Trine Skei Grandes beskjed onsdag, om at hun ville trekke seg både som statsråd og partileder, var mildt sagt overraskende. Selv om hun var under et voldsomt press, var erfaringen fra tidligere at hun ikke gir etter. Dessuten kom det så mange tilslørte og utilslørte angrep på henne den siste uken at hun kunne ha et håp om at de tillitsvalgte i Venstre så hva hun, etter egen oppfatning, sto oppe i. Hennes forklaring på at hun trosset partiets ønske om lederskifte er at hun trodde partiet ville ta varig skade av en lederkamp mellom Sveinung Rotevatn og Abid Raja.
Men det var for sent. Om Skei Grande så det selv, eller om det var andre som tvang henne til å se, blir et tema for historikerne. Uansett ble det klart at det ikke holdt for henne å holde fast ved den formelle makten. En leder trenger også et minimum av ekte oppslutning, og det hadde hun ikke. Legitimiteten var borte.
Spørsmålet om hva som nå kommer til å skje er viktig for langt flere enn dem som bryr seg om Venstre. Selv om partiet i mange tiår har vaket rundt sperregrensen, og selv om det akkurat nå virker som om de interne kampene vil ende med kraftige avskallinger på den ene eller andre siden, så viser meningsmålingene at Venstre har et oppsiktsvekkende stort potensial. Mange har Venstre som andrevalg, og relativt få sier at de absolutt ikke kan tenke seg å stemme på partiet. Dersom moderate og sentrumsorienterte Høyre-folk mister troen på Erna Solberg, kan store skarer av dem hoppe over til Venstre. Det igjen gjør at partiet kan beholde rollen som vippeparti på Stortinget.
Trine Skei Grande valgte i sine siste år som leder å markere så stor avstand til Arbeiderpartiet og Senterpartiet at det ikke ga mening å snakke om Venstre som vippeparti – i den forstand at det kunne bestemme om Høyre eller Ap skulle lede regjeringen. Skei Grande bandt seg selv og partiet til Høyre i en borgerlig blokk. Det er et valg som neppe blir opplagt for han eller hun som blir valgt til ny leder. Dersom vi får en tiltagende polarisering med radikaliserte partier både på høyre og venstre fløy, vil Høyre og Ap komme i en skvis og det kan igjen oppstå et reelt politisk sentrumsalternativ.
Frem til nå virker det som om det nesten ikke har vært diskusjon om politikk og strategiske linjevalg internt i Venstre. All energi er blitt brukt til å kjempe for og imot enkeltpersoner. Heretter kan det bli annerledes.
En av de viktigste observasjonene de siste dagene er nemlig at Sveinung Rotevatn er blitt svekket som lederkandidat. Ikke på grunn av det han står for politisk, men fordi han og hans tilhengere mistenkes for systematisk å ha lekket til pressen i den hensikt å undergrave Trine Skei Grande og valgkomiteens enstemmige innstilling til ny ledelse. Spesielt vises det til en VG-artikkel tirsdag der detaljeringsnivået er så høyt at det er åpenbart at noen av VGs anonyme kilder har sittet inne i rommet.
Hovedpoenget i artikkelen var at Trine Skei Grande tidligere i vinter sa til Rotevatn at han bare kunne bli statsråd dersom han lovet ikke å stille opp mot henne i ledervalget på vårens landsmøte. Skei Grande brukte rå makt for å sette valgkomiteen sjakk matt. Hun visste at det bare var en eller to i komiteen som ønsket henne som leder, men hun gjorde det umulig for den å innstille Rotevatn eller Abid Raja fordi de to nektet å utfordre Skei Grande.
Det var dette spillet den sittende nestlederen Ola Elvestuen tenkte på da han i forrige uke sa til TV 2 at Skei Grande tenkte mer på seg selv og sin egen karriere enn på partiet. Elvestuen var åpenbart forbannet fordi han selv ble vraket som klima- og miljøminister og nestleder. Noen i Venstre hengte seg opp i det og mente at Elvestuen ødela for partiet ved å skite i eget reir. Andre tenkte at Elvestuen her var i en nødvergesituasjon. Han måtte si ifra om at partidemokratiet i realiteten var kuppet av partilederen.
Slik det ser ut denne fredagen, er ikke oppfatningene om Elvestuen blitt noe mindre sterke hverken i den ene eller andre leiren. Slik de heller ikke har mildnet blant dem som fortviler over avislekkasjer i den ene eller andre retningen. Paradoksalt nok er det også mange som blir sinte på dem som i de siste dagene har kommet med hule formaninger om partidisiplin. Fremst blant dem er Abid Raja, som kommenterte Skei Grandes avgang blant annet med å si at det nå er mange i partiet som bør gå i seg selv. I sentrale kretser i partiet er det en utbredt, ja, nesten enstemmig, oppfatning av at Raja frem til i fjor høst var den aller minst lojale i partiet. Det vises til eksempler både på avislekkasjer og at han har dolket partikolleger i ryggen.
Abid Rajas omdømme i sentrale Venstre-kretser er noe av det som har bidratt til oppfatningen om at partiet ikke tåler å velge ham som leder. Han går for å være så selvsentrert og lite politisk konsistent at mange heller vil forlate partiet enn å fortsette med ham som sjef. Selv om han akkurat nå er populær og åpenbart Venstres beste stemmesanker, argumenteres det med at han kan ødelegge alt dersom han skal stå som leder i en valgkamp der partiet trenger tydelig ledelse, og der store og små medieutspill kan bli tolket i verste mening.
Frykten for den andre aktuelle lederkandidaten, Sveinung Rotevatn, er av en annen karakter. Alle er enige om at han er politisk flink og at han kan gi partiet den tydeligheten det trenger, men han går for å være altfor liberalistisk. Frykten er at han vil gjøre Venstre til Høyre-light og at tillitsvalgte som er sosialliberale og sentrumsorienterte kommer til å forsvinne.
I bakgrunnen spøker Venstres historie. De med lang fartstid er villige til å gjøre nesten hva som helst for å «unngå Røros». Bare begrepet er interessant. Det er snart 50 år siden det dramatiske landsmøtet på Røros, der EU-kampen delte partiet i to, men fortsatt gir det mening i Venstre-kretser å bruke kodeordet Røros. Tiden etter partisplittelsen den gangen var så tung at det nærmest er opplest og vedtatt at man ikke igjen må ha dramatiske linje- eller personvalg som i praksis deler partiet i to.
Det som har skjedd de siste ukene, kan ha fått mange til å tenke nytt. De har erfart at man kan gå for langt i bestrebelsene på å dekke over konflikter. Ikke minst har de erfart at skjulte maktspill inviterer til en metodebruk som ingen tjener på i lengden. Mange av velgerne vil ha glemt knivstikkingen når vi er fremme ved valget neste år, men de tillitsvalgte har ikke glemt det. Mange av dem vil rett og slett ikke la seg representere av politikere som forsøker å stikke hverandre i ryggen.
Hvor mange tillitsvalgte som tenker slik, vet vi foreløpig ikke. Det finnes også dem som i de siste dagene har sagt at partiet nå bare får ta et valg. Det bør bli en åpen kamp mellom Abid Raja og Sveinung Rotevatn, så får alle slutte opp om den som får fleste stemmer på landsmøtet.
Det høres flott ut, men selv om de to fremover i tid oppfører seg eksemplarisk, så hefter historien ved dem. Det kan dukke opp en tredje kandidat. Guri Melby, som torsdag lå an til å overta etter Skei Grande som kunnskapsminister, kan bli kjørt frem som en samlende kandidat. Hun har den samme politiske profilen som Skei Grande og er godt likt i partiet, men har foreløpig ikke så mye erfaring at hun sees på som en åpenbar lederkandidat.
Det kan endre seg. Spesielt dersom Venstres landsmøte i midten av april blir utsatt for å hindre koronasmitte. På ett vis kan man si at koronasmitten kom ekstra ubeleilig for Venstre fordi partiet må leve lenger med en uavklart ledersituasjon. På den annen side vil Rotevatn, Raja og Melby da få mer tid til å vise seg frem som statsråder. Det vil bli lettere å gjøre seg opp en mening om hvem av dem som kan fungere best både som leder og som stemmesanker. De tre vil også ha muligheter til å vise partiet at kampen om ledervervet føres med rene våpen. Fra denne uken av.