Kommentar

Ta på sikkerhetsbeltene: Debatten om heksejakt kommer. Men vi bør avlyse den før den begynner, skriver Sigve Indregard.

Det er ikke til å unngå at de neste dagene vil bli preget av Trond Giskes danse-moves i de sene nattetimer.

I substans er hendelsen bagatellmessig, og med en bismak av moralisme. I sosiale medier sitter referansene til Giskes samboer, og deres felles barn, løst. Men det er slett ikke sikkert at forholdet mellom disse to menneskene utelukker at den ene tar seg et glass og danser på pub, til og med tett og sexy, og til og med med yngre mennesker.

VG dekker saken takket være at en tillitsvalgt i en fagforening sendte inn en bekymringsmelding til Arbeiderpartiet. «[Videoen] viste Trond Giske, åpenbart beruset, i ferd med å beføle en ung kvinne på et utested i Oslo», skriver Knut Sandli i Fagforbundet Sykehus og helse Oslo i bekymringsmeldingen.

Problemet, for Giske, er at videoen viser at Giske oppfører seg akkurat slik Giskes motstandere antar at han gjør: sleskt.

Det kommer til å komme en stor metadebatt om hvorvidt dette er en heksejakt på Giske. Jeg foreslår at vi kan avlyse den på forhånd. Denne debatten kommer i all hovedsak til å oppstå fordi debattantene, mer eller mindre med vilje, blander sammen de ulike metanivåene saken får.

Nivå 1, juss-nivået, handler om det som hendte på dansegulvet. Her er det ingen tvil om at det ikke foregikk noe straffbart. Det er heller ikke noen åpenbar metoo-sak, fordi det er høyst uklart om dette dreier seg om trakassering. Kvinnen på videoen har også utdypet at hun ikke ser på Giskes oppførsel som det. Men aller mest fordi metoo handler om maktforhold, og dette er ikke en person som Giske i noen saklig forstand er overordnet eller har uformell makt over.

Nivå 2, image-nivået, handler om hvordan Giske blir oppfattet. Videoen bekrefter det «alle vet» (altså antar) om Giske, og det er særdeles skadelig for hvordan han blir oppfattet. Dette handler ikke om det skjedde noe juridisk eller moralsk galt i videoen, men denne (ikke helt uproblematiske) logikken:

En person som a) svært aktivt forsøker å restituere sitt rykte etter knallharde anklager om seksuell trakassering av yngre jenter, og b) faktisk er i stand til å forandre oppførselen sin, ville aldri risikere at slike videoer kan havne i sosiale medier. Ergo er han enten ikke i stand til å forandre oppførselen eller ikke særlig opptatt av å forandre seg. Bjørn Stærk har utdypet dette poenget i mer klassiske, moralske termer. Han innrømmet å ha syndet, han har bedt om å bli tilgitt, men videoen viser at han ikke angrer. Han er uforbederlig, i strid med det han selv, Trondheim Ap og partiledelsen hevder.

Nivå 3, tillitsnivået, handler om at Giske burde ha skjønt hvordan mange ville tolke oppførselen hans på nivå 2. Derfor burde han også skjønt at VG ville skrive sak om det, og at dette ville skade Arbeiderpartiet. Selv om han ikke mener selv at det er noe galt med tette danser med unge jenter på nattetid, burde han ha sluttet av hensyn til partiet. Eller, med andre ord: Politikere som ikke oppfører seg slik velgerne mener de bør, blir ikke valgt.

Dette understrekes også av sammenfallet i tid: Giskes dansing skjedde like før valgkomiteen i Trøndelag Ap skulle avgjøre om han skulle innstilles til tillitsverv. Valgkomiteen som onsdag innstilte Giske til et tillitsverv, skal nå revurdere innstillingen sin, melder DN.

(Oppdatert kl. 14.45: NRK melder at valgkomiteen endret innstillingen sin.)

Det er riktig å dekke saken fordi saken har potensial til å bli veldig viktig for både Arbeiderpartiet og Trond Giskes karriere.

Forvirringen i debatten oppstår fordi VG helt intuitivt skjønner hele rekken, fra én til tre, og derfor vet at dette «er en sak», som det heter på mediespråket. Det er en selvoppfyllende profeti: Det er riktig å dekke saken fordi saken har potensial til å bli veldig viktig for både Arbeiderpartiet og Trond Giskes karriere.

Men samtidig vil mange av leserne se saken fra nivå 1. «Har han ikke sonet nok?» er en av de vanligste kommentarene til saker om Giskes comeback. Dette er en enkel lesning av saksforholdene: Noen har gjort noe galt, de får sin straff, og ferdig med det. Men tillitsverv er ikke en rettighet, slik frihet fra fengsel er en rettighet.

Den forvirrende heksejakt-debatten oppstår fordi de som leser nivå 1, mener at VG overdriver saken. Men rent objektivt overdriver ikke VG: Denne bekymringsmeldingen er så farlig for Giske at det mer enn forsvarer omtale av den, fordi den rammer rett inn i nivå 3. Når det faktisk samles ved til bålet, og en mann med fyrstikker dukker opp på scenen, er det ikke mediene som bedriver heksejakt når de rapporterer om det.

Så er det lov å være bekymret for at verden er blitt sånn, at politikere kan felles på grunn av dansing på et utested, om enn aldri så tett og sexy. At vi er i ferd med å få et samfunn der de eneste som kan være politikere er robotiske pappfigurer som har levd sitt liv uten å vekke anstøt, grundig planlagt fra de var femten.

Det må i så fall kombineres med å huske dette: At de siste årenes fokus på maktmenneskers oppførsel overfor vanlige folk har gjort veldig mye godt, blant annet for å forhindre seksuell trakassering og overgrep. En grunn til at så mange leser Giske-videoen på den måten de gjør, er at de selv har vært unge kvinner på utesteder, og opplevd innpåslitne karer på Giskes alder. Det kan være at en sterk reaksjon mot Giske, til og med en overreaksjon, kan gjøre det enklere å sette hundre griser på plass før neste julebordsesong.

Giskes faktiske feiltrinn blir på et eller annet tidspunkt underordnet oppfatningen av ham. Det er politikkens natur. Derfor er det nær uforståelig at Arbeiderpartiet tar sjansen på å ta ham med videre. Det er den ubønnhørlige beregningen som ligger i bunnen.

Mer fra Kommentar