Vi må snakke om været. Eller, vi må snakke med landbruksministeren om været, tenkte NTB i agurktidens midte, og skrev denne uken en sak med den meget klikkvennlige tittelen «Bollestad: – Avlingene handler ikke bare om politikk, men også om Vårherre». Tittelen baserer seg på et sitat hun ga i intervjuet, men mangler halen « … gir oss godt vær». Likevel: med det hadde plutselig en skybasert fantasivenn inntatt regjeringskontorene, og, skal man tro reaksjonene i sosiale medier, norsk landbrukspolitikk blitt teokratisk. Mon det. Skorter det virkelig så mye på kulturhistorisk forståelse og lesekompetanse her til lands?
Bakgrunnen for saken er den voldsomme tørke- og hetebølgen som traff vårt land på disse tider i fjor: Oslo hadde sine varmeste sommermåneder på denne siden av unionsoppløsningen, det var tropenetter i Tromsø og Østlandets skoger brant tilsynelatende uten ende. Følgelig var også avlingene langt under forventet nivå, de var faktisk så dårlige at Bollestads forgjenger, Jon Georg Dale, utbetalte en såkalt «krisepakke» til bøndene på mer enn en halv milliard for å bøte på tørken.
I år er heldigvis historien en annen. Det har vært regn, solskinn, mildt og glohett om hverandre. Sagt med andre ord: Sommeren har kanskje vært en skuffelse for de solhungrige, men for bøndene har den vært aldeles utmerket. Selvforsyningsgraden har vært på 80 prosent, godt over normalsommeren.
At avlingene ikke bare styres av politikk, men også av været – som til forskjell fra klimakrisen er utenfor vår kontroll, er noe av det minst kontroversielle en kan si. Likevel var det akkurat dette som satt Bollestad i hardt vær denne uken. Man skal lese landbruksministerens «om Vårherre gir oss godt vær» med de strengeste brillene og oppsiktsvekkende lite kulturhistorisk forståelse i ryggsekken om man tolker munnhellet i en annen retning enn som et etablert uttrykk for det som er eller oppleves å være utenfor vår kontroll. «Vil vi få fint vær til helgen?»: Jeg krysser fingrene. «Vil jeg leve et godt og langt liv?»: Om Gud vil. «Vil Y-blokka bli stående til tross for at det nå ser mørkt ut?»: Inshallah.
Men for deler av befolkningen er misforståelsen langt på vei villet. Bollestad var en av de ivrigste forkjemperne for høyredreiningen av Kristelig Folkeparti, og for mange på venstresiden blir Krf-bråket i høst lest som en svikefull fortelling. På rollelisten finner man daværende partileder Knut Arild Hareide som en slags Messias som skulle frelse Norge fra Solberg-regjeringen og Olaug Bollestad og Kjell Ingolf Ropstad som Judas-skikkelser.
Disse uttrykkene utgjør nemlig en substansiell del av den norske språkskatten – og vi blir litt fattigere, skulle de gå ut av sirkulasjon. At det ble så høyt ramaskrik (Jeremias bok) på grunn av Bollestads uttrykksmåte, er i seg selv et argument for at religionsundervisning fortsatt bør ha en sentral plass i norske fagplaner. Ikke for å motvirke sekulariseringen eller bytte ut kateter med prekestol, men fordi det er Alfa og Omega (Johannes åpenbaring) for den kulturelle dannelsen. Det er tross alt nok av andre ting som avsporer den politiske debatten foruten kulturell uvitenhet.
MS