
---
UKENS SPØRSMÅL
Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner. Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.
---
Det finnes mange studier som har undersøkt om fordommer kan reduseres gjennom kontakt mellom ulike mennesker og sosiale grupper, enten det er snakk om alder, kjønn, etnisitet, seksualitet eller religion. Et sentralt spørsmål er hva slags interaksjon og samhandling ulike fysiske miljø åpner for. Det hjelper for eksempel lite med tidsriktig interiør i kantina hvis bordplasseringen allerede er kodet etter status og rang.
Enten det er kjøpesentre, parker eller kaffesjappa på hjørnet, er det avgjørende spørsmålet om disse rommene muliggjør møter mellom ulike mennesker som oppleves meningsfulle og hvor man er likeverdige. Kanskje er dette vanskelig å få til i snøkav og vind i akebakken? Korte kontaktperioder kan dessverre bidra til at fordommer bekreftes og at de dermed blir til «sannheter» om andre grupper.
Fordommer fordummer og forenkler - men det er noe vi alle har og gjør. Slik kollegaene mine under viser eksempler på, kan fordommer få alvorlige konsekvenser, enten det er snakk om pandemihåndtering eller lønnsnivået til idrettsutøvere. Gitt at vi klarer å forholde oss til fordommer som forhastede slutninger og ikke sannheter, kan vi nok møte ulike mennesker både i akebakken og ellers i livet på en mer åpen og inkluderende måte.
Aike Peter Rots, Asia-forsker
Jeg må innrømme at jeg ikke visste at en fordom mot mellomeuropeere er at de ikke bruker lue og votter. Så jeg har lært noe nytt. Uansett vil jeg advare mot å trekke konklusjoner om hvor folk kommer fra kun basert på språket de snakker. Jeg bor i en vakker del av Norge, Groruddalen, og her hører man mange ulike språk i akebakken og på skøytebanen. De fleste er oppvokst i Norge, eller har bodd her lenge. Alle bruker vinterdress, lue, votter og selvfølgelig ullundertøy. De vet at ull er gull, uansett morsmål.
Fordommer er vanlige og menneskelige, og hjelper oss å forholde oss til den kompliserte verden vi lever i. Men de kan også være skadelige. Det er en viktig del av vår jobb som kultur- og områdeforskere å nyansere og kritisere fordommer mot andre kulturer. Vi prøver å formidle at andre samfunn – for eksempel i Asia – er like mangfoldige som vårt eget, og at folk som bor der, ikke bare er «kollektivistiske», «lydige maur» som jobber kontinuerlig (en typisk fordom mot japanere og kinesere).
Dette kan være viktig. I januar 2020, da det ble klart at et nytt sars-virus hadde oppstått i Wuhan, handlet regjeringer i Asia raskt: de implementerte karanteneregler og isolerte områder med smittetilfeller. Alle brukte munnbind. Den responsen ble latterliggjort i vestlige medier, og mange fordommer mot Asia kom til syne: at folk er så lydige, at disse tiltakene kun var mulig i autoritære land (selv om Taiwan, Sør-Korea og Japan er demokratier), at folk i «det frie Vesten» aldri ville akseptere munnbind, osv. Asia-forskere skrev kronikker og tvitret om at Vesten burde se på Asia, men vi ble ignorert, fordi vi var ikke virologer. Myndighetene i asiatiske land hadde rett, selvfølgelig. Fordommer mot dem forhindret at vestlige land tidlig tok trusselen på alvor.
Fordommer kan altså være mektige og skadelige. De kan mobiliseres for å utestenge mennesker, kan forhindre kunnskap, og kan til og med brukes for å legitimere vold. Det er akkurat derfor at historikere og kulturvitere forsker på dem: for å forstå hvordan de oppstår og brukes. Dette er spesielt viktig i dag, når menneskeheten står overfor store helse-, miljø-, økonomiske og politiske kriser. Vi trenger internasjonalt samarbeid mer enn noensinne. Fordommer forhindrer det.
Anne Tjønndal, idrettssosiolog
Aike trekker frem et viktig poeng i sitt svar: Fordommer brukes i mange tilfeller for å utestenge en gruppe av mennesker, mens en annen gruppe får både synlige og usynlige fordeler. Idrettshistorien er fullspekket av eksempler på hvordan fordommer benyttes på denne måten. I idrettens verden handler slike fordommer ofte om at faktorer som kjønn og hudfarge påvirker prestasjonsevne og verdi.
En av de eldste fordommene mot mørkhudede idrettsutøvere er at de ‘passer best’ til idretter som krever styrke og hurtighet, men derimot dårligere til idretter som stiller høye krav til taktikk og teknikk. Det stygge og absurde underliggende budskapet i denne idrettshistoriske fordommen er at hudfarge på en eller annen måte skal korrelere med intelligens.
Amerikansk forskning viser likevel at denne fordommen fortsatt påvirker hvilke posisjoner hvite og svarte utøvere plasseres på i lagidretter i USA. Det er blant annet forsket en god del på hudfarge og posisjoner i amerikansk fotball, og det viser seg at spillere med hvit hud har større sjanser til å få den strategisk viktigste (og best betalte) posisjonen på banen: quarterbacken. Mørkhudede spillere dominerer derimot i cornerback-posisjonen. Cornerbacken utgjør en av lagets raskeste spillere, men tjener betraktelig mindre enn quarterbacken (gjennomsnittlig).
Eksempelet fra amerikansk fotball viser hvordan fordommer om hudfarge påvirker idrettsutøveres karriere og lønn. Eksemplet illustrerer også en av verdens mange ubehagelig sannheter: de fordomsfulle fordommene våre påvirker menneskers liv og muligheter.
Har du spørsmål til forskerne? Send epost til ukens@morgenbladet.no