---
Bratberg om Brexit
Øivind Bratberg er statsviter, forfatter og en av landets fremste formidlere av britisk politikk.
I Morgenbladet følger han brexit gjennom ukentlige kommentarer på nett. Alle artiklene kan leses her.
---
Det var et ventet utfall, ut fra serien av voteringer som har foregått disse siste to ukene. Parlamentsgruppen til det konservative partiet har stemt ut de svakere kandidatene etter tur. Nå skal de to sterkeste til valgkamp og uravstemning i partiet: Boris Johnson møter Jeremy Hunt. Hunt er sittende utenriksminister og har ni års sammenhengende regjeringserfaring. I likhet med sin rival ønsker han Storbritannia ut av EU denne høsten. Men duellen har en suveren favoritt i Boris Johnson.
Hadde du for et års tid siden satset penger på at dette ville være oppsettet for ledervalg i partiet, ville mange – også denne artikkelforfatteren – veddet imot. Boris Johnson trakk seg som utenriksminister i juli i fjor i protest mot Mays brexit-kurs. Over forhandlingene med EU hadde han hatt liten praktisk innflytelse. Rollen som utenriksminister hadde kledd ham svært dårlig. Johnson var aldri virkelig dus med europeiske kolleger, ble baktalt av egne byråkrater i britisk UD og holdt selv liv i en undergrunnsbevegelse mot statsministeren. Fiendene i det konservative partiet var mange, sterke og innflytelsesrike. Vel var det mange på partiets grasrot som fortsatt likte hans punchlines. Fremdeles kunne The Daily Telegraph stole på at det betalte seg å ha ham som spaltist. Men partieliten ville stoppe Johnsons sjarlataneri fra å nå ut til medlemmene.
Så gikk det ikke slik – ikke i det hele tatt. Boris Johnson har jevnet motstanden med jorden. I den avsluttende avstemningen endte han på 160 stemmer, mot 77 for Jeremy Hunt og 75 for tredjeplasserte Michael Gove. Slik gikk det altså med den egentlige flaskehalsen i Boris Johnsons statsministerdrøm, den som handlet om å få tommel opp fra partiets toppsjikt. Med mindre noe eksepsjonelt finner sted, kommer Johnson til å utnevnes som ny britisk statsminister om ganske nøyaktig en måned.
Boris Johnson er alene om å forene slagkraftig veiving mot EUs utgangsdør med popularitet hos velgerne.
Hvordan kan de siste ukenes utvikling best forstås? Kanskje kan vi nærme oss et svar ved å se til Jeremy – og da er det ikke Hunt, men Labours partileder Jeremy Corbyn det handler om. Johnsons popularitet som alternativ til forsiktige og forsagte politikere speiler Corbyns popularitet på venstresidens grasrot. Og frykten for Corbyn er en del av årsaken til at eliten i det konservative partiet nå vil slippe Johnson til som regjeringssjef.
Da Labour skulle velge partileder i 2015, var det også gjennom uravstemning. I en voksende og radikalisert medlemsmasse vant Corbyn suverent, til tross for intens motstand fra partiets parlamentarikere. Lærdommen for toryene syntes først å være at partieliten selv måtte sørge for å ordne opp: Dersom menige medlemmer skal stemme, bør det være over to kandidater som er sentrumsorienterte, rasjonelle og valgbare.
Siden har mye endret seg. Labour under Corbyn har bidratt til å skape et bevegelig politisk landskap hvor personlig tillit teller mer enn konvensjonelle argumenter. Og samtidig har vurderingen av hva en god konservativ partileder skal være også forandret seg.
Johnson var riktignok en gang regnet som både sentrumsorientert og rasjonell. Han var en svært populær London-borgermester i to valgperioder. Men forut for folkeavstemningen om brexit i 2016, ble han den aller fremste avhopperen fra Camerons regjering da han landet på et nei. Valgkampen som fulgte – og ikke minst en del av argumentene som Johnson stilte seg bak – ga ham en del uvenner innenfor partiet, men mange nye venner utenfor.
Uvennene innenfor betyr lite i dag. Valgbarhet er et soleklart kriterium i et parti som har opplevd to forferdelige resultater denne våren – først ved lokalvalget, deretter ved det ydmykende valget til Europarlamentet, der toryene endte på knappe ni prosent. Johnson er alene om å forene slagkraftig veiving mot EUs utgangsdør med gjenkjennelighet og popularitet hos velgerne.
Disse egenskapene er gangbar mynt i en tid der brexit overskygger alle andre spørsmål og det konservative partiet tærer på siste rest av politisk kapital. Johnson skal ta Storbritannia ut av EU denne høsten. Og må det et nyvalg til for å klare det, er han den eneste som med sikkerhet og på kort varsel kan knekke Corbyn og Labour.
Når støvet har lagt seg i slutten av juli, kommer britisk politikk trolig til å være utstyrt med to varianter av slagordspolitikk: en høyrepopulistisk variant fremmet av Johnsons konservative og en venstrepopulistisk utgave i Corbyns Labour. Johnsons knappe ledervalgkamp har så langt vært tuftet på rask utgang fra EU, markedsliberale reformer og en munter optimisme på det gamle imperiets vegne. Corbyn kommer etter alt å dømme til å snakke forbi den nye statsministeren på vegne av sitt eget langsiktige prosjekt: en folkebevegelse for et nasjonalt innrettet sosialdemokrati.
I mellomtiden fjernes nye blad fra en kalender som løper til 31. oktober, EUs endelige dato for brexit. Johnson vil reforhandle, dele ut kortene på ny og lande en avtale som både sikrer markedsadgang, nasjonal suverenitet og en løsning for EUs yttergrense mellom Irland og Nord-Irland. Ingenting tyder per i dag på at det finnes noe slikt forhandlingsrom. Denne ukens møte i Det europeiske råd tydet tvert imot på at stemningen blant EUs regjeringssjefer er at punktum er satt. Det blir ikke nye forhandlinger, ingen ny avtale.
En tid for lederskap er dette så visst, men det er også en tid for lindring. Den lindringen gjelder aller mest et parti som er kuet av feilslåtte strategier og velgeres mishag. Storbritannia som sådan kan også trenge en dose bustete optimisme som svar på de siste års elendighet. Men er det mer morfin enn medisin som står på resepten?
De neste ukenes interne lederkamp vil kanskje gi mer rom for gransking av hvor de to lederkandidatene vil føre nasjonen. Aller mest gjelder det utmeldingen av EU. Forhandlingene med Brussel gir lite rom for ordsjonglering eller alternative nyheter. Til syvende og sist, ved oktobers avslutning, er det skriften på veggen som gjelder.