Utenriks

En fortelling om to øyer

Cubas nye president, Diaz-Canél skal lede et parti som ønsker kontinuitet, og et folk som ønsker endring. Hvor lenge kan det vare?

1.

Det var de beste tider, det var de verste tider. Det var en ny dag og håpets øyeblikk for Cuba, det var midt på natten og alt var tapt. Ingen visste hva som var i vente, og utenfor Hotell Parque Central, i hjertet av Havanna, svingte en rosa Cadillac cabriolet fra fortiden inn på parkeringsplassen. «Min kone har alltid hatt lyst til å komme hit», sa Lajos, en middelaldrende ungarer med solbrent panne. «Før det er for sent.» Han steg til side så hun kunne klatre inn i baksetet av hvitt lær.

Etter to timer foran hotellet dukket det endelig opp et par som var villige til å la meg bli med og se Cuba gjennom deres øyne. «Det koster 40 dollar for turen», sa en mellommann på spansk. «Det koster 50», sa sjåføren videre på engelsk til turistene fra Budapest. De nikket. «Hvor skal vi», spurte jeg fra baksetet, og så i speilet for å få øyekontakt med Javier, sjåføren. Han forklarte ruten. 60 minutter, 50 dollar. Det var den samme som Kim og Kanye nylig hadde tatt, og Jay-Z, Beyoncé, Paris Hilton, Mick Jagger og hundretusener av besøkende før dem. Solen speilte seg i den rosa lakken, og vi var på vei.

2.

I lyset fra en dempet gatelykt sto en bulkete, brun Lada. Regnet traff taket som hundre trommestikker. «Hvordan fikk du vite om det?», spurte jeg Luis Dener da jeg satt meg inn bak. 32-åringen rettet litt på hatten, lente seg mot vinduet og sa kort: «Han ringte meg.» Taxisjåføren måtte ikke vite hvem «han» var eller hvor vi skulle. «Han» var Aldo Rodríguez, Cubas mest kjente og overvåkede rapper. Etter seks år i eksil skulle den sensurerte artisten holde konsert i et bolighus i utkanten av Havanna. Invitasjonene hadde gått ut samme dag, og spredt seg diskre fra munn til munn i hip hop-miljøet. Mens byens befolkning søkte tilflukt fra regnet, kjørte vi mot en hemmelig adresse.

3.

Cuba er i endring. De siste årene har turister strømmet til øya for å få med seg romantikken «før det er for sent». Helt siden unge Fidel satt på taket av en tanks og mottok folkets hyllest i 1959 – og Ché trollbandt en hel verden med ett enkelt blikk mot horisonten – har Cuba vært omgitt av mystikk. Avhengig av hvem man spør kan det virke som om det ikke finnes én, men to øyer. Den ene er det sanne sosialistiske samfunn, der likhet og brorskap har overlevd mot alle odds og USAs blokade. Denne øya er David i kampen mot Goliat. Den andre øya er et utendørsfengsel, der ingen unnslipper innenriksdepartementets blikk.

Samtidig er Cubas handelspartner Venezuela i krise, og Trump har stengt døren som Obama åpnet.

Den 19. april fikk Cuba en ny president. For første gang på seks tiår har landet fått en leder som ikke heter Castro. Den nye presidenten, 58 år gamle Miguel Diaz-Canél, har en lang liste problemer. Staten er blakk, de sosiale institusjonene forvitrer og folket vet knapt hvem den nye lederen er. Samtidig er Cubas handelspartner Venezuela i krise, og Trump har stengt døren som Obama åpnet.

Mens turister reiser til Cuba for å oppleve landet før «fremtiden» kommer, forlater tusenvis av unge kubanere øya fordi de ikke tror på noen fremtid her. Turismen har holdt økonomien i live, og forhindret at revolusjonen «forsvinner i avgrunnen», slik Raul Castro har advart om. Men nå er det mye som tyder på at turisme-toppen kan være nådd. Det største problemet er likevel et annet: Diaz-Canél skal lede et maktapparat som ønsker kontinuitet, og et folk som ønsker endring. Hvor lenge kan det vare?

4.

Fremme på Plaza de la Revolución fant Lajos frem kameraet, og gikk mot monumentet over nasjonalhelten José Martí, som ruvet 109 meter over bakken. En turistguide knelte foran en gruppe kanadiske ungdommer som sto oppstilt ved den massive metallkonstruksjonen av Che Guevaras ansikt. Guiden løftet et mobilkamera opp i luften. «Say Cuba, mulata, chica, mojito!» og turistene fniste. Et stykke bortenfor hoppet argentinske Julieta (28) i været mens kjæresten hennes, Santiago (27), forsøkte å forevige svevet foran Ché, hjemlandets helt. Paret var kommet for å oppleve det sosialistiske forbildet som Cuba representerer for mange i Latin-Amerika. «Det er inspirerende å se hvor mye de får til med så knappe ressurser», sa Julieta. «De har nesten ingenting, men likevel har alle det bra.» I Argentina jobbet hun hver uke i de fattigste nabostrøkene i Buenos Aires, hvor nøden var ekstrem. «På Cuba har staten mye kontroll, og de forvalter ressursene slik at det kommer alle til gode. Vi hadde byttet det argentinske styret mot det kubanske uten å blunke.»

Alejandro, en guide og språklærer, innrømmet at han ikke alltid var helt ærlig.

«Men har ikke også den statlige kontrollen sin pris», spurte jeg. «Hva med mangelen på ytringsfrihet?» Paret så undrende ut. «Hva mener du ’mangel på ytringsfrihet’? Alle vi treffer snakker åpent om problemene sine.» De bodde hjemme hos folk istedenfor på hotell, og snakket med familier og andre som viste dem rundt.

Alejandro, en guide og språklærer, innrømmet at han ikke alltid var helt ærlig. «Turistene elsker å se falleferdige bygninger og gater der folk henger ut tøy fra balkongen og roper til hverandre». På dagtid jobbet 31-åringen som lærer på universitetet i Havanna, og tjente 30 dollar i måneden. Når han fikk spørsmål om det var mulig å leve av lønnen løy han og sa «ja, fordi her er mange ting gratis, som utdannelse og helse. » «Du vet», sa han med et glimt i øyet, «jeg må jo forsvare Cuba litt.»

Andre ganger, når turistene spurte om Fidel, trykket Alejandro play på en indre kassett med intetsigende fraser. «Fidel gjorde mye bra, som var nødvendig. Men om han gjorde feil? Så klart, han var da et menneske!»

«Vet du», sa Arian, en annen turistguide, «jeg er den eneste her som ikke lurer turistene. 99 prosent av det jeg sier er sant». Og den ene prosenten? «Vel, vi vil jo at de skal komme tilbake også.»

På revolusjonsplassen ropte sjåføren på det ungarske paret, og vi satt oss i bilen. I skyggen fra innenriksdepartementet kjørte vi videre.

5.

Ladaen stanset ved en enkel enebolig. På patioen innenfor porten sto en gruppe unge kubanere og delte sigaretter med dempede stemmer. Inne i stua sto folk tett. Møbler var ryddet til side og en DJ spilte plater på et hjemmesveiset bord. Rundt 150 mennesker var møtt opp for å få med seg et historisk øyeblikk. Mange hadde ikke sett hverandre på flere år, og holdt tak i lange, harde klemmer. En mikrofon sto enslig på gulvet og ventet på hovedpersonen.

For ti år siden var hiphop på Cuba mer enn en sjanger – det var i ferd med å bli en bevegelse. Los Aldeanos, som Aldo utgjorde halvparten av, var i front. Gruppa var kjent for å rappe det andre ikke turte å si høyt. Luis var aktiv i miljøet, og skrev intro-sporet til et av gruppas mest populære album. «De var redd for det vi representerte, og hva hiphop kunne inspirere til», sa han. Los Aldeanos rappet om alt som ikke fungerte på Cuba – matmangelen, sensuren og korrupsjonen. De kompromissløse tekstene ble kjent over hele øya.

Dobbeltagenter fra amerikansk og kubansk etterretning infiltrerte miljøet.

I takt med den økende populariteten vokste myndighetenes press mot artistene. Dobbeltagenter fra amerikansk og kubansk etterretning infiltrerte miljøet. De forsto hvilken fare en musikk-bevegelse kunne utgjøre. På konserter med Los Aldeanos begynte strømmen å forsvinne, akkurat når de skulle opptre. Den årlige hip-hop-festivalen ble stanset, og klubber der Aldo hadde opptrådt i årevis ga beskjed om at han var blitt svartelistet. Artistene ble jevnlig arrestert, avhørt og anklaget for å tyste på hverandre. I 2012 brøt Los Aldeanos opp, og Aldo søkte eksil i Florida. Hiphop som massefenomen på Cuba var blitt historie.

På høyden, i august 2010, hadde Los Aldeanos opptrådt for over 15.000 mennesker. Åtte år senere, i en mørke stue langt utenfor byen, begynte høyttalerne å dure. 150 gamle kjenninger, som hver og en bar på en historie om det andre Cuba, trengte seg tettere sammen. Den spinkle gutten med dreadlocks som hadde rappet kommunistpartiet midt imot, var blitt en kubansk-amerikansk muskelbunt med hettegenser. Aldo gikk frem og tok mikrofonen.

6.

Tilbake foran Hotel Parque Central skrudde Javier av tenningen på den japanske dieselmotoren. Vi hadde sett byens hovedattraksjoner: revolusjonsplassen, sjømuren Malecón, vesle Chinatown, båten Granma og en statue av John Lennon. «I går kjørte vi hestetaxi», fortalte Lajos. «Vi liker alt her – folkene, de fargerike bygningene. Men», la han til, og rynket på nesen. «Jeg liker ikke hvordan det lukter i deler av byen. Jeg vet ikke hva det er, eksosen kanskje?» For det ungarske paret bar det nå til hotellrommet for å pakke kofferten til strandparadiset Varadero. Tilbake i solen på parkeringsplassen sto to rader med cabrioleter i alle regnbuens farger.

7.

I den mørke stua slo en beat mot publikum, og Aldo sang: «Du vokste ikke opp der jeg vokste opp!» Artisten som hadde bodd seks år i USA var blant sine egne. I motsetning til omverdenen visste de akkurat hvilken øy han rappet om. De forsto hva engasjementet hadde kostet ham.

I låten «Mitt vakre Havanna» rappet Aldo om en by som skjulte hemmeligheter, der fergen beveget seg raskere enn internett, Che Guevara var til salgs, og selve menneskehetens flamme var slukket. Den politiske bevegelsen de hadde vært en del av, eksisterte ikke lenger. Tilbake sto de som jublet i nostalgi og glede hver gang Aldo kom med subtile stikk til myndighetene. For dem var ikke Cuba noen David i kampen mot Goliat. Myndighetene var kjempen, og David hadde sett seg slått.

Etter de internasjonale medienes målestokk hadde Cuba opplevd mer forandring på noen måneder enn de siste ti årene til sammen. USAs president hadde besøkt øya, Fidel Castro var død og en ukjent leder var trådt inn. Samtidig virket alt som før. På vei tilbake fra konserten hadde regnet stanset, og gatene var skylt rene. Om noen timer ville Havanna skinne på ny.

Ingrid Jasmin Vogt Evensen er skribent og fotograf. Ståle Wig er forfatter og stipendiat ved Sosialantropologisk Institutt ved Universitetet i Oslo. 

Mer fra Utenriks