Man kan kalle dem pandemifabrikker. Markedene i Asia der levende, eksotiske dyr selges i små bur under elendige hygieniske forhold. Fagfolkenes advarsler har vært tallrike og spesifikke.
Men de sank aldri helt inn. Selv om den norske håndteringen av pandemien så langt ser forbilledlig ut, er det også avdekket klare svakheter ved beredskapen. Vi bruker allerede en betydelig andel av intensivkapasiteten. Vi hastekjøper smittevernutstyr fra utlandet. Vi mangler respiratorer og baserer oss på nødproduksjon etter privat initiativ.
Etter 22. juli har det vært mye beredskapssnakk, men i realiteten prioriteres det fortsatt lavt.
Hvor er det nærmeste tilfluktsrommet der du bor? Er det mulig å komme seg inn i? Har det fungerende ventilasjon? «Med dagens trusselbilde har vi valgt ikke å prioritere oppfølging av tilfluktsrom», uttalte Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) i 2013. Dermed råtner de. Krig er like utenkelig som det var i 1940.
Så utenkelig at vi har skåret den militære beredskapen til benet, og i stedet kastet oss på den gode viljen til et land som ligger 600 mil unna, og som i økende grad preges av politisk kaos og isolasjonspolitikk. Nato tigger oss om å bidra mer til eget forsvar, men det er liten politisk interesse.
Utenkelig er det også at vi skal få problemer med matforsyningen. «En fullstendig avsperring av forsyningslinjene over noe tid blir ikke sett på som realistisk», skrev Landbruksdepartementet da de i fjor bestemte seg for å droppe beredskapslager for korn. I stedet satser man på at den ordinære logistikken vil fungere også i krisetider.
Legemiddelberedskapen var under press allerede før koronapandemien. Før hadde vi et sentralt lager, det er nå erstattet av en ordning der grossister skal lagre medisiner. Den ser imidlertid ikke ut til å fungere særlig godt, og vi har bare noen ukers lager av livsnødvendige medisiner. Den internasjonale produksjonen er uforutsigbar selv når det ikke er pandemi.
Og hvem skulle trodd at vi noensinne skulle få bruk for Forsvarets 37 feltsykehus og tilhørende lagre av medisinsk utstyr? Alt ble solgt eller gitt bort på 2000-tallet. Nå har vi feltsykehus til 150 soldater.
Norsk beredskapsplanlegging synes å basere seg på at man skal kunne forutse endringer i trusselbildet med en rimelig tidshorisont, og dessuten gjøre pålitelige antagelser om hvordan verden vil se ut under en krise. Men dette er livsfarlige premisser i strid med all historisk erfaring.
Et ferskt eksempel: I DSBs pandemiscenario beregnes de indirekte kostnadene for en krise som ligner på den som nå utspiller seg til 14 milliarder kroner, som en følge av produktivitetstap hos dem som blir syke. Det som fremstår helt åpenbart for oss i dag, at en alvorlig smittsom sykdom medfører at myndighetene vil stenge store deler av samfunnet, faller ikke engang planleggerne inn. Hvor prislappen ender vet ingen, men det er ikke utenkelig at det blir hundre ganger DSBs estimat.
Poenget er ikke at DSBs estimat var dårlig, gitt det man visste da. Poenget er at vi snakker om uberegnelige størrelser. Hva hadde skjedd hvis viruset hadde hatt en dødelighet på 20 prosent? Kan vi stole på at internasjonal handel fungerer under en krise? Hvordan vil Norge påvirkes av en krig mellom USA og Kina? Det eneste vi vet, er at vi ikke vet. Og noen vet ikke engang det.
Når truslene er uforutsigbare, må vi konsentrere oss om det grunnleggende. Vi trenger lagre av mat, drivstoff og medisiner. Sykehusene må kunne ta topper. Krig har vært et konstant problem hittil i menneskehetens historie, så la oss anta at det kan bli det også i fortsettelsen.
Men beredskap er et vanskelig politisk problem. Det koster mye og sanker ingen stemmer før det trengs. Beslutningene man tar i dag får kanskje ikke konsekvenser før om flere tiår. Og velgerne husker lite og tilgir mye.
På andre områder har politikerne innsett sine egne begrensninger, og funnet måter å binde seg til masten på. Norges Bank er ikke underlagt direkte politisk kontroll, fordi det vil være vanskelig for politikere å unngå fristelsen til å for eksempel sette ned renten før et valg. Å prioritere hvilke nye og kostbare behandlingsmetoder som skal tas i bruk i helsevesenet, er i Norge delegert til Beslutningsforum for nye metoder, som betyr at politikere ikke kommer i skvis over hjerteskjærende enkeltsaker.
Kanskje man kan tenke på samme måte når det gjelder beredskap. Vi trenger langsiktig, robust finansiering av militært og sivilt beredskap som ikke kan hestehandles bort når man skal få plass til en ny velferdsordning.
Det vil helt sikkert investeres mer i pandemiberedskap fremover, slik politiets helikopterberedskap ble styrket etter 22. juli. Respiratorer vil kjøpes inn, munnbind vil legges på lager. Men neste gang er det noe annet. Det store spørsmålet er om vi klarer å lære en mer generell lekse denne gangen: at uforutsigbare, forferdelige ting skjer med ujevne mellomrom, også i Norge. Vi kan velge å være forberedt.