Samtid

Trekk sammen!

Hva er det Olav Thon og andre eiendomsinvestorer pleier å si? «Beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet.» I norsk klima- og miljøpolitikk kunne man justert mantraet litt: «areal, areal, areal». Begge deler starter og slutter med det samme: spørsmålet om hvor vi skal bygge og bo, og hvordan vi skal komme oss til og fra stedet vi kaller hjemme.

Etter koronakrisen venter den egentlige, overgripende krisen – den som gjør været villere og verden mer ustabil og utrygg enn den allerede er. I denne utgaven av Morgenbladet har vi viet store deler av avisen til en klimaspesial for å løfte blikket fra viruset og unntakstilstanden vi gjennomlever. Hva har pandemien lært oss om rommet for handlekraft og forandring? Vil covid-19 gi ny giv til klimaspørsmålet i valgene som venter, eller vil den tvert imot overskygge det?

Underveis skriver vi blant annet om alternative energikilder og følger begrepet Green New Deal fra USA via Brussel til lokalpolitikken i Kristiansand. I tillegg studerer vi norsk bosettings- og distriktspolitikk fra et klimaperspektiv, og det er her reglen fra innledningen kommer inn.

Transport står i dag for om lag 30 prosent av de samlede klimautslippene i Norge – med veitrafikk som den klart største bidragsyteren. Mens Sverige har redusert utslippene fra transportsektoren med nesten 20 prosent de siste tretti årene, har de i Norge steget like mye i samme periode. Det er ikke et resultat av uflaks eller brå, uventet befolkningsvekst, slik klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn antyder i et intervju i ukens avis. Det skyldes en villet og ønsket politikk.

---

Krisen etter krisen

Bak koronapandemien venter et langt større problem: Klimaendringene vi allerede forårsaker, kan få viruset til å virke som et skvulp før stormen. Samtidig har pandemien vist at vi kan endre samfunnet, radikalt og fort, når vi virkelig vil. Så hvilke grep bør politikerne ta for å løse den neste krisen?

---

Vi har visst siden Brundtland-kommisjonen at byer må fortettes for å redusere transportbehovet og senke energiforbruket. Bare sånn kan klimamålene nås: Elektrifisering av bilparken – uansett hvor fin og nyttig den er – vil ikke være nok alene. Fortetting av norske byer har derfor vært offisiell norsk politikk siden 1990-tallet. Problemet er bare at tiltakene undergraves av de samme myndighetene som skulle håndhevet dem. Riksrevisjonen har flere ganger kritisert norsk arealpolitikk for å virke i motsatt retning av vedtatte politiske mål. Forstadskommuner utenfor byene vil ha flere skattebetalere og lokker med lave tomtepriser. Vi velgere vil ha billige hus med hage rundt og brede veier til jobb i byen. Staten klarer ikke å være fast nok i klypa overfor noen av oss og gir stadig nye dispensasjoner istedenfor vetoene den burde lagt ned.

Resultatet er at norske byer flyter utover i stadig fetere belter av forsteder, mens innbyggernes transportbehov øker istedenfor å minke. Ingen steder i Norge kjøres det så mye bil som rundt de store byene. I tillegg kommer sentrale strategidokumenter som Nasjonal transportplan (NTP), som på flere punkter undergraver lokal by- og klimapolitikk. NTP maner frem stadig nye veiprosjekter til milliardpris – Rogfast og Hordfast, nye E18 og nye E6 – som vil gjøre det svært vanskelig for byer som Stavanger og Bergen å holde nullvekstmålet i årene som kommer. Som en forsker sier med et understatement et sted i denne ukens avis: NTP er «overhodet ikke klimastyrt».

Det finnes mye vanskelig klimapolitikk, iblant kan den føles på grensen til det umulige. Noen ganger er problemene av global karakter og vanskelige for vesle Norge å løse. Arealpolitikk og byplanlegging faller ikke inn under disse kategoriene. Begge ligger godt innenfor politikkens handlingsrom og er fullt mulig å gjøre noe med. Når vi likevel stadig penser inn på gal kurs, er det ikke fordi vi tvinges av utvendige faktorer, men fordi vi aktivt velger feil.

Bjarne Riiser Gundersen

Mer fra Samtid