Rødt-leder Bjørnar Moxnes «vil ta penga fra sutre-rikinger», kunne vi lese i Dagbladet på mandag. Ved siden av å øke formuesskatten, spesielt på tosifrede millionformuer, vil han gjeninnføre arveskatten. De som måtte avfeie dette som et radikalt forslag fra Stortingets rødeste politiker, må tenke om igjen: I går lanserte nemlig arbeidsgruppen som skal se på Venstres bolig- og finanspolitikk, sitt forslag til partiet. Og konklusjonen til utvalgsleder og Unge Venstre-leder Sondre Hansmark? Innfør arveavgift!
Arveavgiften ble gradvis nedbygget og redusert av Stoltenberg-regjeringen, før Solberg-regjeringen ga den det endelige nådestøtet i 2014. Begrunnelsen den gang var todelt: For det første ble den av mange ansett som dobbel beskatning – arv er som oftest allerede beskattet én gang gjennom inntekts- og formuesskatten. For det andre ble det fremholdt at avgiften i liten grad rammet de aller rikeste.
Det nesten rørende element i den siste ukes skattediskusjon er hvor enige Hansmark og Moxnes er: Både den hyperliberale og den dyprøde vil ramme de aller rikeste og foreslår hver sin arveavgift med høyt bunnfradrag. Mens Hansmark er litt ullen når det kommer til nøyaktig hvordan den bør innrettes, er Moxnes mer konkret: 15 prosent beskatning på arv over 10 millioner, 25 prosent på utbetalinger over 100 millioner. Det er «the one percent» – Stordalen, Andresen, Thon og Røkke – som skal svi, ikke menigmann.
Fra et strategisk synspunkt gir Rødt-lederens utspill mening. Han vet at «folk flest», den stadig økende middelklassen, er potensielle velgere for partiet. Som alle andre har de en tendens til å reagere negativt på økt beskatning som rammer dem selv, kanskje især når det gjelder familiens nitid opparbeidede arvesølv. Derfor mobiliserer Moxnes heller mot de aller rikeste, som er relativt få i antall og neppe vil stemme på et revolusjonært parti uansett.
Spørsmålet som heller bør stilles, er hva man vil med en slik avgift. I jakten på nye inntekter for fellesskapet kan det være et noenlunde effektivt virkemiddel, selv om arveskattlegging av topprosenten i det store bildet bare er en dråpe i Norges enorme og oljepengeinfuserte statsbudsjett. Om man derimot vil klasseskillene til livs, som er Moxnes' politiske eksistensberettigelse, er det ikke ved de superrike skoen trykker.
Samfunnsøkonom Thomas Piketty peker på en urovekkende tendens i samtiden: Kapital akkumulerer seg gjennom generasjoner. Formue er igjen blitt viktigere enn inntekt, slik det en gang var i føydaltiden. For Kari og Ola Nordmann gir dette seg utslag først og fremst i det galopperende boligmarkedet, der det særlig i de store byene blir stadig vanskeligere å komme seg inn uten velvillige foreldre med penger på bok.
Det er de mange som kan arve et par-tre millioner fra mor og far, akkurat nok til å komme seg inn selv, som tjener på Moxnes’ forslag med et bunnfradrag på ti millioner. Den moderne arbeiderklassen – langt på vei første- og andregenerasjons innvandrere – som ikke har konkurransefordelen arv innebærer, blir derimot fortsatt stående utenfor boligmarkedet og velstandsveksten.
En arveavgift som ikke rammer «folk flest», gagner heller ikke arbeiderklassen. Om Moxnes virkelig vil gjøre noe med de gapende klasseskillene, er han nødt til å gå også etter egne velgere der det smerter som mest: i lommeboken.
MS