Han er gusten, mer pløsete. Han er blitt skallet på de fem årene. Ellers ser han lik ut. Til å begynne med ser vi etter tegn på endringer – skade som isolatet kan ha påført ham, om han virker skvetten, svekket. De plutselige smilene fra forrige rettsak bryter ut nå også, hva er det han smiler av?
Ja, i starten oppleves Breivik fremdeles som et ondt mysterium.
Så, etter noen timer demrer det. Dette er ikke en rettssak om isolasjonsskader. Breivik er frisk og i god form. Vi står oppe i hans demonstrasjon av å kunne kalle inn rettsvesen, fengselsvesen, politi og medier som lopper til sitt eget sirkus.
Plutselig er spillet tydelig: Vi ser ikke den stusselige blanke skallen til en aldrende Breivik, men det barberte hodet til en nazist. Han har underlagt seg nasjonen i nok en rettssak. Derfor smiler han.
Politisk vending. «Nasjonalsosialister i dag har det verre enn jødene hadde det i Tyskland under 2. Verdenskrig.» (Anders Behring Breivik, onsdag.)
Dette ble uken hvor vi ble møkka lei av å høre på den pompøse sutringen hans, over Fjordland-maten og den kalde kaffen, over at huden på håndleddene fikk merker av håndjernene. Så møkka lei ble vi av ham at han ble en vits. Han ble på et vis avmystifisert.
---
BREIVIK MOT STATEN
---
Breiviks politiske vending kan bidra til denne avmystifiseringen: han er blitt såkalt gammelnazist siden sist. En etablert ideologi sammenlignet med det hjemmesnekrede høyreekstreme nett-produktet vi møtte i 2012 med Knights Templar, konspirasjonsteori og kontrajihad. Nå er ingenting av dette lenger gyldig, erklærer Breivik. Han sverger lojalitet til landssvikeren Qvisling og guden Odin. Hans egenkomponerte hilsen med knyttet neve, er byttet ut med en klassisk Hitler-hilsen. Ekstremismeforsker Lars Gule tror den politiske vendingen startet under forrige rettsak i 2012 da forskere som ham selv, Terje Emberland, Tore Bjørgo og Mattias Gardell satt ham inn i en slik kontekst. En, for Breivik, moden, etablert og seriøs tradisjon å gå inn i.
– Jeg tror han ble påvirket. Dette er en av utfordringene når vi forsker på ekstremisme. Vi hjelper Anders Behring Breivik i å forstå seg selv, sier Gule.
En ideolog blir til. Det bidrar vi alle til. Denne uken har det sirkulert hundrevis av bilder av ham, poserende med nazihilsen, i avisen verden over.
Politikk og psykologi: «Jeg har valgt å holde dette skjult.»
Nazismen og narsissismen – ja, hva er hva i tilfellet Breivik? Disse fagbegrepene ligger på hver sin side i forskningen på mennesket. Siden 22. Juli har disse to forklaringene ofte blitt holdt opp mot hverandre når fenomenet Breivik skal forstås.
Her er en ny utfordring for oss: Å ikke bli så møkka lei av Anders Behring Breivik at vi vender oss vekk.
Her er en ny utfordring for oss: Å ikke bli så møkka lei av Anders Behring Breivik at vi vender oss vekk. Tilfellet Breivik bør brukes av oss til å studere sammenhengen mellom nazisme og narsissisme, politikk og psykologi. I Breiviks tilfelle virker den politiske ideologien intimt forbundet til sykdommen hans. Vi hører allerede innvendingene: vi kan ikke «sykeliggjøre» ekstremisme, sette diagnoser på alle de millionene som stemte Hitler til makten. Samtidig er sammenhengen umiddelbart til stede i Breiviks tilfelle. Rettsaken viser med full tyngde hvor sinnssyk han er. Midt oppe i sin politiske prosjekt. I all sin tilregnelighet.
Psykiater Randi Rosenqvist, som er saksøkerens eget vitne, er god til å sette ord på normaliteten i galskapen:
– Jeg ble tidlig slått av hvor normal han er.
Like etter ramser hun ham opp: En psykopat og narsissist med grandiost selvbilde, dramatiske og teatralske fakter, manglede empati, voldelig, livsfarlig. Kort sagt: han er gjennomsyk.
På mange måter er Breiviks politiske ideologi en naturlig forlengelse av hans personlighetsforstyrrelse. Han sier han er generalsekretær i NS, Nordisk Stat, og ønsker å avle opp fostre av «H-L1-avstamning» som skal sikre «rent» arisk genmateriale. Forrykte ideer som likevel har fått mye oppslutning. Men de logiske bristene viser seg nesten enda tydeligere når Brevik plutselig insisterer på at kontrajihadismen var en taktisk dekkoperasjon.
«Jeg har vært en nasjonalsosialist siden jeg var tolv år, men valgt å pakke dette inn i kontrajihadistiske klær. Jeg leste Hitlers Mein Kampf da jeg var 14 år, men jeg valgte å holde dette skjult», sier Breivik.
Han skal ha stålkontroll på sin egen tilblivelseshistorie som nazist. Breivik vender kappen med vinden – noe han selv kaller for «konvertering». Samtidig som han insisterer på at han alltid innerst inne har visst hvem han er. Når man sitter og observerer den dresskledde poserende terroristen slås man av en slik fornemmelse: han holdes skjult for seg selv.
Avgår ved døden. «Apatinivået mitt er på 50 prosent i dag.»
Kanskje har psykolog Siri Erika Gullestad kommet nærmest i å gripe Breiviks doble innretning. Nazismens lengsel etter renhet og enhet tilsvarer Breiviks trang til å skape en hel og sammenhengende identitet, sa hun for noen år siden. Hun beskrev hvordan et oppbolet selvbilde skulle avverge en tidlig erkjennelse av å ha tapt sitt eget selv. Langt der nede, begravet under selvdyrkelsen, ligger selvtapet. Det er dette teatret vi sitter og ser på: Breviks manipulasjoner for å redde sitt eget selv – gjennom våre blikk på ham.
Breiviks rettsak mot staten mot bruk av isolasjon er et teater. Men noe ved isolasjonen treffer også blink: Breivik er et menneske som er grunnleggende isolasjonsskadet. Hele hans livsløp har handlet om å kompensere for denne skaden. Å være isolert er livstruende, og Breiviks narsissistiske ego er truet på livet. Han får ikke foret sitt jeg, slik han før kunne foran skjermen. Breivik har hele veien satt ord på sin opplevelse av å dø – gjennom å måle livsgnist i prosent. Han smilte bredt én gang i retten denne uken: da Marius Emberland leste opp en episode om medfange som ville drepe ham.
Onsdag sa han at apatinivået var på 30 prosent før han fikk brevforbud. Det lå på 50 prosent i dag og hvis han ikke fikk brev igjen ville det øke til 70 prosent.
Han gjentok til det kjedsommelige: «Staten dreper meg».
Ja, ingen kan redde Breiviks døende ego. Bare beundrende blikk og brev kan gi ham livsgnisten tilbake. Staten vil heldigvis neppe tillate mer av dette, når dommen faller. Dette er vår variant av dødsstraff.