Hør mer om Arbeiderpartiets nederlag på Morgenbladets podcast. Abonner gratis via Itunes eller lytt her:
Det er historisk sus over Arbeiderpartiets svakeste resultat som opposisjonsparti siden 1927. Mange forklaringer kan trekkes frem. Her er noen:
Valgets store vinner har snakket som en old school grasrotsosialist hele valgkampen. Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum tyner Frp for å øke avgiftene for folk flest mens de rikeste får alt de peker på. Han er med folk, mot makta. Han snakker aldri fra en posisjon av moralsk overlegenhet, men fra ståstedet til de geografisk og økonomisk underlegne. Ikke Bjørnar Moxnes, men Trygve Slagsvold Vedum, er Norges svar på Bernie Sanders.
Jonas Gahr Støre er mer som Hillary Clinton: Den sentrumsorienterte flinkiskandidaten med Verdens Beste CV. Ap-ledelsen identifiserer seg med styringsapparatet og innsiderne i embetsmannsstaten, ikke med den modige underdogen som forsvarer sosialdemokratiske kjerneverdier.
Høyres strategi var personvalg: Partiet følger Moderaternas oppskrift fra Sverige, som minner om amerikanske valgkamper: Unngå tydelig konfrontasjon i klassespørsmål ved å legge retorikken mot sentrum, nedkjemp motstanderlaget ved å angripe laglederens integritet. Høyresiden lyktes mot Mona Sahlin, de lyktes mot Hillary Clinton, de lyktes mot Jonas Gahr Støre.
Ap-ledelsen mobiliserte på sin side for Frp. Selv når Erna Solberg var motdebattanten, brukte Støre tiden på å snakke om Sylvi Listhaug. Martin Kolberg tok rollen som norsk politikks Toppen Bech, og belærte Høyre om skikk og bruk og anstendighet.
Dette fikk kanskje hjertene til å bruse i AUF og SV, men holdt samtidig Frps kjernesaker høyt på dagsorden og hjalp Siv Jensen med å få potensielle velgere opp av sofaen.
Ap-ledelsen demobiliserte også egne velgere. Jonas Gahr Støre kunngjorde at dette skulle bli «et retningsvalg». Så inviterte han LOs erkefiende Venstre inn i Ap-varmen. Det tror jeg var et knekkpunkt for Støres troverdighet.
Få ting virker så demobiliserende på mange velgere i arbeiderklassen som en politiker med to ansikter og to tunger. Folk flest vil heller forholde seg til en som er uenig med dem, men er hel ved, enn en som er villig til å støtte seg på, eller svikte, hvem som helst på vei mot maktens tinder. Jamfør Hillary Clinton.
Les alle Marsdals ti teser på morgenbladet.no.