Kommentar

Kjetil Rolness om Mohammad Usman Ranas bok

Hvorfor skal en ytre maktinstans bestemme over moderne kvinners klesvalg? Holder det ikke med Jan Thomas?

Mohammad Usman Rana er Det Store Håpet for alle som ønsker en forsoning mellom islam og det moderne, norske samfunn. Aslak Nore kaller ham «en ekstremt viktig stemme». Han er gjenganger i NRK-debatter og holder foredrag i Det Norske Videnskaps-Akedemi. Hanne Skartveit, politisk redaktør i VG, inviterer ham til tre kvarters hyggeprat i sin podcast. Bjørgulv Braanen, redaktør i Klassekampen, skriver på Facebook at han ble grepet av å lese Ranas bok Norsk islam. Hvordan elske Norge og Koranen samtidig.

Det siste er rart. Boken er gjerrig på følelser. Vi ledes ikke inn i den åndeligheten som forfatteren ser som religionens kjerne. Derimot er det mye innlevelse i skildringen av «storslåtte og glamorøse» ballsaler i USA som «utstråler en blanding av nyklassisme og modernitet», der gjester med «beundrende og svært forventningsfulle blikk» og «litt knekk i ryggen» får håndhilse på religiøse ledere (mennene får det i hvert fall), før de donerer et større pengebeløp.

Det er lett å like en dannet middelklassemuslim med sans for verdslige gleder. Som snakker penere enn de fleste nordmenn – om det sekulære, liberale demokratiet! All ære til en islamsk talsmann som sverger lojalitet til Norge, Europa, Vesten og erklærer kamp mot pan-islamsk offermentalitet og hatideologi. Men Rana mener egentlig ikke at «det brenner i islams hus». Det brenner bare i uthuset.

Det nemlig ingen ting i veien med religionen islam, hverken læren, praksisen eller historien, skal vi tro Rana. Bare med vranglæren til nåtidens puritanske og bokstavtro bevegelser (dem vi ellers kaller islamistene). Rana advarer mot reform av islam. Og som «tradisjonalist» hevder han å representere den sanne islam, akkurat som totalitære islamister. Spørsmålet er bare hvorfor en ung, identitetssøkende muslim skal høre mer på Usman Rana enn på Islam Net, imam Shah eller IS.

---

Mohammad Usman Rana

---

Bokanmelderne har kommentert «det kalde gufset» fra boken og raljert over «komiske Rana». Men hvorfor klør det i hjernen under lesningen? At Rana erklærer alkohol, føreekteskapelig sex og homofil praksis som synd, er som ventet fra en konservativ muslim. Men Rana gir seg fore å være noe mer. En som driver intellektuell, akademisk basert virksomhet, som fremmer «kritisk tenkning». Men han gjør det motsatte.

For ingen skal stille spørsmål ved islams prinsipper. Det er «overtramp mot Guds ord». Og dessuten upopulært blant 1,5 milliarder mennesker, ifølge Rana. Han bruker liberale Walid al-Kubaisi i Norge og Maajid Nawaz i England som negative eksempler. Skal du få troverdighet hos «de muslimske massene» må all integrering og antiradikalisering skje «innenfor islams rammer». Det er «urokkelig innenfor norsk islam at Koranen er Guds direkte ord og at Profeten Muhammad er ufeilbarlig.» Men selvsagt må man… «kontekstualisere»!

Kontekstualisere. Rana gjentar ordet like ofte som Gorgon Vaktmester gjentar ordet «reparere» i Pompel og Pilt. Men hva betyr det? At islam påbyr hijab, men ikke nødvendigvis den helsvarte. Fritt fargevalg. Det er jo noe. Men hvorfor skal en ytre maktinstans i det hele tatt bestemme over moderne kvinners klesvalg? Holder det ikke med Jan Thomas?

Det får vi aldri noe utenom-muslimsk svar på. Men i USA har Rana latt seg fascinere av teologer som har fasit på vestlig islam, og som kan veilede den norske studenten: «Jeg vil vite hvor stort eller lite rommet for kontekstualisering er.» «Jeg vil gjerne vite hva hun [en kvinnelig teolog] synes om hijaben og niqabens posisjon.» «Et annet spørsmål jeg ivrer etter å få svar på, er dødsstraff for frafall fra islam.»

La oss stoppe litt der. Vi skriver 2016. En profilert og respektert norsk debattant «ivrer» etter å få vite om et menneske som har mistet (eller endret) sin religiøse tro fortjener å dø. Sånt ville normalt diskvalifisert en person fra deltakelse i norsk offentlighet for all fremtid. Men lite er normalt i islamdebatten.

Apostasi (religionsfrafall) er en forbrytelse uten offer. Dødstraffen handler om avskrekking og hevn. Et moderne menneske makter å ta avstand fra dette uten betenkningstid. Ut fra medfølelse og samvittighet. Eller verdier som nestekjærlighet, menneskerettighetene eller religionsfriheten. For Rana er derimot dødsstraff et teologisk spørsmål. Av den kompliserte typen. Det må hentes inn mangfoldige argumenter fra en serie «mektige islamske lærde». Som alt i alt konkluderer mot dødsstraff. Vi puster lettet ut. Men hvor stor var marginen fra barbariet? Kunne konklusjonen blitt motsatt om utvalget av teologer bare hadde vært litt annerledes?

Eksempelet er ekstremt, men viser grunnproblemet, også med det kjente «Open Letter to Al-Baghdadi», der over hundre islamske lærde, deriblant Tariq Ramadan, tar et oppgjør med IS. Alt basert på hva de anser som «forbudt i islam». Men grusomhetene til IS finner støtte i de samme skriftene. Og hva da? Vi noterer stillingen 1–1 mellom tradisjonalistene og ekstremistene.

Trenger man virkelig referanse til eldgamle bøker, angivelig gitt ved åpenbaring, for å kunne ta avstand fra halshugging, korsfestelser og sexslaveri i vår tid, i vår del av verden? Rana støtter seg til Ramadans idé om «euromuslimen» – som praktiserer sin religion og samtidig er europeer og barn av opplysningstiden (min uthevelse). Men hva er opplysning? Her er Immanuel Kants berømte svar:

«Opplysning er menneskets vei ut av dets selvforskyldte umyndighet. Umyndighet er manglende evne til å bruke sin egen forstand uten en annens ledelse. Selvforskyldt er denne umyndigheten når årsaken ikke skyldes mangel på forstand, men på besluttsomhet og mot […] Ha mot til å bruke din egen forstand er altså opplysningens valgspråk.»

Usman Rana har mot nok til å forsvare den sekulære staten, ytringsfriheten og «syndige» homofile. Men han er intet barn av opplysningstiden. Han flagger ut tanke- og identitetsarbeidet til teologer i USA og England: «For meg har det vært grunnleggende å forstå disse lederskikkelsene for å forstå hva vestlig islam dreier seg om.» Hele hans teologiske dannelsesreise er basert på autoritet. Autoriteten i tekstene. Autoriteten til lederne.

Dermed blir også hans egen norske islam autoritær. Og komisk i møte med vanlig kildekritikk og debatt. En ung lege som mener Profeten er ufeilbarlig, skal belære oss om den historiske Muhammad. Da blir krigsherren til verdenshistoriens første multikulturalist, en forkjemper for pluralisme, rettferdighet og religionsfrihet – også for jødene! At han senere massehenrettet dem, nevnes ikke.

Rana får vill skjønnmaling og historieforfalskning til å lyde som eksakt vitenskap: «I et historisk perspektiv vil det være presist å slå fast at islam har fremstått som vennligsinnet overfor fremmede kulturer.» Ok, vi glemmer erobringen av Persia. Og den erfarne historiker og forfatter Halvor Tjønn, som har gått til kildene og skrevet 500 sider om Muhammed – slik samtiden så ham, er ifølge Rana ingen ekspert på saken.

Hvis Ranas bok viser noe, så er det – stikk i strid med hensikten – behovet for en grunnleggende reform av islam. Kant var kristen, men satte fornuften fri. Etter reformasjonen fikk enkeltmennesket ansvar for å tolke Bibelen. Gud ble privatisert, det hellige og det politiske atskilt. Som kjent skjedde dette aldri med islam. Derfor har vi dagens problem, spissformulert av den dansk-iranske islameksperten Mehdi Mozaffari: «Generelt ønsker muslimer å forandre verden (eller dominere den) på en slik måte at verden kommer til å passe inn i islam. De kristne reformister tilpasset derimot kristendommen til den nye verden. Det er en stor forskjell.»

«Moderne» Rana er i så måte en tradisjonell muslim. Han sier rett ut at norsk islam er en idé som «utfordrer storsamfunnet og majoritetsbefolkningen» og «skaper flere stridspunkter i møtet det med det seksualiserte, verdiliberale norske samfunnet». Og da, mener han, bør storsamfunnet tilpasse seg, for eksempel ved å tillate politihijab og muslimske privatskoler. Et av verdens mest moderne samfunn skal legge til rette for en førmoderne ideologi.

Heldigvis har over hundre tusen norske «hverdagsmuslimer» valgt en annen og enklere løsning enn Ranas sirkulære kvadratur. I stedet for å «elske» Koranen, tar de den ikke fullt så alvorlig.

Mer fra Kommentar