Et 200 år gammelt spøkelse går fortsatt over Europa: Karl Marx' spøkelse. Det er på tide å la ham hvile nå.
For tiden fosser Rødt og SV frem på meningsmålingene, båret frem av en bølge av misnøye med en global kapitalisme som skaper økt sosial ulikhet og høyrenasjonalisme. I turbulente tider trenger venstresiden et politisk og vitenskapelig kompass. Norske intellektuelle og politiske aktivister har med jevne mellomrom latt seg forføre av Marx. Det skjedde i den krisepregede mellomkrigstiden, og det skjedde i forbindelse med ungdomsopprøret i «1968».
Før venstresiden igjen lar seg forføre av Marx, er det viktig å minne om de store svakhetene i Marx’ tenkning. La meg derfor rope et varsku mot å gjenopplive Marx både i politikk og vitenskap.
Det er enkelt å sette fingeren på problemet med den politiske marxismen. I sentrum av Marx' politiske tenkning er det nemlig et stort tomrom: den liberale innsikt at individet må beskyttes mot samfunnet gjennom institusjonelle ordninger som rettsstaten, menneskerettigheter og demokratiske flerpartivalg. For Marx var disse del av «overbygningen» hvis funksjon er å stabilisere et inhumant og urettferdig kapitalistisk samfunn som utbytter og fremmedgjør vanlige folk, og derfor noe han hadde et negativt eller i beste fall ambivalent forhold til.
Og dette tomrommet har hatt store konsekvenser. I det 20 århundre levde i perioder tredjeparten av verdens befolkning i regimer som hadde marxismen som statsbærende ideologi. Og vi vet hvordan det gikk. Ubeskyttet av rettsstat, rettigheter og flerpartidemokrati ble hundrevis av millioner mennesker tyrannisert i Sovjet, Øst-Europa, Kina, Nord-Korea, Vietnam og Kambodsja, for ikke å snakke om de mange millionene som ble drept.
Professor Kalle Moene forsvarer i Morgenbladet Marx (etter en tilsvarende kritikk fra Civita-økonomen Lars Peder Nordbakken) med at han ikke kan holdes personlig ansvarlig for senere regimers (mis)bruk av hans ideer. Det er riktig. Men når han videre sier at Marx argumenterte for «helt andre institusjonelle ordninger» enn i disse landene, er det mer problematisk.
For det første er det notorisk uklart hvilke institusjonelle ordninger Marx argumenterte for. I de 30 000 sider hans etterlatte forfatterskap utgjør, er det side opp og side ned med analyser og kritikk av kapitalismen. Derimot finner vi bare spredte og usystematiske bemerkninger om det kommunistiske idealsamfunn som skulle etterfølge kapitalismen. Her er det stort rom for tolkning og eksperimentering med ulike institusjonelle former – inkludert den tyranniske sosialistiske ettpartistaten vi kjenner fra regimene over.
For det andre sier Marx nok til å vekke bekymring. Litt forenklet tenkte han seg overgangen fra kapitalisme til kommunisme slik: Etter å ha utviklet klassebevissthet og organisert seg, må arbeiderklassen i et sosialistisk mellomstadium bruke statens voldsmakt til å avskaffe kapitalismen og dens liberale rettslige og politiske fundament. Dette «proletariatets diktatur» vil mest trolig kreve voldelig revolusjon fordi kapitalistene ikke vil gi fra seg sine privilegier uten kamp. Deretter ville staten «forvitre» og et kommunistisk idealsamfunn se dagens lys. Her finner mennesker spontant sammen for å utvikle og utfolde sine evner og interesser, mens materiell overflod og fraværet av klasser gjør at konflikter og behovet for politikk forsvinner.
Dette synet er naivt – og farlig. Som Norges fremste Marx-kjenner Jon Elster sier: «Det vil aldri finnes noe slikt samfunn. Å tro at det kan finnes, er å innby til katastrofe» (Hva er igjen av Marx, side 190).
Hvor mange havarerte forsøk på å innføre «ekte» kommunisme/sosialisme må til før Moene og andre Marx-forsvarere innser de systematiske svakhetene i Marx’ illiberale politiske tenkning? Ville de selv ønsket å leve i et samfunn uten rettsstat, menneskerettigheter og flerpartidemokrati? Neppe.
Så langt Marx' politiske tenkning. Problemene med den vitenskapelige marxismen er også mange. Her er noen.
Viktigst er at Marx’ analyser av klassedominans er et dårlig utgangspunkt for å forstå dagens Norge. Marx var et barn av sin tid og beskrev et utemmet kapitalistisk 1800-tallssamfunn preget av omfattende utbytting, ufrihet og fremmedgjøring. Vi, derimot, lever i et moderne velferdssamfunn som har temmet kapitalismen gjennom institusjonelle ordninger Marx hadde lite å si om, som kombinasjonen av makroøkonomisk styring, et regulert arbeidsliv og en tjenesteintensiv velferdsstat.
Dette er kjernen i den såkalte norske/nordiske modellen. I mine øyne er den menneskehetens hittil beste forsøk på å realisere et samfunn som forener frihet og likhet, et samfunn hvor i Marx’ kjente formulering «hver enkelts frie utvikling er en forutsetning for alles frie utvikling».
Mon tro hva Marx hadde sagt om den norske modellen? Kanskje hadde han, som jeg, blitt liberal sosialdemokrat?
Akademiske marxister har en lei tendens til å ligne mer på teologer enn forskere.
Marx' skrifter er videre spekket med påstander og antagelser som er uholdbare. Marx' tro på at historien beveger seg gjennom faser mot et absolutt mål i form av et klasseløst kommunistisk samfunn er ett eksempel. Troen på at klassekonflikter alltid trumfer etniske, rasemessige, religiøse, kjønnsmessige og geografiske konflikter som historiens drivkraft er et annet. Profittratens synkende tendens og at kapitalismen graver sin egen grav er et tredje. Arbeidsverditeorien et fjerde. Det finnes en rekke andre, ingen steder bedre dissekert enn i Jon Elsters bok Making Sense of Marx.
Endelig har akademiske marxister en lei tendens til å ligne mer på teologer enn forskere. Utstyrt med troen på at bare man leser Marx’ hellige skrifter grundig nok så vil tilværelsen avsløre sine dypeste hemmeligheter, kan de beskjeftige seg med endeløse utlegninger av hva Marx «egentlig mente». De tusenvis av sider som er produsert av slike Marx-fortolkninger, må være noe av det mest bortkastede i samfunnsvitenskapens historie.
Det er selvfølgelig elementer hos Marx som fortsatt er levende, som analysen av sosiale motsetninger og klassekonflikt, teknologisk endring, kapitalismens systemtvang og selvrealisering. Det er bare så mye mer som er dødt.
Allikevel er det grunn til å hylle jubilanten. Marx er det største geniet i samfunnsvitenskapens historie. Selv om han tok feil på helt avgjørende punkter, har ingen tenkt dypere, bredere og mer originalt om moderne kapitalistiske samfunn enn ham.
Marx var dessuten drevet av en egalitær humanistisk visjon det er lett å identifisere seg med, nemlig ønsket om at de brede lag av befolkningen skal få frihet til å utvikle og utfolde sine evner og interesser på lik linje med de herskende klasser.
Marx er derfor verdt å feire, men ikke å etterfølge.