Kjære forskere, jeg er helt utslitt. Arbeidshverdagen på universitetet blir verre for hvert år som går. Stadig flere administrative oppgaver presses nedover på oss som er vitenskapelige ansatte, studentene krever mer og mer tilrettelegging, og forskningsarbeidet stopper aldri opp. På hjemmebane skal familiens behov ivaretas og følges opp. Tiden strekker ikke til og jeg blir stressa. Hva kan vi gjøre for å ivareta egen og andres mentale helse i en hektisk hverdag preget av stress og press? Medforsker søker råd.
Har du spørsmål til forskerne? Send e-post til ukens@morgenbladet.no
Jørgen Bølstad, statsviter
Dette tror jeg vi alle kjenner på til tider!
Litt av utfordringen vår er vel at vi er omgitt av stadige konkurranser og vurderingsmekanismer, slik at vi hele tiden risikerer å komme til kort, tross iherdig innsats. Og så har vi utviklet en kultur for å skryte uhemmet av egne suksesser, mens ledere og medier heier frem de som har trukket de siste vinnerloddene. Arbeidsbelastningen blir ofte høy, slik at man venner seg til å ikke ha noe særlig fritid og ikke ta skikkelig ferie: «Hvis man bare jobber igjennom denne helgen eller denne ferien, så blir jo sikkert alt roligere neste semester!». Systemet er veldesignet for å skape langvarig stress. For det blir jo aldri roligere neste semester. Livet er her og nå, og vi svetter det bort foran dataskjermene mens vi har dårlig samvittighet for ikke å gjøre mer. Forskerkarrieren kan fort bli en evigvarende unntakstilstand, hvor man stadig setter andre behov til side. Til slutt kan man jo lure på hvorfor man egentlig driver med dette her, og om det virkelig er verdt det.
Siden du spør etter konkrete råd, skal jeg legge systemkritikk til side, og heller se på hva vi kan gjøre selv. Det ironiske er at noe av presset forskere kjenner på, kanskje egentlig er selvpålagt: Er det ikke til dels slik at vi presser oss selv, stresser opp hverandre, og kanskje også lar oss stresse opp? Hvis jeg skal forsøke å komme med noen konstruktive råd, så blir det første å gi mer faen – å ikke bry seg for mye om hva andre gjør eller forventer. Her kan vi lene oss på selvhjelpsautoriteten Mary Schmich, som skrev teksten til sangen Wear Sunscreen: «Don’t waste your time on jealousy / Sometimes you’re ahead, sometimes you’re behind / The race is long and, in the end, it’s only with yourself». Nå er selvfølgelig ikke det akademiske kappløpet kun med en selv, men det er strengt tatt bare på noen få kritiske punkter i karrieren at det virkelig betyr noe hva alle andre gjør.
Hvis man klarer å ignorere de andre, hva skal man så fokusere på for å holde motet oppe? Gode prosjekter! Noen få utvalgte ideer man virkelig har tro på og som gir jobben mening. Helst burde man kanskje droppe alt annet, men det er jo lettere sagt enn gjort. For hvordan sier man egentlig nei til oppgaver som «kanskje er litt interessante og nyttige» og som en hyggelig kollega gjerne vil at man skal gjøre? Det lar seg ofte ikke gjøre, samme hvor godt man vet at det ville vært lurt. Å «si mer nei» er et ideelt nyttårsforsett, hvis man liker den typen man kommer til å bryte. Likevel er det jo verdt å prøve – ethvert velplassert nei er en liten seier!
Om du trenger en unnskyldning for å si nei, så fortell at du er sliten og dessverre ikke har nok timer i døgnet til å ta på deg flere oppgaver. Å åpne opp og dele mer av alt som ikke går på skinner er kanskje også det viktigste vi kan gjøre for å hjelpe hverandre å ha det bra. De sosiale medienes evne til å skape misnøye via urealistiske glansbilder er velkjent, og vi kan ganske lett finne igjen de samme banale mekanismene i akademia. Det føles selvfølgelig tryggest å bare dele livets og forskerkarrierens solskinnshistorier, og til dels tar man kanskje også en reell karrieremessig risiko ved å fortelle om egne nederlag – i hvert fall som ung forsker i midlertidig stilling. Det kreves en solid porsjon mot å gjøre det, og derfor bør vi også være takknemlige når noen faktisk gjør det. Slike historier kan minne oss på at vi ikke er alene og at suksess tross alt i stor grad handler om hvordan man håndterer motgang.
Haley De Korne, språkforsker
Dette er et viktig spørsmål! Svaret fra mitt synspunkt (en språkforsker fra utlandet som flyttet hit på grunn av jobb for noen år tilbake) kan virker litt usympatisk ved første blikk – men hold ut, jeg kjenner meg igjen i spørsmålet og tar denne saken på alvor.
For å oppleve mindre stress og press i arbeidslivet og i familielivet i Norge anbefaler jeg at man opplever hvordan det er å arbeide og å sørge for en familie på et sted hvor man ikke har en rik velferdsstat med sterke fagforeninger, arbeidsrettigheter, og god kjønnsbalanse. Sånn lærer man at det er mye vi som jobber i Norge, ikke trenger å stresse med, som kollegaer i andre land må bekymre seg over. Vi blir ikke sagt opp om vi uttrykker uenighet med sjefen. Om det oppstår et krevende helseproblem, får vi permisjon for å håndtere det. Du kan senke skuldrene med tanke på at hverken du eller barna dine må være opplært i hva man skal gjøre under skyteepisoder i klasserommet. Og dette er bare noen av de hverdagslettelsene som gjelder både for de midlertidige og de faste ansatte i Norge; og for dem som har en fast stilling, er listen selvfølgelig enda lengre.
Selv om det objektivt sett er bedre i Norge enn mange andre steder, betyr det ikke at det ikke finnes noen grunn til å være stresset her eller til å prøve å forbedre tilstanden. Jeg er enig i at det absolutt er utfordringer rundt press, stress og mental helse i forskningsyrket, også i Norge. Å se problemet med et blikk utenfra gir noen nye perspektiver som kan hjelpe til på to måter, mener jeg.
---
Ukens spørsmål
Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner. Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.
---
For det første når det gjelder håndtering av den subjektive, personlige opplevelsen av stress. Å se problemer i et større bilde krymper det som plager oss i øyeblikket, og hjelper oss til å huske det som faktisk er bra og beroligende her og nå. Jeg sliter også med stress på jobb oftere enn jeg ønsker, men det hjelper meg litt å huske at selv om jeg kan føle meg presset av alle e-poster som strømmer inn i innboksen, forventer ingen av mine norske medarbeidere at jeg skal svare i helgen eller på kvelden (eller i juli, eller vinterferie, eller potetferie), i motsetning til andre steder jeg har jobbet på.
Et slikt perspektiv kan også være til nytte i møte med de årsakene til stress i forskerlivet som er objektive og gjelder systemet. Å huske på og bruke de rettighetene man har i Norge er viktig. For eksempel kan du forhandle med sjefen om arbeidsmengden og få støtte fra fagforeningen din om det blir nødvendig. Om det ikke løser problemet, blir du heller ikke sagt opp for å ha prøvd. Du kan engasjere deg i det som du synes er feil i universitetssystemet, direkte i lokal enhet eller med innspill til politikere og styrer oppover i systemet. Det er også mulig å ta permisjon eller redusert stilling for å bevare (mental) helse ved behov. Alle disse rettighetene er en drøm sett fra altfor mange steder utenfor Norge. Imidlertid er det lett å ta dem for gitt hvis man har alltid hatt dem.
Det tar meg til mitt siste budskap, som (endelig) har noe med språkvitenskap å gjøre! Det er bra at du og stadig flere andre forskere snakker åpent om mental helse. Å sette navn på noe er første steg i synliggjøring og oppbygging av en felles forståelse i et samfunn. Et søk på ordbruk i norske bøker og aviser i Nasjonalbibliotekets korpus viser litt bruk av «mental(e) helse» fra cirka 1927, og det blir først en betydelig økning på 70-tallet, fulgt av etablert, og generelt økende bruk i tiårene frem til i dag. At det skrives og snakkes mer om mental helse i Norge er bra, og jeg tror det kan hjelpe deg og de andre du nevner i spørsmålet ditt, med å drøfte hva som må til for å redusere stress i hverdagen. Det kan hende vi trenger et bedre vokabular for å håndtere stress i forskerlivet, og det er gjennom samtale at vi kan utvikle det.
Verden byr på mange grunn til stress i dag, og det ser ikke ut til å bli mindre grunn til stress i det globale bildet i årene som kommer, dessverre. Å håndtere opplevelser av stress er noe vi alle må forholde oss til, og jo mer vi utvikler en felles forståelse og et adekvat vokabular for å snakke om det, desto bedre. Til slutt vil jeg gi deg en solidarisk, virtuell klem. Stress og press er vanskelig i dag, men vi forskere er flinke folk, vi får det til sammen.
Erik Sveberg Dietrichs, lege
Du er dessverre ikke alene. Mange har nok et inntrykk av at universitetsansatte har en idyllisk tilværelse, med arbeidsdager fylt av undervisning for interesserte studenter, givende diskusjoner, eller spennende forsøk, bare avbrutt av inntak av mer eller mindre god kaffe i større mengder. For all del – dette er også et bilde av den akademiske tilværelsen, men det er stadig flere slanger på vei inn i paradis.
Undervisning av nye studenter er en av våre viktigste oppgaver, og trumfer som regel alt annet arbeid. For mange forskere er undervisningsmengden blitt så stor at de har problemer med å gjennomføre forskningsprosjekter. Samtidig må man som underviser sette seg inn i programvare som distribuerer forelesningsnotater, lar deg kommunisere med studentene og andre programmer for å utforme eksamensoppgaver, rette dem og gi sensur.
Det er heller ikke slik at den gjenværende arbeidstiden uten videre kan brukes til forskning. Innen de fleste fagfelt koster det penger å gjennomføre prosjekter som kan drive kunnskapsutviklingen videre. Disse pengene distribueres ikke gjennom universitetene til ansatte forskere. Vi må skrive søknader til helseforetak og legater, til Forskningsrådet og EU. Hos mange av disse finansieringskildene er sjansen for å få tilslag godt under 10 prosent. Tall fra flere kilder viser at den gjennomsnittlige forsker bruker rundt én måned på å skrive søknad til Forskningsrådet. For å sette det på spissen er altså over 90 prosent av disse arbeidsmånedene, som i stedet kunne vært benyttet til å forske, bortkastet.
For mange er det heller ikke et alternativ å la være å skrive søknader. Universitetsavisen ved NTNU har satt fokus på at midlertidige ansettelser skjules bak tittelen «fast ekstern ansatt». Det betyr at du er fast ansatt, så lenge du har ekstern finansiering til å lønne stillingen din. Dermed må du få tilslag på forskningssøknader for å få lov til å fortsette i jobben din.
Kjære medforsker, det er lett å forstå din frustrasjon, men vanskelig å gi gode råd. Mer forutsigbarhet for akademisk ansatte og grunnfinansiering av forskning, ville nok hjulpet. Samtidig ville det sørget for at flere av de beste forskerne ble værende på universitetene. Når muligheten til å opprettholde en god mental helse, ha et familieliv og en god lønn er bedre utenfor akademia, er det ikke rart at mange forsvinner.