Et av hovedmålene for høyere utdanning er å bringe unge mennesker inn i et fellesskap, det være seg et akademisk eller et profesjonsfellesskap. Ja, vi håper at studentene skal få arbeid etterpå, men høyere utdanning er noe annet enn ren arbeidstrening.
Undervisning i bred forstand – ikke bare forelesningene, men totalopplevelsen av å delta på og i en kunnskapsinstitusjon – er den viktigste delen av dette oppdraget.
Slik var det også for meg da jeg startet på statsvitenskap grunnfag på Universitetet i Oslo. Jeg husker mange enkeltforelesere, for eksempel professor Raino Malnes og hans forelesninger om politisk teori. Ikke fordi Malnes nødvendigvis var en gnistrende foreleser, men fordi han snakket om en emne jeg var dypt interessert i på en måte som jeg aldri hadde hørt det snakket om før. Enda viktigere var resten av undervisningsopplevelsen: samtalene med andre studenter, de uformelle diskusjonene med foreleserne, veilederen på masteroppgaven som tok seg tid til å gå i dybden (takk, Dag Einar Thorsen).
Det er slik det skal være å begynne på høyere utdanning, tenker jeg. Du lærer ikke bare ting du ikke visste fra før; du lærer nye måter å tenke på, du får nye perspektiver og ser nye sammenhenger. Du kommer inn i et utdanningsfellesskap.
Derfor var det en smule nedslående å lese reportasjen i Morgenbladet sist fredag. Det kan være vanskelig nok å få de virkelig øyeåpnende opplevelsene når du står i en trapp i et stappfullt auditorium uten luft, men vi vet også at norske studenter savner mer kontakt med de ansatte på institusjonene. Det er viktig med en dyktig formidler som står og snakker til deg, men det er enda bedre når du kan snakke med en dyktig formidler.
Det er mye som må bli bedre, ikke minst for å forberede studentene på et samfunn og et arbeidsliv i omstilling.
Mye er bra i norsk høyere utdanning. Både studiebarometeret og kandidatundersøkelsene viser at studentene stort sett er fornøyde med kvaliteten på studieprogrammene. De fleste kandidatene klarer seg godt på arbeidsmarkedet. Likevel er det mye som må bli bedre, ikke minst for å forberede studentene på et samfunn og et arbeidsliv i omstilling.
Derfor jobber regjeringen nå med en stortingsmelding som mer konkret går inn i hvilke tiltak som trengs for å forbedre utdanningskvaliteten. Ett av målene er at fremragende undervisning skal fremme karrieren til de beste formidlerne. Vi ser på flere forslag, herunder muligheten for å ha bedre belønningssystemer for undervisning. I forskningen er slike systemer vel etablerte. Det er de ikke i undervisningen.
Juryleder Helene Uri skriver et annet sted i denne avisen at det ikke finnes noe fasitsvar på hva som er en god foreleser.
De aller dyktigste har kanskje en x-faktor det er vanskelig å sette fingeren på. Men vi vet ganske mye om kjennetegnene på utdanning av høy kvalitet. I arbeidet vårt har vi identifisert fem viktige faktorer og fått gehør for disse hos universitetene og høyskolene:
1. Vi må ha høye ambisjoner på studentenes vegne. For å lykkes med å realisere høye ambisjoner må studentene engasjeres og motiveres og benytte tilstrekkelig med tid på studierelaterte aktiviteter.
2. Vi må tilby aktiviserende og varierte læringsformer. Det handler for eksempel om å gi gode tilbakemeldinger, legge til rette for ulike former for faglig samarbeid og stille klare krav.
3. Vi må skape en kvalitetskultur hvor holdningen er at man alltid kan bli bedre, selv om man gleder seg over sine triumfer.
4. Vi må integrere studentene i det akademiske fellesskapet. Faglig og sosialt integrerte studenter faller fra i mindre grad.
5. Vi må sikre samspill med arbeidslivet. Studentene må ha med seg en utdanning og en arbeidsmetodikk som både er relevant for arbeidslivets behov, og som kan tilføre nye ideer.
Så kan kanskje dette høres vel luftig ut for en førsteamanuensis som skal lose 40 studenter gjennom et bachelorløp i statsvitenskap. Men vi har også en lang rekke eksempler på fagmiljøer som leverer undervisning av ypperste klasse. Det er mulig.
På Universitetet i Bergen, for eksempel, fikk Bioceed ved Institutt for biologi status som Senter for fremragende utdanning for noen år tilbake. Der har de vitenskapelig ansatte jobbet frem en kultur hvor de diskuterer undervisning seg imellom. Det har båret frukter. Da førsteamanuensis Christian Jørgensen ved instituttet fikk universitetets og studentenes læringsmiljøpris for 2015, trakk han i sin takketale frem inspirasjonen det kollegiale miljøet har gitt ham til å gi bedre undervisning: «Undervisning har gått fra å være et personlig traume som hver og en av oss føler vi ikke får til, til noe vi snakker om og blir bedre på i fellesskap.»
God undervisning er ikke noe som kan vedtas i departementskontorene. Jeg tror ikke løsningen er at departementet skal styre mer. Målet må heller være at universitetene og høyskolene skal ta et større ansvar for å utvikle utdanningene, i tett samarbeid med arbeidslivet.
Fra nasjonalt hold skal vi legge gode rammer og lage gode vekstvilkår for utdanningskvaliteten. Vi skal gi tydelige signaler om hva vi forventer og stimulere arbeidet på ulike måter.
Det er mye jeg husker fra studietiden: At verden ikke lenger ble svart og hvit, at påstander måtte begrunnes, at samtalene over en øl eller fire ble dypere, at jeg ble kastet ut av en kollokviegruppe fordi ikke møtte opp ofte nok (gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør, som min pappa alltid sier), alle menneskene jeg møtte på Bokkafeen på Chateau Neuf, der jeg jobbet som bartender ved siden av studiene.
Men det som kommer til å sitte igjen aller lengst, er kanskje følelsen av å tilhøre et akademisk fellesskap, med alt det innebærer. Lengselen tilbake til det blir jeg aldri kvitt. Heldigvis.