Det har vore rekordhøge straumprisar i vinter, og her eg sit og frys saman med minstepensjonistar og studentar, i skjæret frå stearinlyset, lurar eg på: Kva er greia med kjernekraft? Tyskland stenger sine atomkraftverk, Finland opnar eit nytt no i vår, og Frankrike køyrer på. Er det farleg eller er det framtida? Og kvifor kan me ikkje bestemme oss?
Helsing [der døydde batteriet]
Aase Kristine Lundberg, samfunnsgeograf
Bare for å slå det fast med en gang: All kraftproduksjon har negative konsekvenser. Men de fleste av oss berøres ikke direkte av dem, enten det er snakk om oppdemmede innsjøer, tørrlagte elver, kilometervis med anleggsvei rundt ruvende vindturbiner eller milevis med snauhugde kraftledningsgater for å få strømmen frem til stikkontakten. Radioaktivt avfall er nok heller ikke noe mange av oss tenker på idet vi kobler elbilen i laderen eller trykker på den røde bryteren på kaffetrakteren.
For en samfunnsgeograf som forsker på miljøpolitikk, er dette et spørsmål som tydelig viser at det er store forskjeller i hvordan selv naboland håndterer klima- og energispørsmål. Et lands energipolitikk påvirkes av for eksempel hvilke forutsetninger og muligheter som finnes for kraftproduksjon (som hvor mye det blåser, hvor ofte sola skinner eller hvor mye olje og gass man har funnet), lønnsomheten til både fornybare og fossile energikilder og infrastrukturen som gjør at det blir lys i husan.
Men energipolitikk handler også om geopolitikk, som hvordan Russland håndterer sin gasseksport, og det handler om opplevd sikkerhet og hva slags risiko man er villig til å ta både på kort sikt (akutte utslipp og ulykker) og lang sikt (lagring av radioaktivt avfall).
Vinterens strømkrise har dessuten vist at det handler om sosial ulikhet og rettferdighet. Nettopp fordi energipolitikken handler om så mye mer enn hvordan man teknisk kan produsere strøm, er det et politikkområde som ikke akkurat er preget av enighet.
I en kompleks verden, hvor vi har det travelt med å løse både klima- og naturkrisen, er det fristende å ty til enkle løsninger på vanskelige problemer. Erfaringene fra den norske vindkraftdebatten – og hvordan vinden snudde for vindkraftutbygging – illustrerer at dette er problematisk.
Lenge ble manglende lønnsomhet sett på som det viktigste hinderet for å realisere vindkraftpotensialet her til lands. Gjennom elsertifikater ble det i 2012 mer lønnsomt, og utbyggingen skjøt fart. Men det tok ikke mange årene før det ble tydelig at manglende overføringskapasitet i nettet, svakheter i konsesjonssystemet knyttet til verdisetting og vekting av konsekvenser for natur og friluftsliv, samt begrensede medvirkningsprosesser var utfordringer som svekket legitimiteten til både næringa og myndighetene. Kommunestyrer snudde og gikk tilbake på positive utbyggingsvedtak, og debatten gikk over i skyttergravene.
Selv besøkte jeg Sellafield-anlegget på vestkysten av England for litt over ti år siden. Fra 1950 til 1995 ble det produsert plutonium for britiske atomvåpen der, på 60-tallet ble det åpnet for kommersiell kjernekraft, og da jeg besøkte anlegget på 2000-tallet, var det nok mest kjent som gjenvinningsanlegg for atomavfall fra resten av verden.
Flere ulykker ved Sellafield hadde i mange år ført til utslipp av radioaktive stoffer som ble ført med havstrømmene til norskekysten og helt til Barentshavet. Jeg husker Sellafield som et nokså gammelt og slitent anlegg, midt i den engelske landsbyidyllen. Skanningen for radioaktivitet etter at jeg tok av verneutstyret, satte spor.
Så til det siste spørsmålet: I Norge bestemte vi oss tilbake på 70-tallet for at vi ikke skulle bygge kjernekraftverk, det samme gjorde Danmark, og etter Fukushima-ulykken i Japan i 2011 er det flere land som har gjort det samme. At andre igjen velger annerledes, viser at spørsmål om risiko, klima, forsyningssikkerhet og geopolitikk vurderes ulikt.
Pierre Lison, informatiker
Det er store og viktige spørsmål du stiller her! Jeg kommer opprinnelig fra Belgia, og disse spørsmålene er brennaktuelle der. Cirka halvparten av strømproduksjonen i landet kommer i dag fra kjernekraftverk, men i likhet med Tyskland ble det bestemt på 2000-tallet å fase ut alle kjernekraftverkene i løpet av 20 år.
Målet var i utgangspunkt å erstatte disse med fornybar energi, men Belgia er et tett befolket land med forholdsvis begrensede ressurser for vind-, sol-, eller vannkraft, og utviklingen har gått tregt. Konsekvensen er at landet trolig blir nødt til å bygge nye gasskraftanlegg i løpet av de neste årene for å unngå en fremtidig blackout.
Jeg er teknolog, og som teknologi har kjernekraft en rekke unektelige fordeler. Kjernekraft kan regnes som en klimavennlig form for energiproduksjon, med lave karbonutslipp og et forholdsvis beskjedent miljøavtrykk, blant annet når det gjelder beslag av naturarealer. Ikke minst er kjernekraftreaktorene i stand til å produsere konstante mengder energi. Dette gjør dem til et godt supplement til fornybare energikilder, som er mer væravhengige og varierer i løpet av døgnet.
Så, er kjernekraft fremtiden? Nå skal jeg gi deg et typisk forskersvar: Det kommer an på! Kjernekraft har nemlig også velkjente utfordringer, som behandlingen av radioaktivt avfall, risiko for ulykker og faren for ytterligere atomvåpenspredning. I tillegg er utbygging av nye atomkraftverk både dyrt og tidkrevende.
Det finnes altså dessverre ingen mirakelkur i energipolitikk: Alle former for energiproduksjon kommer med sine risikoer og kostnader, og det gjelder bare å finne energimiksen som er minst dårlig.
I min forskning bruker jeg ofte optimeringsmetoder til å løse problemer som krever å minimere ulemper og maksimere gevinster. Energipolitikk kan anses som et særdeles komplisert og verdensomspennende optimeringsproblem, med to utfordringer som er mer uvante for AI-forskere som meg.
Den første er at mange risikoer er særdeles vanskelige å estimere, spesielt hva som angår geopolitiske og sikkerhetshensyn. Den andre handler om offentlighetens rolle, siden energipolitiske beslutninger til slutt må forankres i demokratiske prosesser. Historisk sett har andre energikilder som gass-, olje- og kullkraft ført til langt flere dødsfall enn kjernekraft, ikke minst på grunn av forurensning, men disse er mer diffuse og skaper færre overskrifter enn atomulykker. Her trengs det altså mer forskningsformidling!
Nils Hallvard Korsvoll, religionshistoriker
Som religionshistorikar kan eg ikkje seie mykje om kjernekraft i seg sjølv, men eg trur ein del av ambivalensen i samfunn og kultur kjem frå kjernekrafta sin assosiasjon med kjernevåpen.
I eit kjend intervju fortel J. Robert Oppenheimer, leiaren for utviklinga av atombomba i USA, korleis det var å vere vitne til den første prøvesprenginga 16. juli 1945: Somme lo, somme gret, minnest han, men alle visste at verda aldri ville vere den same igjen. Sjølv tenkte han på ei line frå hindu-skrifta Bhagavad-Gita, der guddommen Vishnu syner seg i all si makt: «No har eg vorte Døden, øydeleggjaren av verder».
Mange har spekulert i at Oppenheimer kom til å angre på oppfinninga han hadde bidrege til. Sitatet over peiker på at tvilen og ubehaget kan ha komme frå det at menneska med dette hadde tileigna seg krefter som tidlegare berre var gudar forunnt. Med atombomba kan menneska gjere slutt på heile verda, på sjølve eksistensen.
I greske tragediar vert dette kalla hybris, når menneske får føre seg at dei kan te seg som og utfordre gudane sjølve. Og det førar sjeldan til noko godt. Eit døme hjå Aiskylos er den persiske herskaren Xerxes, som lagar skipsbru over Hellesponten og grev ein kanal over Athos-halvøya. Slik prøver han å gjere seg til herre over naturen og verdsordninga, noko han til slutt vert straffa for og må avbryte felttoget sitt mot grekarane.
Kjernekraft skremmer med dei destruktive kreftene det er forbunde med, men fascinerer òg med potensialet som ligg i meistringa av sjølve grunnelementa. Å spalte atomet er, på engelsk i alle fall, eit uttrykk for å skildre geniale bragder. Frå opplysningstida av har mange gjort mykje for å kaste bort gamal frykt og fordommar, og at vitskap og samfunnsutvikling skal vere styrt av menneskeleg fornuft.
Samstundes lurer stadig på kor mykje menneska til sjuande og sist kan råde med. Goethe sitt dikt om «Trollmannens læregut», for mange kjend frå Disney-filmen Fantasia, er framleis ei åtvaring mot å gi seg i kast med krefter ein ikkje kjenner. Lik trolldommen for Mikke, er kjernekraft ei freistande løysing på energikrisa. Men kan me vite korleis det går?