Fra USA, Tyskland og Storbritannia har det i flere år kommet meldinger om at lønningene til mange arbeidstagere øker saktere enn prisene. Denne uken kom trenden til Norge.
Etter at prisvekst og skatter var trukket fra, opplevde gjennomsnittsarbeidstageren et fall i inntekten sin på 1,2 prosent fra 2015 til 2016. Det er ikke så mye, men det pleier å være omvendt: At vi hvert år kan kjøpe litt flere ting for lønnen vår.
Det er to måter å se dette på. Den første er at norsk økonomi fungerer. På 00-tallet har lønningene i Norge økt raskere enn blant handelspartnerne våre. Etter fallet i oljeprisen har fagforeningene innsett alvoret.
Det LO og NHO ikke forutså i fjor, var at strømprisen skulle øke 22 prosent. I stedet for den planlagte beskjedne lønnsveksten fikk vi derfor en liten lønnsnedgang. Desto bedre: Sammen med lavere kronekurs gjør dette norske bedrifter bedre stilt i konkurransen med andre land, noe som bidrar til å sikre arbeidsplasser. Hurra!
Eierne tar en større del av kaken i dag enn de gjorde på midten av 1980-tallet.
Den andre måten å se det på, er at fjorårets reallønnsfall er del av en langsiktig trend der stadig mer makt og penger flytter fra arbeidstagere til eiere.
Fjorårets magre lønnsoppgjør var det siste i rekken av gradvis lavere lønnstillegg siden 2008.
Når gjennomsnittslønnen falt i fjor, skyldes ikke det at samme jobb er blitt dårligere betalt, men at det er blitt færre godt betalte industrijobber og flere lavtlønnsjobber i Norge.
I USA skyldes den svake lønnsutviklingen nettopp slik omstilling fra faste, godt betalte arbeidsplasser til usikre, dårligere betalte jobber i servicebransjen. I Tyskland har «lønnsmoderasjon» gitt vekst og arbeidsplasser, men også en «dramatisk» økning i den økonomiske ulikheten, ifølge Christian Dustmann og hans medforfattere i en artikkel i Journal of Economic Perspectives i 2014. Begge steder føler en del arbeidstagere at det er de som betaler prisen for den økonomiske veksten i landet.
Surest er lønnsnedgangen hvis den kommer samtidig med at eierne blir enda rikere: I de fire årene etter finanskrisen økte britisk bilindustri produksjonen med 45 prosent. Og mens profitten og lederlønningene vokser, har den tredelen av arbeidstagerne som tjener minst sett lønningene krympe, meldte Financial Times i 2014. I Norge er den såkalte lønnsandelen, som forteller hvor mye av bedriftenes inntekt som går til lønn og hvor mye som blir profitt for eierne, temmelig uendret siden finanskrisen. Men hvis vi forlenger grafen bakover, ser vi at eierne tar en større del av kaken i dag enn de gjorde på midten av 1980-tallet.
Man kunne selvsagt tenkt seg at bedrifter som skor seg på teknologisk utvikling og billigere arbeidskraft, til gjengjeld fikk en større del av skatteregningen. Men akkurat nå kappes industrilandene om å kutte i bedriftsbeskatningen. Det kan fort gjøre arbeidstagere til tapere både på arbeidsmarkedet og på kemnerkontoret. Og derfor er det viktig å passe på at fjorårets lønnsoppgjør ikke blir en vane.