Statsminister Erna Solberg, finansminister Jan Tore Sanner og helseminister Bent Høie hadde ett felles oppdrag tirsdag. De skulle vise at regjeringen har kontroll – både på koronakrisen og på økonomien. De lyktes i akkurat like stor grad som vanlig – enten regjeringen styres av en Ap-mann eller en Høyre-kvinne. Den til enhver tid sittende opposisjon er i hovedsak godt fornøyd med det som gjøres. Den understreker at det nå er viktig at Stortinget står samlet, og så velger den å sette søkelyset på de relativt få tingene som ikke har fungert.
Frp-leder Siv Jensen illustrerte det best da hun tok ordet etter Bent Høies redegjørelse i Stortinget tirsdag morgen. Først sa hun at det nå var ekstremt viktig at alle i politikken bygget opp under den tilliten som må være mellom myndighetene/regjeringen og befolkningen, deretter brukte hun resten av tiden til å snakke om de tingene som gjorde at hennes tillit til regjeringen var tynnslitt.
Senere på dagen skuffet Sanner og Solberg på pressekonferansen der de skulle legge frem tiltak for å motvirke de økonomiske konsekvensene av koronaviruset og av mandagens oljeprisfall. De to hadde hele mandagen og tirsdag morgen vist til denne pressekonferansen som svar på spørsmål om regjeringen hadde tilstrekkelig kriseforståelse. Da de to møtte pressen, var det bare noen få tiltak som ble presentert. Mye ble utsatt til fredag og til den ordinære budsjettrunden senere i vår.
Følgelig må vi også vente på opposisjonens reaksjoner, men det er meget sannsynlig at Ap og andre i opposisjonen vil si som de sa etter oljekrisen i 2014: Regjeringen kommer med for lite, og det kommer for sent.
Slik er dynamikken. Opposisjonen må alltid være litt misfornøyd, men bare litt. Det må være litt politisk spill, men i hovedsak er de tiltakene som gjøres, tilfredsstillende for alle de store partiene. Årsaken er at de stort sett er godt faglig funderte. Eller for å si det mer korrekt: De er basert på den faglige forståelsen som hersker i forvaltningen.
Spesielt når det gjelder smittevernarbeidet er det paradoksalt nok den faglige vurderingen som i disse tider bidrar til at tilliten til myndighetene er under press. Et samlet Storting har sluttet seg til prinsippet om at det er kommunene som har et hovedansvar for å hindre at virus og annen smitte sprer seg i befolkningen. Det er fordi Norge er uensartet, fordi det kan være riktig med ulike tiltak ulike steder, og fordi eierskapet til, og forståelsen for, et smittevernarbeid blir bedre jo mer lokalt basert det er.
Kommunelegene skal i dette arbeidet støtte seg på retningslinjer fra helsemyndighetene. Der er systemet slik at Folkehelseinstituttet skal si hva som er faglig riktig, mens Helsedirektoratet skal vurdere de «rene» faglige rådene opp mot andre konsekvenser – spesielt de økonomiske. En faglig vurdering i disse to myndighetsorganene er at man må gi kommunelegene rom for lokale tilpasninger. Det er også viktig at befolkningen oppfatter at rådene som gis er adekvate – at de står i forhold til truslene.
Slik helsemyndighetene, med Bent Høie i spissen, ser det, ville det ha vært galt om man gikk ut med meget vidtrekkende begrensninger av folks bevegelsesfrihet på et tidspunkt der koronaviruset ikke ble oppfattet som veldig farlig. Da ville ikke rådene ha blitt fulgt – i tillegg ville helsemyndighetene ha gått på et varig tap av tillit.
Så er myndighetenes store problem at de kan bli hengende etter. De er så opptatt av ikke å overdramatisere at de ser tafatte ut. Det skjer spesielt når kommunelegene bruker sitt kommunale skjønn til for eksempel å gjøre noe så dramatisk som å nekte publikum adgang til Holmenkollen. Store bedrifter følger opp med å innføre føre-var-tiltak som ikke er spesielt faglig funderte, men som gir inntrykk av at akkurat den bedriftens ledelse ikke gambler med de ansattes eller omgivelsenes helse. Tar man med at kommunene legger seg på ulik praksis, og at kommuneoverlegen i Sandefjord ikke hadde fått med seg at han skulle sjekke alle de passasjerene som i helgen kom fra Italia til Torp flyplass, blir bildet ganske kaotisk.
Resultatet er at de nasjonale helsemyndighetene nå strammer inn, og gir langt sterkere føringer for smittevernarbeidet i kommunene. Det virkelig deprimerende i Bent Høies redegjørelse var at vi må være forberedt på å leve med et koronavirus vi ikke kan beskytte oss mot, i et helt år fremover. Det betyr også at enda mer inngripende tiltak mot korona kan være der i veldig lang tid.
Det igjen kommer til å få konsekvenser for økonomien. Helt uavhengig av om oljeprisen etter hvert tar seg opp igjen, kommer veksten i økonomien til å bli langt lavere enn beregnet i fjor. Det betyr at det er nødvendig med tiltak – både for å stimulere veksten, og for å hindre at egentlig sunne bedrifter går konkurs.
På dette feltet er det definitivt ikke kommunene som skal bestemme. Ei heller næringslivets organisasjoner. Den store avveiningen regjeringen står overfor nå, er hvordan den på et faglig godt fundert grunnlag kan komme med tiltak som treffer godt og presist, men som samtidig ikke er rettet direkte inn mot enkeltselskaper eller -næringer.
Det er vanskelig, og er antagelig grunnen til at det tirsdag bare ble presentert to konkrete skatteforslag og et generelt løfte om å bedre på permitteringsreglene. Tiltakene må ikke være slik de i en viss grad var her og i andre land etter finanskrisen i 2008. Det var da Jens Stoltenberg oppsummerte med at bankene hadde klart å sosialisere sine tap, mens de forøvrig privatiserte sin gevinster.