Politikk

Plutselig spennende

Stadig flere briter frykter å bli fanget i et toryunivers etter brexit. 8. juni går de til urnene igjen.

Da den radikale Jeremy Corbyn ble valgt til leder for Labour i 2015, var det ingen – utenom hans varmeste tilhengere på venstrefløyen – som trodde at han hadde noen sjanse til bli statsminister i Storbritannia. Så sent som i mars hadde han en personlig «approval rating» på bare 17 prosent i en meningsmåling – selv Donald Trump var mer populær blant britene. Men Corbyn er leder for det eneste partiet som fremstår som en reell utfordrer til de regjerende toryene, og det har halt kraftig innpå på meningsmålingene de siste ukene. Nå som brexit står for døren, begynner øyboerne for alvor å lure på hva slags samfunn de skal få når gardinene trekkes for Den ­engelske kanal.

Patriotisme er et snedig ­fenomen, som kan få selv en skranglete kjerre til å fremstå som attraktiv, bare fordi den er britisk. Men når du har kjørt rundt en stund, og forbannet deg tilstrekkelig mange ganger over feil og mangler, er noe av sjarmen borte.

En fersk rapport gjengitt i det anerkjente medisinske tidsskriftet The Lancet, viser at NHS, det britiske helsevesenet, er vesentlig dårligere enn hva andre vesteuropeere tilbys. Kriserammede land som Spania og Italia rangeres høyere – Storbritannia er på nivå med Kypros og Tsjekkia.

Tall fra OECD viser at mens reallønnsveksten i medlemslandene sett under ett var på 6,7 prosent mellom 2007–2015, sank den med over 10 prosent i Hellas – og i Storbritannia!

Og hva med fremtidsutsiktene? Denne uken ble det lansert en studie fra det internasjonale patentbyrået i Genève, som viser at britiske innovasjonsklynger ligger langt tilbake i europeisk sammenheng. Selv om man hadde slått sammen de tre klyngene London, Cambridge og Oxford, er de bare på nivå med Stuttgart (som ikke en gang er Tysklands største klynge) når det gjelder registrering av nye patenter.

De mørke skyene tvinger velgerne til å tenke mindre på symbolpolitikk og mer på sin egen sårbarhet.

I utgangspunktet er det altså lite å være stolt av, når britene med brexit står foran sin mest krevende utfordring siden andre verdenskrig. Daglig publiseres det rapporter og analyser i mediene over hva dette vil koste av penger og ressurser. Mens EU-byråkratiet er et spleiselag (for eksempel når det gjelder byråer som godkjenner medisiner og regulerer finansmarkedet, for å nevne de to institusjonene Storbritannia også vil miste den fysiske lokaliseringen av), må britene nå bygge opp tilsvarende organer alene, på alle tenkelige områder.

I tillegg kommer reforhandling og erstatning av 759 internasjonale avtaler og traktater med 160 land, skriver Financial Times.

Da har vi ikke en gang begynt å snakke om næringslivet, hvor selve melkekua for britisk økonomi, finansbransjen, ligger an til å tape aller mest. Ifølge Bloomberg har sjefen for London-børsen, Xavier Rolet, nylig oppgradert sitt anslag over hvor mange arbeidsplasser landet vil miste når næringen flytter deler av sin virksomhet ut av landet, fra 100 000 til 232 000.

Den samlede effekten av et Storbritannia i dårlig forfatning og de mørke skyene i horisonten, tvinger velgerne til å tenke mindre på symbolpolitikk (endelig suverenitet!) og mer på sin egen sårbarhet. Da partiene la frem valgprogrammene sine for noen uker siden, fremsto toryene som velferdskuttere, og Labour som velferdsstyrkere.

Mens statsminister Theresa May ble hånet for å øke egenandelen for eldreomsorgen, jublet mange for Labours løfte om å gjøre høyere utdannelse gratis. Dette siste grepet alene kan man knapt undervurdere betydningen av, da studieavgiften i dag ligger helt opp mot 9000 pund i året.

Usikkerhetsmarginene i meningsmålinger er så store, at det er vanskelig å vurdere sannsynligheten for at toryene mister flertallet i parlamentet. Hvis så skulle skje, ville det føre landet ut i et enda mer kaotisk politisk farvann. Theresa May vil derfor bruke de siste dagene på å tegne skremmebilder – hardt konsentrert om Corbyn, fordi han til tross for Labours voldsomme fremgang, fortsatt er partiets svake punkt.

Mer fra Politikk