---
Kristent valg
Frp og KrF konkurrerer om å sanke stemmer fra de kristne miljøene.
Partiene har svært ulike standpunkter når det gjelder blant annet tvillingabort, alkoholpolitikk, sexkjøploven og tiggerforbud.
Onsdag 9. august ble en diskusjon mellom Knut Arild Hareide og Sylvi Listhaug på NRKs Politisk kvarter svært opphetet.
---
Det er typisk norsk å være kristen, kan det se ut som. Onsdag denne uken brøt det ut kristen-krig mellom KrFs Knut Arild Hareide og Frps Sylvi Listhaug. De kranglet om hva som er norske verdier og kristne verdier; Hareide mente at Listhaug manglet en kristen forståelse av nestekjærlighet. Listhaug på sin side beskyldte Hareide for å «sleike imamer opp etter ryggen». For dette fikk hun støtte av partileder Siv Jensen som sa hun likte «klar tale».
Listhaug er integreringsministeren som snakker rett fra levra. Men levra til Listhaug fungerer dårlig til tider. Hvor direkte og konfronterende Listhaug snakker, kommer helt an på hvem som er hennes aktuelle publikum og adressat.
Listhaug kan bedre forstås som en norsk politiker som bruker det amerikanske kristenhøyres strategi. Denne ideologien forsvarer iherdig såkalte vestlige verdier mot religion, all den tid religionen ikke er kristen. Når det derimot gjelder kristendom – og de samme verdiene trues – er et slikt forsvar plutselig ikke så viktig lenger. Med andre ord: Vi er vitne til et åpenlyst hykleri.
En avklaring: Sylvi Listhaug kan være så kristen hun vil for meg. Jeg har ikke sterke meninger om KRLE-faget i skolen eller kristendommen i seg selv for den saks skyld. Som en sekulær-sinnet og borgerlig nordmann kan også jeg være enig i at deler av norsk kulturarv er tuftet på kristne verdier. Jeg er uenig med dem som vil fjerne kristendommen i offentligheten eller i norsk kulturhistorie – først og fremst fordi noe slikt er en form for historierevisjonisme. Det er altså ikke Listhaugs kristelighet jeg reagerer på, men det faktum at en statsråd kan opptre så dobbeltmoralsk gang på gang. Dobbeltmoral må da være i strid med vestlige og kristne verdier?
Det er ikke Listhaug kristelighet jeg reagerer på, men at en statsråd kan opptre så dobbeltmoralsk gang på gang.
Den unge forfatteren og tidligere kristenkonservative Anders Torp skrev i VG denne uken om hvordan Listhaug og andre norske politikere gir legitimitet til kristenfundamentalister som Jan Hanvold og tv-kanalen Visjon Norge. Hanvold er en pengeglad predikant som hevder at Gud hater «gniere» som bare gir femti kroner til kollekten. Ifølge Torp har Hanvold og Visjon Norge markert seg ved å spre skadelig overtro, ekstreme standpunkter, patriarkalsk kultur, homofobi og antivitenskapelige holdninger. Tidligere i år fulgte også NRKs Brennpunkt det de kaller for «pengestrømmen» til Hanvold og Visjon Norge i dokumentaren Pengepredikanten. Hanvold har hatt gjester som forteller seerne at evolusjonslæren er farlig propaganda og at «homobevegelsen farer rundt med løgn» i offentligheten.
Noen vil hevde at det å nevne Listhaug i samme åndedrag som Hanvold er «guilt-by-association». Men Listhaug har en høy stjerne i nettopp slike religionspopulistiske miljøer. Hennes popularitet er et tegn på at norsk politikk kan følge etter en amerikansk tradisjon. En annen kristenkonservativ som smykker seg med å være forsvarer av vestlige verdier, er Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk. Han er motstander av at Kirkens Nødhjelp skal støtte arbeid for kvinners reproduktive rettigheter (blant annet tilgang til abort) i fattige land. Dette arbeidet er med på å redde liv, ifølge Verdens helseorganisasjon.
Selv om Listhaug har doble standarder, kan hun ha rett i enkelte saker. Ukens konflikt med Knut Arild Hareide har utgangspunkt i hennes opptreden på muslimske Minhaj Ungdoms konferanse mot ekstremisme i Sarpsborg i sommer. Der var den kanadisk-pakistanske predikanten Muhammad Tahir-ul-Qadri hovedgjest. Tahir-ul-Qadri fikk mye ros da han i 2010 ga ut en flere hundre sider lang fatwa som erklærte terrorisme og selvmordsbombing for uislamsk – men han har også deltatt i utformingen av Pakistans strenge blasfemilov. Listhaug gikk hardt ut mot hovedgjesten og stilte ham en rekke spørsmål: Var han for steining som straffemetode og dødsstraff for blasfemi?
Enkelte kritiserte Listhaug hardt i ettertid, men i dette tilfellet mener jeg kritikken mot henne er skivebom. Hennes oppgjør var ikke bare berettiget, det er også nødvendig. Skal muslimske predikanter med ekstreme standpunkter slippe unna fordi de er gjester i Norge? Nei.
Spørsmålet man sitter igjen med, er hvorfor statsråd Listhaugs oppgjør med religiøs fundamentalisme uteblir når det er snakk om kristne. Er det fordi hun og Frp slåss med KrF om kristne stemmer? Fordi hun frykter at de skal miste velgere? Hvorfor tok ikke Sylvi Listhaug et oppgjør med kristenkonservatives angrep på kvinnerettigheter (for eksempel selvbestemt abort) da hun talte på den kristne konferansen Oslo Symposium? I samme tale kritiserte hun Knut Arild Hareide for å ha gått i Pride-paraden i Oslo. Til og med hennes partikollega og statssekretær Christian Haugen kalte talen hennes for et «angrep mot rettighetene til LHBT-miljøet» (altså rettighetene til lesbiske, homofile, bifile og transpersoner). Listhaug mener selv at «ekteskapet er for mann og kvinne». Hun har angrepet «feministeliten» i flere omganger. Hun forsvarer konservative kjønnsroller som i verste fall er bakstreverske.
Civita-leder Kristin Clemet skrev, i debatten om norske verdier, at ja visst er norske verdier og vaner under press, men det handler mer om at tiden går. Vi har gått gjennom en verdiutvikling som følge av politiske reformer og debatter. Å si at likestillingen vi har i dagens Norge, er å foretrekke fremfor patriarkalske kjønnsroller, burde ikke få noen til å heve et øyenbryn. Å være bekymret over press mot disse verdiene bør heller ikke være kontroversielt. Poenget er bare at presset ikke kun kommer fra utenlandske predikanter eller reaksjonære minoriteter i Norge. Norske moderne verdier trues også av kristenkonservative hyklere – som er lite konsekvente og prinsipielle i forsvaret for samfunnet vårt. Sylvi Listhaug kan se seg selv i speilet, hvis hun vil finne trusselen mot moderne norske verdier.
For det er nettopp det disse verdiene er: moderne. En rekke politiske reformer de siste førti-femti årene og en identitetspolitisk mobilisering har ført oss hit. De som forfekter holdninger som var vanlige før i tiden, er bremseklosser i denne pågående politiske og sivile kampen. Sylvi Listhaug er en av dem.