---
Europavalg
Europaparlamentsvalget 2019 holdes fra 23. til 26. mai i alle medlemslandene i Den europeiske union.
---
Når mediene rapporterer fra Brussel, er det ofte nasjonale politikere som får oppmerksomheten – typisk i forbindelse med toppmøter i Ministerrådet, hvor regjeringene fra EUs medlemsland møtes for å fatte felles beslutninger. Langt mindre oppmerksomhet vies Europaparlamentet, til tross for at denne direktevalgte forsamlingen har medbestemmelsesrett på de fleste saksfelt, inkludert EUs budsjett. Parlamentet velger dessuten lederen for den mektige EU-kommisjonen, og kan kaste hele kommisjonen dersom det ønsker det.
De siste årene har parlamentet blant annet drevet frem lovgivning som skjerper klimapolitikken, som styrker personvernet og opphavsretten, samt nye tiltak mot sosial dumping. I perioden det nå velges representanter for, 2019–2024, vil det særlig være EUs rolle i en stadig mer truende verden som står på agendaen. Immigrasjon og grensevern, fremgang for autoritære krefter både internt og eksternt, koordinering på utenriks- og forsvarsfeltet, samt sikkerhetspolitikk, for å nevne noe. Hvilken vei EU går, vil i stor grad gjenspeile stemmesedlene som EU-borgerne snart skal legge i urnene.
Parlamentets seter
Parlamentet har 751 seter. De som velges inn, er ment å representere politiske ideologier mer enn nasjonene de kommer fra. Men jo mer folkerikt et medlemsland er, jo flere seter har det, og Tyskland er på topp med 96 seter. De små landene er riktignok overrepresentert, slik at de kan representeres med en viss politisk bredde selv om de har få innbyggere. Det gjør at velgere fra Luxembourg og Malta i realiteten har ti ganger mer innflytelse enn tyskere og franskmenn.
På grunn av brexit var det egentlig meningen at antallet seter nå skulle reduseres til 705, men utsettelsen har ført til at britene antageligvis likevel deltar.
Partigruppene
De aller fleste som velges inn, kommer fra etablerte partier i medlemslandene, og inngår i partigrupper som overskrider landegrenser. Per i dag er sentrum-høyre gruppen Det europeiske folkepartiet (EPP) størst, og her inngår blant annet de svenske Moderaterna og Angela Merkels parti Kristeligdemokratene (CDU). Norske Høyre er assosiert medlem, og fikk faktisk være med og stemme da det ungarske EPP-medlemmet Fidesz nylig ble fratatt stemmeretten på grunn av sin autoritære utvikling.
Den nest største gruppen er Det progressive forbund av sosialister og demokrater (S&D) hvor de klassiske arbeiderpartiene hører hjemme. Dernest følger de liberale (ALDE), som er noe vanskeligere å plassere i norsk kontekst, men hvis du forestiller deg at Venstre var sterke EU-tilhengere, ville de passe her. Også de grønne (De grønne/EFA), og de mer radikale på venstresiden (GUE/NGL), har egne grupper.
De tre siste gruppene, som omfatter EU-skeptiske, høyreorienterte partier, er vanskeligst å beskrive (og mest ustabile). Gruppen av europeiske konservative og reformister (ECR) omfatter blant annet det polske Lov- og ordenspartiet, Dansk Folkeparti, og det britiske konservative partiet. Europa for frihet og demokrati (EFDD) omfatter Alternative für Deutschland og det britiske brexitpartiet Ukip. I Nasjonenes og frihetens Europa (ENF) finner vi blant annet franske Nasjonal samling (tidligere Nasjonal Front) og Italienske Lega.
Setefordeling
For inneværende parlamentsperiode er setefordelingen slik:
EPP 219
S&D 187
ECR 73
ALDE 68
De grønne/EFA 52
GUE/NGL 52
EFDD 43
ENF 23
Meningsmålingene på det nåværende tidspunkt tyder på at både EPP og S&D vil gå betydelig tilbake (171 og 148, ifølge Politico). De to vinnerne er ENF og ALDE (69 og 98). Men hele 74 av dem som ligger an til å bli valgt inn, tilhører foreløpig ingen partigruppe, og det er dessuten uklart hva slags konstellasjoner høyrenasjonalistene – som i dag fordeler seg på tre grupper – vil få.
Selv om alle EU-skeptiske partier uavhengig av farge legges sammen, vil pro-EU-gruppen være nesten dobbelt så stor.
Den estimerte fremveksten for ytre høyre medfører ingen grunnleggende forskyvninger i maktbalansen. De mer moderate politikerne vil fortsatt ha bredt flertall. Selv om alle EU-skeptiske partier uavhengig av farge legges sammen, vil pro-EU-gruppen være nesten dobbelt så stor. Dette reflekteres også i meningsmålinger som viser rekordhøy oppslutning om EU blant EU-borgerne.
Det er også verdt å merke seg at selv om ytre høyre teoretisk sett skulle fått flertall, er disse partiene så ulike ideologisk sett, at det er svært vanskelig å forestille seg hva de kunne blitt enige om. Mange av dem er også fiendtlig innstilt til hverandre.
Spenningen
Ingen partigrupper vil bli sterke nok til å få flertall, men de fleste stiller med en toppkandidat som etter deres syn bør bli den neste lederen av EU-kommisjonen. Den æren tilfaller uansett den personen som kan samle flertall i parlamentet, hvilket betyr at partigruppene vil forhandle om betingelser for å støtte hverandre.
I forrige valg ble det Jean-Claude Juncker fra EPP som ble president, etter å ha sikret seg S&Ds stemmer. Sosialdemokratene stilte både politiske krav (mer sosial politikk) og fikk flere toppstillinger i kommisjonen.
Slik meningsmålingene ser ut nå, er det tvilsomt om disse to partigruppene kan gjenta formelen. Det knyttes derfor stor spenning til hvem deres allierte kan bli, og på hvilke betingelser. Både ALDE – som nå kjemper innbitt for styrket EU-integrasjon i Macrons ånd, og De grønne, som ønsker enda raskere og tøffere klimatilpasninger, kommer til å stille svært strenge betingelser.
I teorien kan man også kanskje danne en sentrum-venstre koalisjon, uten EPP. I så fall må norske SVs søsterpartier inkluderes i forhandlingene – sammen med både ALDE og De grønne.
Ettersom de fleste EPP-partier er sterkt fiendtlige til blokkene på den ytre høyresiden, regnes det som helt usannsynlig at det kan dannes et blåblått flertall.
Sakene
Parlamentets politiske profil – ut fra hvor sterke de ulike partiene blir – kan til en viss grad sammenlignes med norsk politikk. Men hvis man sammenligner for eksempel EPP med hvordan regjeringer fra EPP-partier opptrer i Ministerrådet, kan man se at europaparlamentarikerne er mer integrasjonsvennlige enn sine nasjonale partier.
I debattene som så langt er ført mellom blokkenes toppkandidater, er det særlig noen forhold som utmerker seg. EPP vil ha en ny handelsavtale med USA, og et styrket grensevern for EU. Sammen med ALDE kjemper de også for tettere sikkerhetspolitisk integrasjon, inkludert etableringen av et «europeisk FBI». Sosialdemokratenes toppkandidat Frans Timmermans mener at den overordnede arbeidsoppgaven nå er å forbedre Europas økonomiske situasjon, og at EU må etablere høyere sosiale standarder enn i dag. Han har også profilert seg som sterkt engasjert på klimafeltet.