Samtid

Ønskes kjøpt: Nye pilarer

På overflaten ser de ulike ut, de to viktigste vitenskapspanelene i verden. FNs klimapanel har dokumentert globale, generelle og systemiske problemer som krever verdensomspennende endringer i hvordan økonomien fungerer.

Det internasjonale naturpanelet (IPBES) viser på sin side at en million arter er truet av utslettelse rundt omkring på jorden, og at antall arter som forsvinner per år er økende. Det er en åttendedel av alle arter som finnes. Den viktigste årsaken er at mennesker tar i bruk jord og hav til sine formål. På de neste plassene kommer «direkte utnyttelse av organismer» og klimaendringer.

Rapporten oppsummerer dermed det som en rekke studier de senere årene har vist – at den geologiske epoken der mennesket former kloden, antropocen, er i ferd med å kverke oss via å kverke en stor andel av det andre livet på jorden. I skarp kontrast til klimaløsningene vil berging av lokale bestander av både polar- og korallrev kreve lokale, konkrete og skreddersydde løsninger.

Men: det som binder disse to perspektivene sammen er sterkere enn det som skiller. Artskrisen og klimakrisen har til felles at de rokker ved pilarene vi har bygget vår økonomiske og sosiale velstand på. Den ene av disse pilarene er at naturen og miljøet har vært verdsatt bare i den grad den gjør oss rike på det mennesker begjærer. Den andre pilaren har vært en naiv og grenseløs mangel på ydmykhet overfor det vi ikke vet og forstår, for eksempel om klimavirkningene av utslipp. Den tredje er en antagelse om at det beste anslaget vi har på hva som lønner seg på lang sikt, er hvor mye det lønner seg på kort sikt.

Bevisstgjøring er bare begynnelsen på en politisk strategi.

I våre dager er endelig vår idéverden i bevegelse, sammen med sprekkene i fundamentet som disse pilarene er støpt ned i. Et begrep som ‘flyskam’ blir tatt på alvor. Store bedrifter tvinger seg selv til omstilling, om ikke annet på grunn av ‘omdømme’. Og onsdag mottok Greta Thunberg, som for øvrig er født en gang mellom den tredje og fjerde rapporten fra FNs klimapanel, Fritt ords pris sammen med Natur og Ungdom.

Ungdom i klimaopprør har forutsigbart nok blitt møtt med nedlatende ord og hets, men det kommer i det minste fra en stadig mer marginalisert gruppe av politiske og kulturelle dinosaurer. «Vær klimaskeptikere! Folk stoler ikke på ekspertene!» var budskapet fra en av disse dinosaurene, Christian Tybring-Gjedde, da han skulle velges inn i Frps sentralstyre forrige helg. Men hans lokallag, Oslo, hadde i et snitt på 4 prosent på meningsmålingene. Det har naturligvis ikke kun sammenheng med partiets klimapolitikk. Men andre undersøkelser underbygger det samme: Tross sitt selvbilde, har ikke Frp lenger god kontakt med «folket» i dette spørsmålet.

Det største problemet er likevel ikke marginale klimaskeptikere. Hverken klima- eller artskrisen er av ny dato, og partier som tror på vitenskapen har frem til nå vært ute av både stand og vilje til å handle. Bevissthet er ikke nok. Bevisstgjøring er bare begynnelsen på en politisk strategi. Stolte festtaler og mål om artsmangfold og klimakutt møter en politisk vegg av nærsynt, egoistisk begjær, i møte med en ulv, en redusert avling, en ny, svensk møbelbutikk på et naturområde, eller utsiktene til å – gisp! – bremse takten i oljeutvinningen.

Det vil smerte å snu dette. Men dette er ikke bare to rapporter i et hav av gode formål. Det gjelder selve grunnlaget for vår eksistens. Det vil smerte mer å la være.

SI

Mer fra Samtid