«Jeg mener det skal være en blomsterbutikk inne på senteret. Men jeg har jo ikke vært her på cirka tyve år.»
Abid Raja har akkurat hoppet ut av en taxi ved Sandaker Senter nordøst for Oslo sentrum. Kledd i blå dressjakke, hvitskjorte og stram frisyre forsøker han å få oversikt over sin barndoms tapte landskap.
Nestemann på toppen.
Selv om partiet hans dupper rundt sperregrensen, er Venstre-mannen og stortingsrepresentanten i disse dager i en god stim. Søndag kapret han plass på VGs førsteside da hans kone under en hjemme-hos-reportasje utbrøt at «Abid bør bli Venstre-leder» (til kledelige benektelse fra ektemannen: « – Nei, nei, nei! Du må ikke si det! Dette er jo julegave til VG»). Mandag tok han rattet i innvandringsdebatten da han ba Sylvi Listhaug studere svenske nazister, heller enn å reise på safari til innvandrerbydelen Rinkeby utenfor Stockholm. Samtidig med alt dette gikk hans innlegg i Morgenbladet fra fredagen før, «Den norske verdien ‘å få en sjanse til’», sin seiersgang i sosiale medier.
I innlegget beskriver Raja hvordan han som ung, frustrert muslimsk mann fikk sjanse på sjanse til å dytte livet sitt på rett kjøl. Mye av æren gir han det han kaller «den aller viktigste personen i min oppvekst»: En bibliotekar her på Sandaker Senter han aldri lærte navnet på. På slutten av 1980- og starten av 1990-tallet hjalp hun Raja å finne ro i bøkene på biblioteket. Det gjorde at han fant veien tilbake til videregående etter at han hadde droppet ut, skrev Raja.
Det tok ikke mange timene etter publisering før flittige facebookere klarte å grave opp hvem kvinnen måtte være: Ranveig Gjerde, som jobber på filialen den dag i dag.
Les også: «Den norske verdien 'å få en sjanse til'»
Blomster og velgere.
På Mester Grønn inne på senteret ser Raja over utvalget. Til sitt eget hjem kjøper han vanligvis liljer, selv om kona misliker dem. (Han etterligner en ekteskapelig krangel: – Jeg kjøper ikke blomster for din skyld, Nadia. Jeg kjøper dem for meg sjøl!) Han lander til slutt på en assortert bukett merket «Gaveblomster», og legger ved et kort: «Kjære Ranveig. Takk for at du så meg».
Utenfor blomsterbutikken henger en liten gjeng ungdommer ved en benk.
– Stem Arbeiderpartiet! roper en av dem som halvt kjenner igjen politikeren.
– Jeg er fra Venstre, da. Men det er greit, kontrer Raja.
– Stem Venstre! svarer ungdommene.
– Det er bra! Det er bra!
Han stopper noe forvirret utenfor Vinmonopolet, som ligger vegg i vegg med biblioteket.
– I gamle dager kunne man da gå rett gjennom her.
I realiteten lå biblioteket da på diametralt motsatt side av bygget. Men det er altså over to tiår siden han forlot senteret for siste gang. Han mimrer.
– Jeg gikk jo på Bjølsen skole, som var en vanskelig skole …
En kvinne i 40-årene gir et slengkyss i retning Raja i det hun går inn på polet.
– Der fikk jeg et slengkyss! påpeker han, før han fortsetter.
– Som jeg pleier å si: Jeg var med på sjakklaget. Men det var også David Toska! Det var en svær Bjølsen-gjeng på den tiden. Et røft miljø. Og jeg var liten og svak av størrelse. Det høres jo litt rart ut nå, når jeg er tyve centimeter høyere enn deg. Men jeg var minst i klassen og mest pinglete. Så var det en tung periode hjemme. Min far var oppdratt med oppdragervold, så jeg ble også oppdratt med det, sier han.
– Hun som jobbet på biblioteket. Hun så meg alltid. Etter hvert ble bøkene redningen. Jeg kunne virkelig endt på skråplanet.
Bli også med på møte mellom Raja og bibliotekaren på Morgenbladets podcast. Abonner gratis via Itunes eller lytt her:
Bibliotekaren.
Raja finner omveien ut på gaten, rundt Vinmonopolet og inn glassdørene til biblioteket.
– Det er jo spennende, for jeg traff henne sist da jeg var rundt 15 år. Jeg er 40 nå, så det er 25 år siden. Det er ikke sikkert jeg kjenner henne igjen.
Utenfor biblioteket står det stemmeurner for forhåndsstemmer, og to smilende valgarbeidere.
– Det er viktig at man bruker stemmeretten sin i år! Så er det ofte at man sier «en stemme til Venstre er en stemme til Frp». Stem på det partiet du liker, sier jeg. Og overlat strategien og alt det der til noen andre.
Innenfor bibliotekdørene senker roen seg. Der, ved de automatiske utlånsmaskinene, står Ranveig Gjerde. En liten, smilende kvinne i 60-årene med briller i snor rundt halsen. De to ser på hverandre, litt avventende.
– Jeg gir deg en klem om det er greit, jeg, sier Raja.
– Det er veldig greit, sier Gjerde.
– Tenk at du husker det. Tenk at det har gjort sånn inntrykk, sier hun.
Gjerde selv må innrømmer at hun ikke kan huske Raja helt konkret. Han er jo en av tusenvis hun har møtt i sine 37 år på bibliotekfilialen. I det hele tatt er møtene på biblioteket korte.
– Vi vet jo ikke noe om barnas liv ellers, sier Gjerde.
– Og det kan kanskje være litt bra for dem også. Jeg vet jo ikke hvem som er rampeguttene i klassen. Jeg vet bare at de skal låne bøker og forholder meg til det, sier hun.
Raja og Gjerde finner etter hvert tonen i samtale om bibliotekets rolle.
– Jeg har jo tenkt mye på dette selv, sier Raja til slutt.
– Kona mi er jo psykologspesialist, så vi har snakket mye om det: Hva er det som gjør at noen lykkes tross alle problemer? Om man summerer opp mine odds. De så ikke bra ut. Moren min var analfabet, faren min jobbet på spikerfabrikk. Det var vold i oppdragelsen. Jeg gikk på Bjølsen skole med David Toska i parallellklassen. Det var mobbing. Det var barnevernet, sier han.
Men det fantes noen voksenpersoner, noen andre som så han.
– Det er da jeg peker tilbake på bibliotekaren.
Gjerde får en klem til og et mobilbilde sammen med Raja.
– Jeg slår et slag for bibliotekaren! sier han på vei ut.
På gaten ser Raja seg om etter en taxi. Så suser han ned bakken fra Sandaker til Stortinget.