---
Lan leser nyhetene
Politikere leser nyheter med rødpenn.
Faste skribenter i spalten: Sveinung Rotevatn fra Venstre, Lan Marie Nguyen Berg fra Miljøpartiet De Grønne, Alexander Zlatanos Ibsen fra Høyre og Magnus Marsdal fra tankesmien Manifest.
---
Hva er best, gulrot eller pisk? Hvis man følger miljødebatten, skulle man tro at dette er den store motsetningen. Noen vil piske deg, andre vil gi deg belønning. Regjeringen er spesielt opptatt av å stemple miljøpolitikk de ikke liker, som «pisk», mens de selv hevder de deler ut gulrøtter. Det er for mye pisk i miljøpolitikken, advarer de borgerlige i Oslo, og samferdselsministeren stemmer i med at gulrota er best. Også rødgrønne partier kan være bekymret for manglende karoten i dietten.
Trine Skei Grande drømmer bare om pisk, pisk, pisk, harselerte Trygve Slagsvold Vedum da Venstre forhandlet med regjeringen om høyere drivstoffavgifter. Selv blir jeg ofte fremstilt som sjefspiskeren. Ingen elsker pisken mer enn MDG! Men denne tilsynelatende enkle motsetningen er ganske villedende. For det første er det som regel ikke nok med bare gulrøtter for å få eselet til å bevege seg. Det blir lett stående og knaske. For det andre er det ikke alltid like logisk hva som er pisken og hva som er gulroten. Den enes gulrot kan være den andres pisk, og den enes frihet kan være den andres ufrihet.
I byene er det lett å se disse interessekonfliktene. Bilistens frihet til å kjøre dit hun vil, må sees opp mot mot barnas frihet til trygge skoleveier, astmatikerens frihet til ren luft, fremkommeligheten til passasjerene på bussen som kjører bak henne, plassen til syklisten som sykler ved siden av henne. Det er nemlig slik at de aller fleste tiltak for å redusere bilbruk har en gulrot i den andre enden. P-plassene fjernes kanskje for å få plass til et sykkelfelt. En gate stenges kanskje for gjennomkjøring for privatbiler, slik at bussen og trikken kommer raskere frem. Hastigheten settes kanskje ned for å gi barn tryggere skoleveier. Og bompengene økes blant annet for å betale for utvidelser av kollektivtilbudet, og for å unngå helseskadelig luft.
Det ligger mye politisk makt i å definere hvilket perspektiv vi ser samfunnet fra. Hvis boligprisene synker, skriver mediene da om et lykkelig, ungt par som endelig kommer inn på boligmarkedet, eller om en bekymret boligeier? Hvis matprisene stiger, er det bondens eller forbrukerens perspektiv som får plass i Dagsrevyen?
I mediedekningen og debatten rundt politikk i Oslo er det en tendens, i alle fall i nasjonale medier, til at innskrenkninger av bilens plass i byen automatisk omtales som «pisk». Enten det er fjerning av parkeringsplasser, sperring for gjennomkjøring, redusert hastighet for biler, økte bompenger eller andre tiltak. Mens meningsmålingene viser at folk ønsker både sykkelveier, færre biler, bedre luft og andre tiltak for å gjøre hverdagen lettere, tryggere og sunnere, velger journalister påfallende ofte å fremstille politikk med solid faglig og folkelig forankring som «kontroversiell», «radikal» eller litt crazy. Kanskje mer radikal og kontroversiell enn den egentlig er.
Som miljøbyråd i Oslo er det alltid spennende å se hva journalistene legger vekt på når vi gjør endringer i byen. Blir det intervju med jenta som endelig kan gå til skolen på dager med farlig luft, eller med dieselbilisten som er fortvilet over høye regninger? Blir det reportasje med en glad kollektivpassasjer som plutselig bruker ti minutter mindre til jobb, eller en sint sjåfør i en gammel lastebil? Eller kanskje begge deler? Ingen av vinklingene er direkte feil, men de gir helt forskjellige perspektiver på endringene i byen.
Når medier og politikere fremstiller alle tiltak for redusert bilisme som «pisk», kan folk fra andre deler av landet få inntrykk av at Miljøpartiet De Grønne på mystisk vis har fått diktatorisk makt her inne. Men kjøttvekta er like avgjørende i Oslo-politikken som andre steder. Mange av tiltakene for å rense luften, rydde plass i gatene og endre politikken har bred støtte både i befolkningen og på rådhuset.
Innskrenkninger av bilens plass i byen oppleves som en gulrot for den store andelen av Oslos befolkning som ikke eier en bil. Og selv for dem som eier bil, kan fordelene av mindre kø, tryggere skoleveier for barna, bedre luft, nye sykkelveier eller bedre fremkommelighet for buss og trikk veie opp ulempen med å for eksempel måtte betale litt ekstra for parkering eller i bomringen. De kommende årene vil vi ha tilsvarende debatter på mange andre områder.
Et stort skifte i norsk industri, transport eller andre sektorer kan umulig skje uten at noen taper på kort sikt. Debatten om flyseteavgiften og Rygge flyplass er trolig bare begynnelsen. Hvis Regjeringen ønsker å oppnå sine egne mål, vil de bli nødt til å ta både «gulroten» og «pisken» i bruk. Men stol ikke på noen politiker som forteller deg at hun bare er opptatt av å gi deg gulrøtter. For det første vil hun neppe ha særlig effektive løsninger på de problemene vi trenger å løse. For det andre kan det hende at hun ikke forstår at hennes gulrøtter fungerer som pisk for andre, eller omvendt. Og så bør vi huske på at en bærekraftig klode, som er trygg for våre etterkommere, er den største gulroten av alle.