Det skulle bli det store avklaringsvalget i brexit-debatten. Og det skulle bli kroningen av en statsminister – Boris Johnson – som står opp for folket. Imot ham? En opposisjon som har som eneste talent å trenere. På Johnsons side? Alle som ønsker vitalitet og virilitet inn i politikken og som fremfor alt ønsker Storbritannias EU-utmelding done and dusted.
Mye tyder på at det ikke blir helt slik. Idet britene går inn i de siste tre ukene av valgkampen, er det åpenbart at dette er blitt noe mer enn et brexit-valg. Det kommer neppe som noen overraskelse på noen av de involverte. Hjemlige parlamentsvalg har det med å kretse om hjemlig politikk. Nå skal det sies at brexit fremdeles rangerer høyest på målinger over viktigste spørsmål velgerne er opptatt av – og det er ekstraordinært. Likevel har skatt og velferd, næring og arbeidsliv, miljø og især helsepolitikk fanget påfallende mye oppmerksomhet i valgkampen. Det er lite som tyder på at den utviklingen vil snu.
For Corbyn og Labour er det slik de har ønsket seg det. Jo mindre brexit og mer velferdsstat som debatteres, jo bedre. For Boris Johnson er det større grunn til bekymring. Handlekraft og tillit til lederens hode har vært mantra for Johnsons drøyt fire måneder i Downing Street. Han er en ny leder, men for et parti med snart ti år bak seg i regjering. Har han en politikk å tilby som svarer på ønsker og drømmer, utover dette med å føre brexit til mål?
Kanskje er det ikke behov for store ønsker og drømmer, eller kanskje kan utmeldingen av EU fungere som en slags bærende fortelling om Storbritannias solfylte vandring inn i 2020-årene. Sikkert er det at Johnson og de konservative har et enormt forsprang på meningsmålingene. Partiet ligger på de fleste målinger et sted mellom 40 og 45 prosent. Labour ligger 13–15 prosentpoeng etter. De EU-vennlige Liberaldemokratene har begrenset vind i seilene og vaker omkring 15 prosent. Brexit-partiet til Nigel Farage er tappet for velgerstøtte og har inngått en halvveis allianse med de konservative. Følger valget mønsteret fra meningsmålingene, ligger det an til et rent flertall for de konservative og nøyaktig det mandat Boris Johnson har bedt om fra velgerne.
Går det slik? Blant britiske observatører har tvetydigheten i prognosene noe komisk ved seg. Ledelsen er kolossal, men se hvordan det gikk sist, er mantraet. Forrige gang var parlamentsvalget for bare to og et halvt år siden, da daværende statsminister Theresa May gjennomførte en skrekkelig valgkamp og så toryenes ledelse over Labour forvitre fra 16–17 prosentpoeng ved valgkampens begynnelse til spede to ved selve valget.
Men det er mange gode grunner til at Corbyn ikke vil klare noe tilsvarende igjen. I 2017 var han et ubeskrevet blad for mange velgere, men evnet å overraske med varme, humanitet og et svært populært valgprogram. Å overraske denne gangen blir vanskeligere. Programmet har mange av de samme populære velferdstiltakene og står plantet i en påfallende helhetlig plan for radikal omstilling av økonomien. Men blant de av partiets velgere som virkelig ønsker brexit, har lekkasjen vært stor til de konservative. Og Corbyn selv har skrekkelige tall å vise til når det gjelder anseelse hos folk flest.
---
Bratberg om brexit
Øivind Bratberg er statsviter, forfatter og en av landets fremste formidlere av britisk politikk.
I Morgenbladet følger han brexit gjennom regelmessige kommentarer på nett. Alle artiklene kan leses på morgenbladet.no.
---
Hvorvidt det er mulighet for store forskyvninger på oppløpet handler kanskje aller mest om velgeres syn på de to lederne. Jeremy Corbyn har vist liten evne til å slå ned på antisemittisme og hetskultur blant partiaktivister. I internasjonale spørsmål snakker han ofte med en stemme som er populær på ytre venstre, men upopulær hos mange flere. Kan man stole på at Corbyn har ryggrad til å forsvare Storbritannia diplomatisk og militært? Vil han handle klokt overfor Russland, evne å samarbeide med USA og tone ned sine kameratskap med ytterliggående Israel-kritiske krefter i Midtøsten? I praksis har han som partileder vist seg nokså pragmatisk. Men minnet om vrange utsagn og utstrakte hender mot tvilsomme miljøer sitter i.
Boris Johnson har ganske andre utfordringer hva gjelder dømmekraft. Buldrende sjarm løper parallelt med lettsindig omgang med fakta, krass kynisme og et privatliv med mange brente broer. Britene har vent seg til statsministre som dyrker monogami og familielojalitet. Johnson har to avsluttede ekteskap bak seg, en nåværende samboer og utallige affærer underveis. Antallet barn han er far til, kan ingen gi et offisielt tall på. Og få har et klart bilde av hvor han står politisk, ut over ønsket om å styre landet mot fornyet storhet.
En tvekamp mellom Johnson og Corbyn har for noen karakter av en negativ popularitetskonkurranse. Den kommer Corbyn verst ut av blant velgerne sett under ett. Men han er også den av de to som er minst avhengig av den personlige populariteten. Labour kan i større grad stole på bevegelse og aktivister og partiprogram som mobiliserende faktorer. Men hvem vil de mobilisere? Unge, utdannede middelklassevelgere i byene flokket seg om Labour i 2017. Trenden virker tiltagende, selv om en del av disse velgerne ville ønsket seg en tydelig stemme for EU fra partiet.
De konservative har på sin side fosset frem utenfor storbyene i England og Wales. Ved dette valget er strategien å ta sats mot Labours gamle kjerneområder i Nord-England, der EU-skepsisen er stor og verdikonservative holdninger står sterkt. Det er slik Johnsons profil er blitt meislet ut: Han er en politisk leder for patriotiske, tradisjonelt orienterte briter som ønsker sjølråderett, velferd og økonomiske muligheter. Og en dose nostalgi på kjøpet.
Aller helst skal han samtidig beholde de velgerne som hører til det politiske sentrum, som hever øyenbrynene over patriotisk patos, som slett ikke er beinharde EU-skeptikere og som først og fremst ønsker seg kompetent styre. Her er det ofte Liberaldemokratene som er alternativet, og tvekampen er særlig tydelig i sør og sørvest. Stemmer de fortsatt konservativt?
Den som visste det. Noe har løsnet i maskineriet som gjør det mulig å predikere britiske valgutfall. Aller mest skyldes usikkerheten at tradisjonell klassestemmegivning er gitt på båten etter år med politisk kulturkamp. Alder er altså nært forbundet med partivalg, sammen med bosted og i noen grad utdanning. Også har verdispørsmål fått større betydning. Aldrende velgere utenfor storbyen, uten høyere utdanning og med tradisjonelt verdisyn trekker mot høyre.
Men i hvor stor grad gjør de det, og i hvilke områder vil det merkes? I et valg som er summen av enkeltstående oppgjør i 650 valgkretser er det mye som kommer an på. Boris Johnson trenger et flertall, og får han det, blir det en slags orden i kaoset. Alternativet kan bli en vifteform av partier der Labour har overtaket, men uten å være styringsdyktige alene. Det vil i så fall speile en kaotisk offentlighet der mistro og forvirring rår. Prospektet er spennende eller skremmende, alt etter øynene som ser.