Mandag 17. september ble det begått et dobbeltdrap i Trondheim by. Den antatte gjerningsmannen ble skutt i benet av politiet etter at myndighetene var blitt varslet av et tredje offer, som kom fra hendelsen med livet i behold. I en pressekonferanse samme kveld fortalte politiet at alle de fire involverte var av utenlandsk opprinnelse.
Dagen etter publiserte nettstedet Resett – forutsigbart nok – en sak om hendelsen. Det som derimot var overraskende, var den i ettertid behørig omtalte hovedkilden: førsteamanuensis i sosialt arbeid ved NTNU, Øyvind Eikrem. Han sa: «Fremstillingen av hendelsen som bare en tragedie, er naiv. […] Hele risikomomentet med disse unge mennenes tilpasning til Norge sterkt er tabubelagt. Det fremstår som nærmest unevnelig i den dannede offentligheten».
Siden intervjuet har kritikken haglet. I fagbladet Fontene anklaget to forskere fra Eikrems eget fagfelt ham for å politisere drapet og generalisere ofrene og voldsutøveren. Det synes å være en betimelig kritikk, all den tid han sa ting som at «mange kommer fra stammekulturer i det midtre Asia, de er vant til streng disiplin og vold i barndommen». Kritikk fra fagfeller, såkalt fagfellevurdering, er en forutsetning for en funksjonell akademisk offentlighet, og er en viktig komponent i den opplyste offentligheten man skal strebe etter i et demokrati. Nøkkelordene her er at kritikken skal være a) faglig og b) fra jevnbyrdige fagfeller.
Da er det mildt sagt urovekkende at ledelsen ved Eikrems arbeidsplass, Institutt for sosialt arbeid ved NTNU, kaller førsteamanuensisen inn på teppet. «Hele instituttets omdømme er blitt skadet fordi du står fram som forsker og 1. amanuensis ved ISA», skrev instituttleder Riina Kiik, før nestleder Edgar Martinsen i en annen e-post fulgte opp med at Eikrem måtte «gå i seg selv». E-postene er gjengitt i Universitetsavisa.
Alt dette skjedde i september, og lenge har ballen ligget død. Det virket som om det var universitetsledelsen som endte meg å «gå i seg selv», og som innså at deres umiddelbare reaksjon var et grovt overtramp mot den akademiske ytringsfriheten. Rektor Gunnar Bovim var også raskt ute med sin støtte til Eikrem. Uansett hva man måtte mene om Eikrems uttalelser, var det en viktig og riktig støtteerklæring. Ikke bare til førsteamanuensisen, men også til ytringsfriheten.
Forrige uke kom imidlertid et knippe studenter på banen. De har skrevet et brev til instituttledelsen der de nå, to måneder senere, «føler seg krenket», ifølge Khrono. De mener Eikrems uttalelser bidrar til fremmedfrykt og intoleranse overfor innvandrere, og fremhever i brevet at Eikrem uttaler seg til Resett i kraft av sin akademiske stilling, og ikke som privatperson: «Som førsteamanuensis har man stor makt, og slik makt må tas på alvor, og ikke misbrukes.»
Man kan spørre seg hvem disse studentene er, men de er få, 44 i tallet, og antageligvis ikke representative for de drøyt 40 000 NTNU-studentene. Det kan man prise seg lykkelig for, for i en tid der samfunnet blir stadig mer polarisert, er det helt essensielt at alle: studenter, instituttledere, menigmenn og akademikere, slår ring om ytringsfriheten. Med andre ord betyr det at hverken instituttets renommé eller påstått økt fremmedfrykt rokker ved Eikrems rett til å uttale seg om det han måtte ønske – innenfor lovens gitte rammer. Det gjelder også om han gjør det i kraft av sin akademiske stilling til nettsteder man ikke nødvendigvis synes noe om. At noen føler seg krenket, er tross alt en veldig liten pris å betale for ytringsfriheten.
MS