Er norsk etterretningsinformasjon brukt til å henrette afghanere i strid med folkeretten?
Dette er et av de urovekkende spørsmålene som reises i evalueringsrapporten om Norges engasjement i Afghanistan fra 2001 til 2014, som ble lagt frem denne uken. Et faglig særdeles kompetent utvalg, ledet av Arbeiderpartiets tidligere utenriks- og forsvarsminister Bjørn Tore Godal, har fått frem ny informasjon om de hemmeligste sidene av Afghanistan-innsatsen, begått av etterretningsagenter og norske diplomater. Godal nevnte ikke dette da han la frem rapporten mandag. Men den fortsatt nokså skyggelagte innsatsen er en viktig grunn til at utvalget konkluderer som det gjør: Norge lyktes i å nå ett av tre hovedmål for Afghanistan-engasjementet, nemlig å vedlikeholde og forsterke alliansen med USA.
Likevel er hverken E-tjenestens eller diplomatenes rolle tatt opp i den kortfattede debatten hittil om utvalgets funn. Det må vi gjøre noe med.
Etterretningstjenesten er den eneste enheten i Forsvaret som har hatt folk i Afghanistan i hele den perioden Godal-utvalget har gjennomgått. I 2007 berget norske agenter sannsynligvis livet til den amerikanske øverstkommanderende for Natos stabiliseringsstyrke Isaf, takket være informasjon de fanget opp. Mer kontroversielt var det at norske agenter bidro med navn til såkalte «kill or capture»-lister, altså lister med personer som det ifølge amerikanske spesialstyrker og Isaf-ledelsen var ønskelig å pågripe eller å drepe. I en fotnote står det at Isaf anslår at 4700 personer ble drept i 12 000 raid i løpet av tolv måneder i 2010–11 på grunnlag av disse listene.
I krig er det lov til å drepe stridende. Men også narkotikabaroner og muligens andre sivile havnet på Isafs mållister. Norske offiserer var kritiske til om alle navn på mållistene var innenfor folkerettens rammer for legitime mål i en væpnet konflikt, heter det i rapporten. Like fullt: Informasjon samlet inn av norske agenter, ble brukt til å peke ut personer som mål.
Utvalget skriver: «Det kan hverken konstateres eller utelukkes om, eller hvordan, norsk etterretning inngikk i informasjon som ble brukt i forbindelse med folkerettsbrudd, for eksempel med hensyn til målutvelgelse.» Og enda verre: «Det synes som denne problematikken i liten grad har vært gjenstand for diskusjon på myndighetsnivå.»
Det er kanskje på tide nå?
Under Afghanistan-oppdraget fikk Etterretningstjenesten en viktig rolle i norsk fredsdiplomati, fastslår utvalget. Hittil ukjente detaljer om Norges direkte kontakt med Taliban fra 2007 blir lagt frem. Tillit til én ikke navngitt diplomat var avgjørende for at Taliban-ledelsen i eksil i den pakistanske byen Quetta tok kontakt. Norske diplomater var nær ved å få til møter mellom Taliban og Kabul-regjeringen, og kontakten pågikk i nesten tre år før USA ble informert.
De norske diplomatenes møtevirksomhet var risikabel, det var ikke lett å vite om Talibans kontaktpersoner var dem de ga seg ut for å være. Dessuten var det mange drapsvillige Taliban-allierte som ikke ville ha noen dialog. I rapporten gjengis et brutalt trusselbrev fra en al-Qaida-gruppe, sendt til Norges ambassadør i Islamabad i 2010. «Vi kunngjør krig mot din regjering og folk. Nå er ikke din ambassade eller diplomat trygg lenger», heter det der.
Det norske fredsdiplomatiet kommer ærerikt ut av rapporten, selv om det foreløpig ikke har ført til forhandlinger mellom Taliban og Kabul-regjeringen. Det styrket kontakten med USA, noe Jonas Gahr Støre vil ønske å utnytte dersom han neste år blir statsminister med en mulig president Hillary Clinton i USA. Som utenriksminister informerte han sin daværende kollega Clinton om Taliban-samtalene. Diplomatiet i Afghanistan «bidro trolig til det etter hvert nære forholdet» mellom Støre og Clinton, heter det.
Afghanistan-diplomatiet førte til profesjonalisering av det norske fredsengasjementet, som på 1990-tallet var drevet av idealisme og enkeltpersoners engasjement, fastslår utvalget. Det er vel og bra. Et tettere samarbeid mellom Utenriksdepartementet og Etterretningstjenesten er åpenbart del av profesjonaliseringen, og her er problemet. Den utenrikspolitiske ledelsen forsøker ikke lenger å skjule at norsk fredsdiplomati brukes til å fremme egne interesser, altså å få innpass hos vår sikkerhetsgarantist USA. Kan samrøret bli for uoversiktlig? Trenger vi virkelig mer hemmelighold i den norske utenrikspolitikken?
Kan milliardene Brende har tenkt å drysse over Sør-Sudan, Mali, Libya og Syria fremover, virke like mye mot sin hensikt?
Godal-utvalgets rapport peker på absurde paradokser, som at Norge i Natos råd godtok en Isaf-strategi som gikk ut på å vinne afghanernes tillit ved å la de militære gi bistand. Samtidig fikk de norske på oppdrag i Afghanistan streng beskjed om å skille mellom sivil og militær innsats, altså å gi blaffen i Nato-strategien.
Videre blir det fastslått at de store mengdene bistand som ble pøst inn i Afghanistan, bidro til korrupsjon. Ambisjonen om å bygge opp et demokrati og en fungerende stat, mislyktes. Godal-utvalgets harde dom på dette punktet fikk SV-leder Audun Lysbakken i NRKs Dagsnytt 18 mandag til å ta rapporten til inntekt for SVs motstand mot hele Afghanistan-engasjementet. Det blir feil. Det var hensynet til SV som gjorde at den rødgrønne regjeringen i 2006 og 2007 vedtok å øke bistandsvolumet kraftig, til 750 millioner kroner i året. Vedtaket var «begrunnet i utenrikspolitiske og innenrikspolitiske hensyn og ikke bistandsfaglige behov og vurderinger».
Fagpersonene visste altså at mer bistand enn en dysfunksjonell stat kan forvalte, via tungrodde FN-kontorer og et ineffektivt verdensbankfond, snarere skader enn gavner folket den er ment å nå. Det betød altså ikke noe. «Volum ser ut til å ha blitt et mål i seg selv», sa Godal under rapport-fremleggelsen mandag. Resultatet var dårlig kontroll, forsterket av at ambassaden i Kabul var underbemannet og at bistandsforvaltning ikke er karrierefremmende i UD-pyramiden.
Norge var niende største bistandsgiver i Afghanistan i perioden 2001–2014. Langt etter USA, men likevel en betydelig aktør. Den krasse kritikken mot de store pengestrømmene må være et stort tankekors for dagens politiske ledelse i UD. Børge Brende har erklært at han vil prioritere å bruke norsk bistand i såkalte sårbare stater, som Afghanistan. Begrunnelsen er at sårbare stater avler flyktninger, og bistanden skal bidra til å holde innbyggerne i hjemlandet.
Men Afghanistan-evalueringen viser at en slik satsning kan være direkte ødeleggende. Kanskje ville det ha kommet færre mindreårige asylsøkere fra Afghanistan til Europa nå dersom vestlige land hadde brukt litt mindre penger til å preppe opp afghanske maktpersoner som aldri har brydd seg om dem?
Kan milliardene som Brende har tenkt å drysse over Sør-Sudan, Mali, Libya og Syria fremover, virke like mye mot sin hensikt som det Godal-utvalget dokumenterer for Afghanistans del? Hvis Brende mener alvor med at evalueringen er viktig, må han sette seg i tenkeboksen umiddelbart med sin sårbare stater-strategi. Han bør også ta et oppgjør med volum som målstav for bistandens kvalitet. Sånn vil det fortsette å være så lenge det bistandskåte Kristelig Folkeparti får være tungen på vektskålen i regjeringers overlevelse og tilblivelse.
«Det er tankevekkende at folkevalgte, medier og opinionen i relativt liten grad stilte grunnleggende spørsmål om innretningen av innsatsen» i Afghanistan, fastslår Godal-utvalget. Ja, det er tankevekkende. Det store flertall på Stortinget og i norsk opinion er for Nato og godtar at vi må stille opp når USA og Nato ber om det, fordi det garanterer vår egen trygghet. At dette var et mål med Afghanistan-engasjementet, ble underkommunisert. Men det går an å si at de ti drepte norske soldatene i Afghanistan døde i forsvaret for sitt eget land.
Med det som utgangspunkt kunne vi likevel ha spurt hvor lurt det var å bruke Afghanistan som lekegrind for alliansebygging, eller hvor klokt det var å pøse bistandspenger inn i systemer som ikke hadde kunnskap eller kapasitet til å håndtere dem. Godal-utvalget har spurt, og svarene de har lagt frem, er nedslående.