Forhåpentligvis vil noen komme opp med et bedre begrep underveis. Hva det uansett dreier seg om, er den nyvalgte statsministerens prosjekt for Storbritannia. En ideologi skal både gi en samtidsdiagnose, tegne opp et idealsamfunn og formulere en strategi fra her vi er til der vi gjerne skulle være. Har Boris noe slikt?
DE STYRER VERDEN I 2020
Noen vil mene at verden styres av teknologiselskaper og industrigiganter, andre at makten er flyttet til overnasjonale beslutningsorgan. Men enkeltmenneskers evne til å påvirke historiens løp, til å starte kriger eller slutte fred, til å skape rikdom eller lidelse for befolkningen, er også et faktum.
I denne artikkelserien som publiseres på Morgenbladet.no gjennom romjulen ser vi nærmere på noen av de viktigste statslederne og hvilke utfordringer de står overfor i året som kommer.
Han har i alle fall overbevist en betydelig del av britiske velgere om at han vil dem vel. Torsdag 12. desember overvant Johnson all motstand og sikret rent flertall i Underhuset for sin konservative regjering. Det var det største konservative flertallet siden Margaret Thatchers tredje valg i 1987. Tilbake satt to opposisjonspartier som hadde takket ja til invitasjonen om nyvalg og som skulle stoppe både Johnson og brexit. Nå vil det bli både lederskifter og havarikommisjoner hos Labour og Liberaldemokratene. Johnson og de konservative får fem år i regjering.
2020 blir det første året, og mye står på spill. Statsministeren må få både steglengde og frekvens på plass i de nye forhandlingene med EU, de som innledes straks etter brexit-utmeldingen formelt trer i kraft 31. januar. Overgangsperioden som følger, har Johnson og toryene lovet at ikke skal tøyes lenger enn årsskiftet. Det betyr elleve måneder med intense forhandlinger om handelsavtalen som skal regulere EUs fremtidige forhold til Storbritannia. Umulig å rekke, sier kritikerne. Nødvendig å rekke, sier Boris og hans flokk.
Vi vil vite mer alt før sommeren, da partene skal gjøre opp status for forhandlingene. Hvis en utsettelse blir nødvendig for å unngå en brexit uten avtale, vil det sitte meget hardt inne. Riper i lakken får enhver regjering, men brexit og Boris er så intimt forbundet at klister for utmeldingen uvegerlig vil feste seg på statsministeren selv.
Dersom Johnson skal klassifiseres ut fra sine tilhengere, er han blitt arbeiderklassens mann. En Eton-utdannet kosmopolitt skal vandre arm i arm med sjeler i søken etter fellesskap og statens vernende hånd. Det må bety en slags sentrumssøkende patriotisme som ikke er ukjent for Johnsons parti. Men kan denne strategien fungere idet Storbritannia skal ut av EU og prøve lykken som frihandelsentreprenør? Bevisbyrden ligger på Boris' skuldre.