Innad i den gamle kristenkonservative partifamilien EPP, som også Høyre her hjemme er del av, har Hellas under statsminister Kyriakos Mitsotakis inntatt posisjon som en håpets og fremtidens stat. Særlig sammen med Østerrikes Sebastian Kurz. Mitsotakis selv er mest opptatt av å advare Europa om tilstanden i sitt hjemland. «Hellas kan ikke være parkeringsplass for flyktninger og migranter», som han nylig uttalte til en tysk avis.
I høst har det igjen vært en økning i antallet båtmigranter til Hellas, og på de overfylte leirene på øyene ser vi umenneskelige kår. Vinteren kommer stadig nærmere, uansett hvordan man ser det. Den greske regjeringens plan er å igangsette storstilte returer til Tyrkia (der migrantene ankommer fra), men mekanismen for returer fungerer ikke godt nok.
Samtidig som migrasjonskrisen tiltar i styrke, fortsetter finanskrisen å virke i det stille. Selv om Hellas er utenfor kapitalkontroller og økonomien har vist noen ørsmå tegn til bedring, vil det være svært vanskelig i landet i uoverskuelig fremtid. Som The Economist nylig skrev, er eksisterende innsparingsavtale for Hellas fullstendig urealistisk, både i nedbetalingsplan og reformkrav, men vil like fullt vare frem til 2032.
En del av kravene har vært storstilt privatisering av statlige greske eiendommer. I fravær av europeiske kjøpere har Hellas måttet se seg om etter andre investorer på det globale markedet. Fra flere andre land ytres det bekymring over en økt kinesisk inntreden på eiersiden i europeisk infrastruktur, og EU har tidligere i år erklært Kina for en « Systemic Rival». Hellas er, ikke overraskende, på kort tid blitt et interesseområde for slike investeringer.
Først ut av disse var kinesiske Coscos kjøp av havnen i Pireus – en av Europas tyngst trafikkerte anløp for containertransport. Ambisjonen er å gjøre havnen størst i Europa. Det nylige greske vetoet mot en EU-uttalelse som kritiserte menneskerettighetsbrudd i Kina blir av mange satt i sammenheng med dette – og andre – oppkjøp.
Det vil trolig komme flere. Tidligere i år ble Hellas innlemmet i Kinas såkalte «17+1»-gruppe, med fokusland for handel og investeringer i sørøst-Europa. Og for kort tid siden forhandlet Hellas og Kina frem 16 bilaterale avtaler, herunder en utleveringsavtale for ettersøkte personer – med en viss resonans til pågående demonstrasjoner i Hongkong.
Slikt skaper tettere bånd. Kort tid etter kunne British Museum høre at også Kinas president Xi Jinping mente Storbritannia burde levere tilbake «Parthenon-marmoren» som engang prydet Akropolis i Athen. Det er en verkebyll mellom landene som har vart i en mannsalder.
Selv om andre allierte ser med bekymring på ruinromantikken som utspiller seg, plager ikke dette greske myndigheter i nevneverdig grad. Det har lenge vært politisk konsensus om at Hellas – med sin utsatte geostrategiske plassering – er nødt til å ha en «multidimensjonal utenrikspolitikk». Det betyr å søke vennskap fra flere hold. Spesielt USA er bekymret for utviklingen, noe den amerikanske ambassadøren til Athen for få dager siden uttrykket.
Hellas på sin side, ønsker større interesse fra EU på migrasjonsspørsmålet. Europa har egentlig ikke klart å samle seg omkring en felles linje i på dette siden flyktningkrisen i 2015. Det eneste som virkelig er endret siden den gang, er at det nå ikke kan forventes at Tyskland vil stå som en siste mottaksgarantist ved en kansler som erklærer at landet sitt «Wir schaffen das».
Europa vil snart måtte avfinne seg med at landet på kontinentets sørøstligste ytterflanke igjen er under sterkt migrasjonspress. Med fortsatt haltende økonomi vil denne ytterveggen være skjørere enn noen i Europa vil være tjent med.