Da den fengslede, kinesiske menneskerettighetsaktivisten Liu Xiaobo ble tildelt Nobels fredspris i oktober 2010, reagerte stormakten Kina med å innføre sanksjoner mot Norge. Norsk eksport falt kraftig, og det har ikke vært møter på politisk nivå mellom Norge og Kina siden 2010. Nå viser ny forskning at Kinas sanksjoner kan ha påvirket Norges internasjonale menneskerettighetspolitikk.
«Den norske regjeringen ser ut til å ha byttet innrømmelser på menneskerettighetsområdet mot fortsatt handelsadgang til det kinesiske markedet», skriver Ivar Kolstad, seniorforsker ved Christian Michelsens institutt (CMI) i Bergen. Han innrømmer at det er vanskelig å trekke en direkte årsakssammenheng mellom sanksjoner og praktisk politikk, men sier til Morgenbladet:
– Det er ikke overraskende, gitt diskusjonen om norsk politikk etter denne fredsprisen og sanksjonene, at de har hatt effekt på norsk politikk.
Kolstad har gjennomgått hvordan Norge stemte over menneskerettighetsresolusjoner i FNs generalforsamling i årene 2000 til 2014. Han etablerte et «syntetisk Norge», altså slik Norge ville ha stemt om ikke Kinas sanksjoner hadde rammet, og så sammenlignet han det med slik Norge faktisk stemte.
Én resolusjon. Sammenligningen mellom det syntetiske og faktiske Norge viser en markant uoverensstemmelse i 2011, altså at Norge stemte i utakt med sitt normale jeg i FN. Dette året ble 19 menneskerettighetsresolusjoner vedtatt i FNs generalforsamling, og Norge stemte med Kina i én av dem. Dette var en resolusjonstekst lagt frem av Kina og G77-landene, og som tolket menneskerettighetene i lys av staters suverenitet fremfor individuelle rettigheter.
– Det vakte litt oppsikt at Norge stemte med Kina i denne saken, mens alle EU-land avsto fra å stemme, og USA og Canada stemte mot. Det var en resolusjon som ifølge disse landene ikke fremmet menneskerettighetssituasjonen, sier Kolstad.
Det syntetiske Norge ville ikke ha stemt for denne resolusjonen, ifølge Kolstads tese, og dermed konkluderer han med at Kinas sanksjoner endret norsk politikk.
– Hvordan kan du gå så langt i din konklusjon på bakgrunn av bare én stemmegivning som skiller seg ut?
– Jeg skulle ønske det fantes mer data for å sjekke effekten på utenrikspolitikken, men dette er så langt vi kommer. Og det er påfallende at endringen i stemmegivningen skjer like etter at fredsprisen ble delt ut, sier Kolstad.
Bølleeffekt. I 2012 var Norges stemmegivning tilbake til normalen, men Kolstad mener det kan ha flere forklaringer, som at resolusjonene endret seg, eller at andre land også endret sin politikk, av frykt for lignende reaksjoner fra Kina som dem Norge ble utsatt for.
– Flere land, ikke minst Norge, har etter hvert skjønt at å legge seg ut med Kina, kan få konsekvenser, sier Kolstad, som viser til andres forskning om effekten for land som på høyt politisk nivå har tatt i mot tibetanernes leder Dalai Lama, noe kinesiske myndigheter misliker sterkt.
I 2014 var norsk eksport til Kina tilbake på det nivået den ville ha vært på uten sanksjonene som kom etter fredsprisen, ifølge Kolstads studie. Det skyldtes ikke bare at Norge stemte for Kinas resolusjon i 2011.
– Det var en lang prosess hvor man relativt ukritisk tilnærmet seg Kina. Norge har gitt Kina støtte også i andre prosesser senere, sier Kolstad.
Han viser blant annet til at Norge stemte for å gi Kina status som observatør i Arktisk råd, og at norske myndigheter ikke møtte Dalai Lama på politisk nivå da han besøkte Norge i 2014.
Kolstad er bekymret for menneskerettighetenes status fremover, fordi land som normalt forsvarer dem, bøyer av for autoritære stater som Kina, Russland og Tyrkia av hensyn til eget næringsliv eller fordi europeiske land er avhengige av dem for å løse en flyktningkrise.
– Det er veldig bekymringsfullt at en del relativt mektige, udemokratiske regimer gjør sitt beste for å undergrave menneskerettighetssituasjonen, sier Kolstad.
Han peker på at tesen om at økonomisk vekst i et land automatisk fører til mer demokrati, er forkastet av nyere forskning. Snarere gir større økonomiske muskler, som i Kina, mer makt til et regime uten legitimitet.
– Vi snakker som om nobelprisen fornærmet Kina, men det var ikke det som skjedde. Vi utfordret det kinesiske regimet, som er noe helt annet, sier Kolstad.
Nobelkomiteen. Han mener at én konsekvens av de kinesiske myndighetenes reaksjon på Liu-tildelingen er at nobelkomiteen vil tenke seg om før de deler ut en tilsvarende pris.
– Nobelkomiteens medlemmer er ikke upåvirket av norske interesser og norsk politisk debatt. Jeg tror det er lenge til vi ser en ny nobelpris til en dissident i et udemokratisk land der vi har store næringsinteresser, sier Kolstad.
– Dette vil nok komiteens leder Kaci Kullmann Five og de andre medlemmene avvise?
– Det vil de helt sikkert, men vi får se hvordan de handler fremover, svarer Kolstad.
Morgenbladet har presentert Kolstads studie og hans konklusjon for Utenriksdepartementet, som svarer på følgende måte:
– Gitt rapportens meget begrensede empiriske grunnlag er det vanskelig å kommentere den eller aspekter i tilknytning til den. Vi kjenner oss ikke igjen i hverken premissene eller konklusjonene i rapporten, sier kommunikasjonsrådgiver Guri Solberg.