De siste ukene har det vært vanskelig å gå på jobb i Morgenbladet. Ni verdifulle medarbeidere har tatt sluttpakke og er på vei ut døren. Det har falt mange harde ord, både i møter, i brev og i andre medier. Redaksjonsklubben er redd for at jeg som redaktør skal rasere det prosjektet de elsker, som de har vært med på å bygge opp. Vi får e-poster og telefoner fra dere lesere, som er bekymret for om vi nå skal slutte å lage papiravis og heller bli en heldigital nettavis, en digital «dagsavis».
Det skal vi ikke. Papiravisen er fortsatt våre gullbarrer i banken. Hvis du har likt papiravisen frem til nå, vil du like den også i fremtiden.
Jeg har tidligere denne uken forsøkt å gi mitt perspektiv på denne situasjonen, blant annet til bransjeavisen Medier24. Til dere, Morgenbladets lesere, ønsker jeg å utdype både hva Morgenbladet er og hva avisen skal være i fremtiden.
I Morgenbladet har vi en 200 år lang tradisjon for å gi ut papiravis. Førsteutgaven, som kom på gaten 1. januar 1819, var et lite papirark brettet en gang, slik at det ble fire sider. Det var den første avisen i landet som ligner på de avisene vi ser i dag, en dagsavis.
«Fra og med første januar 2018 ble vi igjen en dagsavis – på nett. Vi har fremdeles bare en papirutgave i uken, men nå produserer vi stoff hver dag digitalt,» sa jeg i en festtale i fjor. Det var sånn uttrykket «digital dagsavis» oppstod – i et forsøk på å sette den digitale satsingen inn i vår 200 år lange historie. Binde fortiden sammen med nåtiden.
Vi var en av de første avisene i dette landet. Vi skal bli en av de siste, både på papir og digitalt.
Siden 2018 har vi produsert daglig på digitale plattformer. Begrepet «digital dagsavis» fant veien fra den nevnte festtalen og inn i et mandat til et utvalg som skulle se på noe så prosaisk som arbeidsflyten i Morgenbladet, altså hvordan vi produserer avisen. For i likhet med veldig mange andre har Morgenbladet satset digitalt mens organisasjonen fortsatt er rigget for å lage papiravis. Vi har jobbet i snart to år med det digitale skiftet nå – og fått til mye bra sammen.
De siste årene har Morgenbladets redaksjon hatt som motto å «følge ideene»: ideene og tankene som former verden, de store diskusjonene som påvirker historiens gang, som er avgjørende for menneskers liv og livsvilkår. I dag er dette viktigere enn noen gang fordi den rådende ideologien vi inntil nylig tok for gitt i Vesten – det liberale, progressive tankesettet – er under angrep og utfordres av illiberale, reaksjonære krefter både i og utenfor Europa.
Jeg ønsker meg et Morgenbladet som oppsøker miljøer og snakker med personer som har en finger på tidens puls og som befinner seg der ideer brytes mot hverandre. Det er de store ideologiske og eksistensielle spørsmålene i vår tid som er rammen for avisens idédebatt. All faglig og politisk uenighet, stor eller liten, kan spores tilbake til en grunnlagsdebatt, en bakenforliggende konflikt. Jeg håper at Morgenbladet kan gi leserne bakgrunn, oversikt og innsikt til å delta i den store samtalen om retning og veivalg for samfunnet. Idédebatten er prismet vi bruker innenfor alle våre dekningsområder, fra politikk til kultur.
Morgenbladets journalistiske kjerneområder er nettopp idédebatt, akademia/forskning og kulturfeltet. Vi ønsker å være norske akademikere og kulturfolks hovedarena – det er avisens eksistensgrunnlag. Det er i tilknytning til disse feltene våre kjernelesere har tilhørighet, og det er her Morgenbladet både har størst troverdighet.
Samtidig ser vi at aviser som Klassekampen, Dag og Tid og Vårt land alle spisser seg inn mot Morgenbladets lesere og konkurrerer om å bli landets ledende «intellektuelle» organ. Nettsteder som Minerva og Ytring.no har gjort en god jobb med å utvikle en del av disse debattene. Det er vanskelig å konkurrere i dette landskapet, men ikke umulig.
Det heter i Morgenbladets formålsparagraf at avisen skal være politisk uavhengig. Vi opplever i disse dager sterk konkurranse fra de nevnte nisjeavisene med mer uttalte politiske prosjekter. Vi jobber hele tiden med å utforske hvordan vi i større grad kan gjøre den politiske uavhengigheten til en styrke for oss. De offentlighetene vi skriver i og for blir stadig mer fragmentert. Det skyldes ikke bare en verden i utvikling, men også at infrastrukturen for samfunnssamtalene er endret: Vi har stadig kontroll på vårt eget stoff, men formidlingen av dette stoffet er i stor grad prisgitt kommersielle teknologiselskapers mål og algoritmer.
Det er inn i en slik virkelighet vi prøver å videreføre vårt mål å samle leserne til én felles offentlig samtale. Vi ønsker å motvirke polarisering og utviklingen av ekkokamre – det gjør vi ikke hvis vi ikke tilpasser avisen vår den virkeligheten leserne og skribentene våre lever i. Hvis en avis som Morgenbladet skal overleve i nye 200 år, må avisen føles nødvendig for leserne, for skribentene, også digitalt. Derfor er vi nødt til å gjenskape det rommet Morgenbladet er på papir, digitalt.
Når vi nå også publiserer journalistikken vår på digitale plattformer, er det fordi heller ikke Morgenbladet kan unnslippe de store skiftene som skjer i mediebransjen. Vi får i stadig større grad nye abonnenter inn via sosiale medier eller vår egen nettside. Vi sliter med distribusjonen av papiravisen. Da postombæringen på lørdager ble lagt ned, forsvant samtidig mange papirabonnenter i Nord-Norge. Vi greier rett og slett ikke å få avis ut til dem før helgen er over. Annonsørene graviterer mot giganter som Facebook og Google. Vi må lage oss et sikkerhetsnett, slik at Morgenbladet ikke forsvinner den dagen trykking og distribusjon av papiraviser blir for dyrt. Vår digitale satsing er det sikkerhetsnettet.
De siste ukene har vist at dere lesere, våre eksterne skribenter og vi som jobber hver dag i avisen, alle har et stort og ektefølt engasjement for denne 200-åringen. Morgenbladet er et hjem for mange, vi er nødvendige. Vi vil også fremover gjøre det vi kan for fortsatt å prege offentligheten i en «ikke-autoritær, humanistisk og opplyst retning», for å låne ordene fra oppropet som sto på trykk i denne avisen forrige uke. Humoren, det litterære språket, de overraskende spørsmålene, skråblikket og eksperimentviljen – alt dette som til sammen utgjør avisens sjel, og som vi er og fortsatt skal være på papir – det vil vi ta med oss over i den digitale verden. Morgenbladet skal fortsatt være Morgenbladet.
Vi har et eksemplar av førsteutgaven i en svart perm på kontoret. Under avishodet står det at Morgenbladet skal være «en daglig avis av all slags innhold». Hvis det kommer fint besøk, pleier vi å la dem bla varsomt gjennom de fire arkene. Sidene er gule, myke og skjøre. Vi burde selvsagt ikke ta på dem. Det er et eksemplar som har overlevd i 200 år. Vi vil at det skal overleve oss også. Morgenbladet skal overleve oss.