Allerede før Stortingets kontrollkomité torsdag starter høringene om trygdeskandalen, er det mulig å fastslå at politisk spill og prestisje har gjort det vanskeligere enn det burde være å få til en mest mulig oversiktlig og troverdig undersøkelse av årsakene til Nav-skandalen.
Statsministeren og ansvarlig statsråd Anniken Hauglie bruker selv ordet skandale om saken som foreløpig ser slik ut i tall: 48 mennesker er urettmessig satt i fengsel. Ytterligere 30 har fått betingede dommer eller samfunnsstraff. I tillegg har rundt 2400 personer fått uriktige krav om å betale tilbake trygdeytelser til Nav. For noen dreier deg seg om store summer. Den største tilbakebetalingen til nå er på 637 000 kroner.
Årsaken er at ingen myndighetspersoner med autoritet oppdaget at EØS-reglene om fri bevegelighet av arbeidskraft innenfor EU, Norge, Island og Liechtenstein gjorde det mulig å ta med seg trygdeytelser til utlandet. Stikk i strid med hva som står i den norske folketrygdloven.
Kontrollkomiteen på Stortinget har siden saken ble kjent brukt stadig mer tid på å grave seg ned i årsakene til at dette kunne skje. Torsdag og fredag skal gravearbeidet følges opp av høringer av nåværende og tidligere statsråder og Nav-ledere. Det er lagt opp til en slags finale med arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie og statsminister Erna Solberg fredag ettermiddag.
Da vil det kanskje være mulig å danne seg et bilde av hva som ble gjort galt og riktig i den siste oppryddingen av Nav-skandalen, men vi kommer garantert ikke til å få et fullstendig bilde av skandalens årsaker. Blant annet fordi kontrollkomiteen har avgrenset sin undersøkelse tidsmessig. Komiteen vil i utgangspunktet ikke gå lenger tilbake enn til 2011–2012.
Det betyr at det eksempelvis ikke er lagt opp til å belyse påstanden i Navs interne granskingsrapport om at det kanskje var i 2008 og 2009 feilen oppsto, og at Arbeids- og sosialdepartementet på den tiden aktivt motsatte seg å hjelpe Nav med å tolke EUs trygderegler. Hadde kontrollkomiteen gått så langt tilbake i tid, ville lederen, Dag Terje Andersen, ha måttet fratre fordi det var han som var ansvarlig statsråd på den tiden.
En kontrollkomité som vet at den kan miste sin leder dersom den følger interessante spor bakover i tid, kan mistenkes for å la være å gå den veien. Det vil hefte tvil ved komiteens vilje til å snu alle steiner. Høyst sannsynlig løser komiteen det ved å si at den bare gjør en foreløpig undersøkelse og må vente på granskingsutvalget. Da kan man med god grunn spørre seg hvorfor den i det hele tatt har gitt seg ut på granskingen av årsakene. Et halvveis svar er lite verdt.
Et alternativ som hadde gitt en mer ryddig og oversiktlig behandling, hadde vært at komiteen i denne omgangen avgrenset seg til å granske hva som skjedde i forvaltningen og rettssystemet etter at feilene ble oppdaget – fra sommeren 2017. Årsaken til at man ikke har fått en slik avgrensning er trolig at regjeringspartienes representanter ønsker skylddeling. Det er blå statsråder som kanskje har gjort feil nå, men det er rødgrønne statsråder som kanskje gjorde feil før 2013.
Om det også er taktiske politiske vurderinger som ligger bak regjeringens håndtering av granskingsutvalgets habilitet, er ikke lett å si. Kanskje er det bare prestisje og manglende prinsipiell tenkning som ligger bak beslutningen om å la to av syv granskingsutvalgsmedlemmer fortsette selv om de er erklært delvis inhabile.
Diskusjonen om habiliteten til utvalgsleder Finn Arnesen og medlem Jens Edvin Skoghøy har gått det meste av tiden etter at de ble oppnevnt. De var begge dommere i Høyesterett i en av de to sakene der rikets øverste dommere hadde hatt en anledning til å slå ned på den uriktige lovforståelsen. Arnesen og Skoghøy har selv argumentert kraftig for at de ikke er inhabile – de mener at den høyesterettssaken de var med på, dreide seg om regulær trygdesvindel, og ikke eksport av trygdeytelser til utlandet. Justisdepartementets lovavdeling mener derimot at de er delvis inhabile. I høyesterettskjennelsen henvises det nemlig til det faktum at trygdemottageren tok med seg pengene til utlandet.
Lovavdelingen mener samtidig at den ene høyesterettssaken er så liten i det samlede sakskomplekset at det blir urimelig å si at Arnesen og Skoghøy generelt sett er inhabile.
Sett fra utsiden er det vanskelig å se hvordan de to, og de andre utvalgsmedlemmene, nå skal avgrense habiliteten. Et hovedspørsmål i granskingen er hvorfor en samlet juriststand unnlot å sjekke om det var samsvar mellom den norske trygdeloven og den EU-forskriften som etter EØS-avtalen står over den norske loven i rang. Et mulig sted å starte en slik gransking er på toppen – nemlig Høyesterett.
Så kan det sies at habilitetsdiskusjonen er for juridiske nerder, og at Arnesen og Skoghøy er så proffe at de helt sikkert håndterer sin avgrensede kompetanse. Men det spiller ingen rolle, dersom det er skapt et grunnlag for tvil.
Granskingsutvalget skal legger frem sin rapport i juli. Dersom konklusjonene blir veldig krasse og fordømmende, kan Arnesen og Skoghøy mistenkes for å ha tatt i litt ekstra – i et forsøk på å bevise for all verden at deres delvise inhabilitet ikke har hatt betydning for granskingen. Dersom konklusjonene blir forståelsesfulle og milde, kan de to mistenkes for å ha utvist like dårlig skjønn som de gjorde ved oppnevnelsen – da de selv erklærte seg som habile, men senere ble overprøvet av Justisdepartementet.
At regjeringen helt i starten av en gransking lar det hefte tvil ved granskingens troverdighet, er nesten uforklarlig.