En maihelg som denne, for syv år siden, tok den amerikanske soldaten Bradley Manning kontakt med hackeren Adrian Lamo. Chatloggen mellom de to kan leses på nettet, og er hjerteskjærende. Den 22-årige Manning er redd, han gjennomlever en kjønnsidentitetskrise og betror seg forvirret til en fremmed i den andre enden. Det handler om graderte militærdokumenter han har lekket til WikiLeaks, han vil starte krigsdebatt, men vender stadig tilbake til at han er i skjør psykisk forfatning:
«Jeg vil bare ikke å være en del av det… i hvert fall ikke nå…jeg er ikke klar… jeg ville ikke hatt så mye imot å havne i fengsel for resten av livet, eller bli henrettet, hvis det ikke var for at det kunne komme bilder av meg i hele verdenspressen… som gutt».
Da Lamo – som selv hadde vært arrestert for hacking tre år tidligere – meldte soldaten til myndighetene, var det nettopp det som skjedde: Verdens avisforsider var tapetsert med bildet av en unggutt i uniform. Manning, som var stasjonert på en militærbase i Irak, ble raskt arrestert. Etter tre år i militærfengsel ble han dømt til 35 års fengsel. Dagen etter sendte advokaten ut en pressemelding om at klienten identifiserte seg som kvinne og nå het Chelsea Manning.
Chelsea Manning manglet alt Edward Snowden hadde; hun hadde ikke noen god regi på lekkasjen, ingen god fluktplan, ingen ressurssterke allierte i mediene. Hun har ikke kunnet gi prinsippfaste tv-intervjuer og har heller ikke fått en drøss av priser for ytringsfrihet og sivilt mot. I stedet har hun så vidt overlevd den hardeste varslingsstraffen i USAs historie. Da FN observerte forholdene i 2012 beskrev rapportøren en «ondskapsfull, inhuman og nedverdigende behandling av Manning». I lengre perioder var hun isolert 23 timer i døgnet, hadde lav bevegelsesfrihet i cellen og ble strippet naken om natten. I fjor ble det kjent at hun hadde sultestreiket i protest, og forsøkt å begå selvmord to ganger.
Man kunne tenke seg at Mannings avsløringer ville vakt en internasjonal motstand mot USAs krigføring, og et systematisk ytringsfrihetsforsvar i pressen slik det er blitt Snowden til del. Mannings dokumenter avslørte amerikanske militærovergrep og bruk av tortur, blant annet det kjente opptaket som Wikileaks kalte «Collateral Murder».
Men sammenlignet med Snowdens oppslutning har det vært påfallende stille. Det er i stor grad transaktivister som har jobbet for Manning.
Få dager før Barack Obama forlot presidentembedet kunngjorde han at Manning skulle slippes fordi straffen var «uforholdsmessig» streng. Denne uken ble hun en fri kvinne. Det er en lettelse at lidelsen hennes advokater jevnlig har rapportert om i syv år, er over.
Manning ønsket å starte kjønnstransformasjon i fengsel, og motstanden hun møtte, ble en ytterligere nedverdigende erfaring, ifølge henne selv. Hun fikk ikke overføring til kvinnefengsel som hun ønsket, ble lenge nektet hormonbehandling, og fikk ikke lov til å gro langt hår. Hun møtte også problemer da hun søkte om navneendring.
Manning kommer ut til et USA som er mer tolerant overfor transkjønnende. Mens hun har sittet i fengsel, har blant annet det amerikanske forsvarsdepartementet opphevet forbudet mot «åpen transkjønnethet» blant ansatte.
Hadde det vært opp til Obamas etterfølger Donald Trump, skulle imidlertid Manning «aldri blitt frigitt fra fengsel». Manning er en «utakknemlig forræder», har han erklært. Så ingenting tyder på at politiske varslere generelt vil få det lettere.
LL