Kommentar

Nei, ungdom mener ikke at demokrati er uviktig, skriver Sigve Indregard.

Hverken NHO eller VG sparte på kruttet da NHO presenterte en spørreundersøkelse om demokrati under Arendalsuka. VG beskrev det som en «sjokkrapport». Demokratiet er i ferd med å forvitre for våre øyne. Slik lød ingressen: «Varsellampene blinker når et flertall blant unge i Europa og verden ikke lenger synes det er essensielt å bo i et demokrati. Det minner om tiden før 2. verdenskrig, advarer fungerende NHO-sjef Ole Erik Almlid.»

Saken ble plukket opp vidt og bredt. Stortingspresident Tone W. Trøen (H) skrev dette i et leserinnlegg i Romerikes Blad: «… bare halvparten av de mellom 30 og 39 år mener det er viktig å bo i et demokratisk land. Blant de yngste mener 55 prosent at demokrati er uviktig.»

Via Avisenes nyhetsbyrå (ANB) ble det samme poenget – ungdommen synes at demokrati er uviktig – spredt for alle vinder.

Problemet er bare en liten detalj. Det stemmer ikke.

For å oppklare dette må vi på en reise gjennom bortgjemte artikler og obskure databaser. Og aller først må vi se på inspirasjonen bak NHOs undersøkelse. Vi begynner med figuren under, fra NHOs perspektivmelding, lansert i år.

Med referanse til World Values Survey (WVS) viser denne grafikken en kraftig fallende tendens. I hvert fall trodde kommentator Arne Borge i Vårt Land at det var det han så. «Samtidig som utdanningsnivået går opp … faller altså interessen for demokratiet.»

Stopp en hal.

Figuren viser ikke endring over tid. Den viser en fordeling mellom ulike aldersgrupper, på ett tidspunkt (eller, for å være nøyaktig, et tiår – vi kommer tilbake til det). Det er en spesiell figur. En x-akse med tidspunkter på og linjer langs denne tidsaksen – det leser de aller fleste som en tidsserie. Deriblant redaktøren i Ringerikes blad: «I de siste tiårene, og særlig blant unge, har demokratiet blitt stadig mindre viktig.»

Det er altså ikke det vi ser her. Disse dataene viser ingen utvikling over tid. I stedet har vi ulike aldersgrupper langs x-aksen. Lengst til venstre er data for folk som er født på 1930-tallet. Lengst til høyre finnes dem som er født på 1980-tallet. Dette har NHO kombinert med det uortodokse knepet med å sette den eldste aldersgruppen til venstre og den yngste til høyre.

Hvorfor? Det vet vi ikke. Men den vanlige måten å ordne aldersgruppene på – fra minst til størst – ville vist en «stigende kurve». Det ville fremstått mindre dramatisk. Hadde det også vært erstattet av et stolpediagram med aldersetiketter, hadde de mange feillesningene trolig vært unngått.

Tallene og aksene er villedende, men formelt sett riktige. Da er det verre med figurens underoverskrift, «Prosentandel som svarer ja». Slik det er presentert, vil en leser tro at noen er spurt om de synes det er essensielt å bo i et demokrati, og en andel har svart ja.

Men ingen er blitt spurt om «essensielt». I virkeligheten har respondentene blitt spurt om å svare på hvor viktig det er for dem å bo i et land som er demokratisk styrt. De skulle svare et tall mellom 1 og 10, der 10 er «helt avgjørende».

«Essensielt» dukket opp da statsviterne Yascha Mounk og Roberto Stefan Foa plukket frem igjen disse tallene, til en artikkel som heter «The Signs of Democratic Deconsolidation» (pdf) (selv om NHO glemte å oppgi denne kilden). Mounk og Foa har på sin side slått sammen resultater fra to ulike utgaver av WVS.

Frykten for at dagens unge er historieløse barbarer går som en konservativ tråd gjennom historien. Lite tyder på at det er sant.

Det Mounk og Foa gjorde med tallene, var å si at bare dem som svarte 10, mener det er essensielt. Alle andre teller mot. Om du svarte 9, mener du altså at det ikke er essensielt for deg å bo i et demokrati, ifølge Mounk og Foa.

Ta for eksempel Sverige. Figuren viser at bare omtrent 60 prosent av de yngste svenskene mener det er essensielt. Men går vi tilbake til undersøkelsen som stilte dette spørsmålet (i 2005-2009), er det 93,2 prosent av svensker under 30 år som svarer 8, 9 eller 10. Men det er bare 69 prosent som svarer 10. Dermed har de som svarte 8 eller 9 blitt tolket som negativer.

Dette er en eksentrisk måte å lese dataene på, men den kan kanskje brukes til noe. Men det er i den videre hviskeleken det virkelig går galt. NHOs underoverskrift («prosentandel som svarer ja») er ikke bare villedende, den er direkte feil: Dette er ikke en andel som har svart ja på spørsmålet «Essensielt å bo i et demokrati?».

Og resultatet av det blir igjen at fungerende NHO-sjef Ole Erik Almlid sier følgende til VG: «Men tallene viser at det er et flertall blant dem som er født etter 1965, som svarer at det ikke er essensielt å bo i et demokrati.» Det er det altså ingen som har sagt.

Mounk og Foas artikkel ble ganske berømt i 2016, da The New York Times gjenga den omtrent på samme måte som VG gjorde. I etterkant av dette fikk artikkelen store doser kritikk. Tidsskriftet Journal of Democracy laget en egen spesial-nettutgave dedikert til kritikk av artikkelen. En grundig statistisk gjennomgang av Erik Voeten ser på utviklingen over tid. Den finner ingen tegn på minskende oppslutning siden midt på 1990-tallet, som er så langt tidsseriene strekker seg. Men den finner at unge har lavere oppslutningen om demokratiet i disse undersøkelsene generelt.

Men «ingen endring» betyr at førtiåringene, som altså var i tyveårene for tyve år siden, i dag mener det samme som sekstiåringene gjorde for tyve år siden. Det er altså mye som tyder på at støtten til demokratiet vokser gjennom livet.

Hva de unge mener i dag er i så fall ikke et varsel om hva de kommer til å mene i fremtiden. Dette er et problem for NHOs budskap. I så fall er det nemlig ikke noen spesiell krise «som minner om 30-årene» akkurat nå. Det er derimot business as usual.

Nå kan det hende at det ville sett annerledes ut dersom vi hadde hatt lengre tidsserier tilbake i tid. Men påstander om forandring kan ikke begrunnes i manglende data. De dataene vi har, tyder på at situasjonen er temmelig stabil.

Hva kan det skyldes, at unge både før og nå ikke har vært så opptatt av demokrati? Det sier denne forskningen ingenting om, men noen forklaringer er blitt foreslått. Det kan for eksempel tenkes at det finnes en «vanskelige ord»-effekt der unge svarer mer negativt når de blir spurt om «politikk», «menneskerettigheter» eller noe annet abstrakt, sammenlignet med noe konkret. Det understøttes også av at de lavest utdannede unge er de minst positive.

En annen mulig forklaring er at noe ligger i spørsmålet: For noen unge og nyutdannede er det ikke utenkelig å bo i et diktatur, for eksempel om en jobb skulle dukke opp. Jo eldre man er, jo mindre aktuell er denne problemstillingen. Spørsmålet overlastes (det inneholder i praksis flere spørsmål) ved at respondenten ikke bare skal mene noe om demokratier, men også blande inn seg selv og privatlivet sitt. Det er velkjent at denne typen overlasting kan gi skjeve svar. Hvis du for eksempel spør folk om det er viktig for dem å ha trygge fødeklinikker, kan du ikke tolke svarene dit hen at de over åtti mener at mødrehelse er uviktig.

En annen kilde til disse ulikhetene kan være at unge rett og slett mangler kunnskap om begrepene det spørres om. «Democratically governed» – «demokratisk styrt» – er ikke enkelt å få grep om.

NHO har også laget sitt eget bidrag: En spørreundersøkelse blant norske respondenter, med samme spørsmål som WVS. Det er likevel verd å merke seg at metoden er forandret: Mens WVS ble gjennomført som lange telefonintervjuer der temaet hele tiden var ulike verdier, er denne undersøkelsen basert på et såkalt omnibus-webskjema. Det betyr at dette spørsmålet er stilt midt inne i mange andre spørsmål fra andre oppdragsgivere. Svaret 5, altså midt på skalaen, er ganske overrepresentert sammenlignet med profilen ellers. Det kan være en indikasjon på at en del brukere, og særlig yngre, «klikker seg gjennom».

Uansett: Resultatene viser som forventet en profil omtrent som Sveriges i WVS, bortsett fra en del flere femmere. Nå er det VG som tråkker feil i brødteksten:

«NHO har selv foretatt en måling i Norge, hvor de har spurt nordmenn hvor viktig det er å bo i et demokratisk land. Blant de eldre er det et stort flertall som svarer at det er viktig, men bare 50 prosent av de mellom 30 og 39 år, mener det er viktig og 55 prosent blant de yngste.» (vår utheving)

Dette er helt feil. Alle disse tallene viser til hvor mange som svarer 10 på denne 1-10-skalaen, der ytterpunktet 10 skal bety «Helt avgjørende». Vi kan nok trygt anta at de som svarte 9 på dette vil mene at de har svart at det er viktig med demokrati.

Og her har vi altså forklaringen på hviskeleken som lokket selveste stortingspresidenten til å slå fast at halvparten av de unge synes demokrati var uviktig.

En vesentlig bedre kilde for å lære hva unge mener om demokrati, er den internasjonale studien om demokratiforståelse, -kunnskap og -engasjement (ICCS). Den forrige rapporten, med data fra 2016, viser at norske fjortenåringer ligger i verdenstoppen for kunnskap om demokrati, og at ungdommene har hatt en klar forbedring av kunnskapen fra 2009–2016. Det samme har fjortenåringene i Sverige, Russland, Belgia, Taiwan, Estland, Colombia, Bulgaria, Slovenia, Mexico og Litauen. Bare Italia og Chile har en (ikke signifikant) nedgang i skåren.

Elevene blir også spurt om de tror de kommer til å delta i valg. Også her går det riktig vei, med 91 prosent som sier de skal stemme ved valg. Her er Norge det aller beste landet i ICCS (sammen med Italia), men det er også her fremgang over hele fjøla.

Midt oppe i så mange alvorlige problemer for demokratiet, brennes energien på å slå alarm om noe som ser ut til å gå ganske greit.

For det tredje blir elevene spurt om deres holdninger til demokrati. Her blir elevene spurt om en rekke aspekter ved demokratier – om man kan velge sine ledere, om jobber gis til venner av lederne, om det er lov å protestere, om alle etniske grupper har samme rettigheter, og så videre. Det er noen enkeltspørsmål som gir litt grøsninger; for eksempel svarer 39 prosent av de norske elevene «verken bra eller dårlig» og 19 prosent «dårlig» på spørsmålet om hva de mener om at folk har lov til å kritisere styresmaktene. Men satt sammen til en indeks, viser dette igjen at både norske elever og de fleste land går riktig vei.

Men da er alt i orden? Frykten for at dagens unge er historieløse barbarer går som en konservativ tråd gjennom historien. Det er lite som tyder på at det er sant. Men det finnes bedre data som antyder at demokratier er under mer press enn de var før. Det viktigste blant disse er at antallet demokratier synker.

Et annet problem er at færre unge sier de er interessert i politikk. I 1990 var til sammen 48 prosent av de mellom 16 og 35 år i Tyskland, Nederland, Polen, Romania, Spania og Sverige veldig eller ganske interessert i politikk. I 2010 hadde dette sunket ned til 38 prosent. Men den samme undersøkelsen viser at andelen i befolkningen ellers er stabil. I USA hadde den til og med vokst fra 63 til 67 prosent. Det viser også noe av forklaringen på at unge sier demokrati ikke er så viktig, men så ombestemmer seg når de blir eldre: De blir mer interessert i politikk.

Det er også et problem at Mounk og Foas tall er såpass gamle. Utviklingen i Russland, Tyrkia og Ungarn, for eksempel, har gått dramatisk i retning autoritarianisme siden 2005–2007. Men de tradisjonelle, demokratiske institusjonene i USA og Storbritannia er også under kraftig press, med Trumps eskapader på den ene siden og det politiske bråket rundt brexit på den andre.

NHOs aktive knaing av tallene i denne saken vitner om et annet problem for demokratiet – statistisk alarmisme.

Det er ingen grunn til å avvise NHOs hovedbudskap: Demokratiske institusjoner er under press. Men dette er ikke en sjokkrapport, og det virker spesielt overilt å anklage de unge for å være spesielt dårlig rustet. Det er rett og slett fortvilende at midt oppe i så mange alvorlige problemer for demokratiet, brennes energien på å slå alarm om noe som faktisk ser ut til å gå ganske greit.

Her hadde det passet å skrive at tilliten til mediene synker nettopp fordi slike resultater presenteres på den mest mulig alarmistiske måten, uten faglige motforestillinger. Men det kan vi ikke skrive: Tilliten til mediene i Norge er ganske stabil over tid, med 45, 49 og 47 prosent de siste årene som svarer at de som oftest kan stole på de fleste nyheter.

Les hva NHO svarer her.

Mer fra Kommentar