Kommentar

Knut Arild Hareide har lagt hodet på blokka som partileder i KrF. Det er svært dramatisk, men han vet hva han gjør, skriver Åshild Mathisen.

Stemningen i KrF har lenge vært at noe må skje. Et valg må tas, og det valget må lede til makt. Fredag leverte Hareide på lengselen etter avklaring, han var tydelig. Talen i seg selv blir omtalt som glimrende og kan ha vippet noen – men overraskelsen var stor hos mange. Er han på kollisjonskurs med eget parti?

Han trosser KrF-velgernes sympati for Erna Solberg. Han utfordrer den dype skepsisen mot venstresiden som er sterk i det smale grunnfjellet som nå dominerer partiet. I tillegg setter han sine egne under et voldsomt press, når avklaringen skal skje i det som er en uoversiktlig og dramatisk situasjon på nasjonalt plan.

Hareide minnet i talen om at den politiske situasjonen har endret seg. På tross av fellestrekkene med Høyre, kommer man ikke forbi at de nå samarbeider med et parti som alle de tidligere lederne i KrF har avvist å regjere med: Frp. Dette partiet er et umulig valg for ham. Hareide er også lei av å være «bremsekloss» for de blåblå og gjøre regjeringen mer populær – og den bitre følelsen var sterk i hele partiet etter katastrofevalget i fjor.

De som er tettest på partilederen har sett seg lei av at partiet har gått jevnt og trutt nedover alle årene partiet har lent seg mot høyresiden. Og bevegelsene på målingene viser at når partiet leverer budsjett med de blåblå eller opplever bråk rundt homospørsmålet, faller partiet. Når partiet derimot markerer seg på brede verdisaker eller tar oppgjør med Frp, øker målingene. Nå har partiet krisemålinger nede på 3-tallet. Og om man ser på partiet Venstre, har de ikke vunnet på den blå regjeringsdeltagelsen – de ligger nå nede på 2,3 prosent og ville som KrF bare fått et mandat på Stortinget.

I tillegg er kristenheten splittet og polarisert, både verdimessig og politisk. Hareide innser at han ikke lenger kan ha som hovedprosjekt å holde partiet samlet. Han må dra det i en retning. Poenget med boken «Det som betyr noe» var å vise at hans valg er godt gjennomtenkt og forankret i KrFs politikk. Hareide viste der til hvordan Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland maktet å gjøre partiet relevant ut over de tradisjonelle kjernevelgerne. Han ønsker å lykkes med det samme selv, og vil derfor vektlegge den brede profilen av et parti med et sosialt hjerte.

Det som skjedde i går var politisk historie – og det utrolige var at det skjedde i KrF. I et parti som domineres av forsiktighet, har partilederen nå satset alt. Han har gjort det mange KrF-ere på begge sider har drømt om i mange år: Lederen satser på velgerne han kan få over velgerne han har. For samfunnsutviklingen taler sitt tydelige språk – konservative kristne er en minoritet, ikke en maktfaktor. Velgergrunnlaget der skrumper inn. Hareide tror fortsatt på et bredere folkeparti, og vet det nå er bære eller briste. Får han tilbake alle de tapte velgerne som nå er begeistret for veien som er staket ut?

Hareide viste i talen gjennomgående til det sterke fellesskapet mellom KrF og Sp. Han vil minne partiet om den godt likte samarbeidspartneren de kan få om de går til venstresiden. Da han etter hvert gikk til det i KrF kontroversielle partiet Ap, var det med taktisk historiefortelling. Hareide viste til avdøde Jon Lilletun, som for mange i partiet fortsatt har rollen som et slags moralsk kompass. Lilletun fremhevet alltid fellesskapet mellom kristenfolket og arbeiderbevegelsen. Hareide trakk også frem en nylig samtale mellom Jonas Gahr Støre og biskop Halvor Nordhaug. Den er blitt lagt merke til i det lavkirkelige segmentet. Redaktør i Dagen, Tarjei Gilje, oppsummerte at ingen Ap-leder før ham har sagt det Jonas Gahr Støre sier om kristendom, tro og verdier.

Det var trampeklapp etter Hareides tale. Men også mange som ikke klappet – og de gispet etter luft. Hvis det kommende landsmøtet skulle stemt over regjeringsalternativer i et vakuum, ville det lett bikket til et ønske om å gå inn i dagens regjering. Men beslutningen i november, skjer i en større kontekst. I et kriserammet KrF har flere tatt til orde for at det er viktigere å søke innflytelse, enn å vinne slaget om på hvilken side. Står de ved sine ord nå? Hareide siterte i sin tale KrF-er Anders Tyvand som er på den borgerlige siden i partiet. Han vil heller at KrF går til valg med ambisjon om regjeringsmakt med Ap og Sp, enn at man står i skyggen av alle troverdige regjeringsalternativer.

Det var trampeklapp etter Hareides tale. Men også mange som ikke klappet – og de gispet etter luft.

Partiet er dypt splittet og flere partitopper er kritiske til Hareides råd. Både skuffelse og mistillit ulmer. Men selv om Hareide har åpnet for at dette er partiets valg, har han i realiteten stilt et ultimatum. Det ekstraordinære landsmøtet må velge hans vei eller en annen leder med et annet prosjekt. Det sitter langt inne å kaste partilederen. Og hva er alternativet? Den alle omtaler som den mest sannsynlige kronprinsen i partiet er nestleder Kjell Ingolf Ropstad – en ung politiker som skal være både ryddig og pragmatisk. Men også en taktiker. Han vil neppe ønske seg å starte sin karriere som partileder med å kaste sittende leder og overta et splittet parti.

Hareide har kanskje valgt dødens vei for seg selv som partileder nå. Men når han fremsto så rolig som han gjorde, er det vel med erkjennelsen av at nå har han ingenting å tape. Livet som leder av et parti i så dyp krise er så krevende, at selv et politisk dyr som Hareide må lure på om det finnes andre ting å bruke livet på. Han trenger ikke være leder i et kriserammet og splittet KrF. Skal han fortsette trenger han å gjøre det på egne premisser, med et prosjekt han personlig tror på.

Det er en uoversiktlig situasjon, der det meste kan gå galt. Det er dramatisk at begge nestlederne raskt sa seg uenige med sin leder, og signaliserte at det de ønsker er å sondere med de borgerlige først. Man må ta med i beregningen at de har sterkt behov for å markere sine primære syn til egne velgere. Hvis de blir stående ved kritikken av Hareides valg, har de gitt en legitimitet til de som nå ønsker å felle partilederen. Dersom de i motsatt fall bestemmer seg for at konsekvensene er for dramatiske og sier de vil følge Hareide, vil det kunne vippe mange til å slutte opp om retningen.

En voldsom intern maktkamp utløses mellom partifeller, der de viktige landsmøtedelegasjonene nå skal avgjøres. I tillegg vil det komme et sterkt press utenfra. Frp og Sylvi Listhaug vil hardne retorikken mot KrF og fri til partiets velgere. Høyre vil fortsette å minne KrF-ere om hvor mye de har felles og hvor mye de har fått til sammen. I tillegg vil de understreke hvilket kristendomsfiendtlig parti Ap er – og at SV er med på lasset om man vil eller ikke. Men dette kan også slå tilbake på Høyre hvis KrF-ere føler seg overstyrt.

Nå må KrF altså bestemme seg for om de er så uenige med Hareide i hans analyse og retningsvalg, at de er villige til å kaste ham. Det er et dramatisk skritt, særlig i et parti som preges av en konfliktsky kultur. KrF-ere må spørre seg hva som redder partiet – er det å kaste partilederen, eller støtte hans kontroversielle valg? Nettopp kriseforståelsen i partiet kan gi helt uante utslag. Et av dem kan faktisk være at Knut Arild Hareide får gjennomslag for sitt ønske om å søke samarbeid med venstresiden.

Mer fra Kommentar