---
Landsmøtets øyeblikk
Her er de mest minneverdige øyeblikkene fra debatten:
---
Politikk kan fremstå kaotisk. Så også kristendemokratisk politikk. Det er blitt påstått at KrFs veivalg er fortid mot fremtid. Men finnes det noen gjenkjennelige grupper på de ulike sidene? Vi har kjørt fire timer landsmøtedebatt gjennom den statistiske kverna – i pausen mellom første og andre runde i avstemningen på KrFs landsmøte.
Demografien. Av de 58 innleggene var det 26 kvinner og 32 menn. Men kjønn hjelper oss ikke å forklare hvilken retning partiet går i. 56 prosent av kvinnene som holdt innlegg, argumenterte for Ropstads blå retning. 48 prosent av mennene gjorde det samme.
Enn alder, da? Den yngste gruppen var den blå. Medianalderen for de blå er 44 år, mens de røde og gule klokket inn på 55 år – selv om de yngste på talerstolen begge var røde. En av dem, Birgitte Konow (17) fra Nordland, gjorde seg bemerket med landsmøtets sterkeste kraftuttrykk: «Verden er i ferd med å gå rett til helvete. Er det en ting KrF har peiling på, er det helvete.» Det handlet om klima.
Men hva da? Hva skal vi se etter når hverken alder eller kjønn kan forklare det som skjer i KrF? Det er én variabel som dominerer alle de andre på KrFs landsmøte: Skarring. Litt over halvparten av talerne på KrFs landsmøte skarrer. Også folk fra Nordland, Troms og Trøndelag skarrer i KrF.
Et av innleggene utmerket seg ved at Morgenbladet ikke klarte å oppdage noe argument i saken.
Om vi bare ser på dem som gikk enten for en rød eller blå løsning, er det en klar sammenheng med hvordan de uttaler r. Blant skarrere går 63 prosent til høyre. Blant ikke-skarrere er det bare 42 prosent.
Vi nekter å undersøke om dette kan ha noen sammenheng med geografi. Dette er et altfor bra funn.
Argumentene. Det er selvsagt også viktig å få med seg hva delegatene sier, ikke bare hvem som sier det.
På høyresiden var det ett argument som dominerte: Abortsaken – eller, som det heter på KrF-språket – «menneskeverd». 10 av 25 innlegg nevnte denne saken eksplisitt, og det lå mellom linjene i mange flere.
Nest høyest kom «SV», med seks innlegg. Argumentet var så velbrukt at det ble allmenn munterhet blant journalistene bakerst i salen da nummer 51 på talerlisten, Geir Toskedal fra Rogaland, utbrøt «ingen har gjort rede for at vi blir avhengige av SV!». Å jo, Geir, det hadde de. Argumentet er at vippeposisjonen er lite verdt når det må bli til via forhandlinger med SV.
Røde argumenter. På den andre siden var det ett argument som vant hele konkurransen: Fremskrittspartiet. Det finnes også to undervarianter av dette argumentet. Det ene er at partiet har lovet å ikke gå i regjering med Frp. Den andre varianten er … Frp. For én delegat holdt det å nevne Sylvi Listhaug, uten videre utdypning. En annen poengterte at de var for porno og mot sexkjøpsloven. Flere av dem som brukte dette argumentet, understreket også klima.
På andreplass kommer det taktiske argumentet om at KrF ikke er et sentrumsparti dersom man blir avhengig av Frp, som er det ytterste punktet.
På tredjeplass kommer en familie av ulike argumenter om at venstresiden har bedre velferdspolitikk, eller – som det heter i KrF – «varmere samfunn». Dette er et av de mest interessante argumentene, for det ble brukt av begge sider.
Det argumentløse alternativet. Et av innleggene utmerket seg ved at Morgenbladet ikke klarte å oppdage noe argument i saken. Det skal riktignok innrømmes at journalisten på dette tidspunktet falt litt ut, og først fulgte med fra omtrent halvveis uti innlegget. Til gjengjeld var det verd å føllge med på. Sogn og Fjordanes Frode Kleppe Holgersen som brukte innlegget sitt på å fortelle at han hadde en drøm – opptil flere, faktisk. Om at KrF skulle få femtifire prosent av stemmene, slik at retningsvalget ble enklere. Og: «At de skal lære seg å åpne e-post i Rogaland» – en finurlig referanse til måten delegatvalget foregikk i Rogaland, i strid med instruksene ledelsene sendte rett før møtet, per e-post.