Hør Espen Søbye og Elisabeth Lund-Andersen i strikkedebatt på Morgenbladets podcast. Abonnér gratis i Itunes.
Hvordan skal flommen av strikkebøker forklares? Mange kjøper bøkene fordi de liker å strikke. Er det nødvendig å gjøre det vanskeligere enn som så, kan man spørre. Men hvorfor har strikkeinteressen tatt seg opp akkurat nå? For å komme til bunns i dette påtrengende spørsmålet ble ni av årets om lag 50 strikkebøker konfrontert: fire fra Cappelen Damm, tre fra Gyldendal, en fra Pax og en fra J. M. Stenersen forlag. For å undersøke dem ble det nødvendig å ta i bruk de delene av bevisstheten som Freud mente at overjeget hadde lyst i bann. Undersøkelsen tyder på at strikkebøkene danner en hovedbestanddel i en drabelig strid om hva slags kvinneideal som skal gjelde i Norge snart to tiår inn i det 21. århundret.
Mellom slekt og ukeblad. Ifølge bestselgerlistene for sakprosa er det boken fra ærverdige J. M. Stenersen forlag, nå underlagt Kagge forlag, som selger overlegent mest, ja, den er en av høstens storselgere. For mange vil det være komplett uforståelig at en bok med en tittel som det er en pine bare å skulle bokstavere, Klompelompe, kan foretrekkes av så mange. Er dette koseordet foreldre nå til dags bruker på sine kjære små?
Alle strikkebøkene er skrevet av kvinner og henvender seg til kvinner. Likevel ville det være feil å karakterisere dem som del av en mektig politisk-feministisk bevegelse. Tvert om formidler bøkene det mange oppfatter som tradisjonelle feminine verdier: pyntelyst, ønsket om å kle barna godt og fint, gleden over huslige sysler – i det hele tatt tradisjonelle verdier som det har vært lett å tro at var borte for godt.
Maksimalisme er stilidealet i samtlige av strikkebøkenes forord, og det spares ikke på store ord som «sjel», «elske», «ekte», «harmoni», «natur». Så å si alle forfatterne legger vekt på at strikking er tradisjon, at de har lært det av sin mor eller mormor, og at det er en ferdighet som formidles i slekten fra én kvinnegenerasjon til den neste. Dette fremstilles som noe positivt og attråverdig og gir strikkingen en egen verdi – som en verdifull og ekte aktivitet.
Ingen av forfatterne tar opp den åpenbare motsigelsen som ligger i at bøkene bygger på og forutsetter at det å lære strikke tilhører et kvinnefellesskap som ikke kan eksistere lenger, siden det er nødvendig med alle disse bøkene. Hvordan er det mulig å selge titusener av strikkebøker hvert år som forteller kjøperen at denne kunnskapen skulle hun ha fått på en annen måte?
Det spørs om ikke den kulørte ukepressen – hvor opplagstallene er i fritt fall – har vært en viktigere formidler av strikkeferdigheter enn det idealiserte, generasjonsoverskridende kvinnefellesskapet, og at strikkebøkene bare er en fortsettelse av ukebladene med andre midler.
---
Anmeldelse
Denise Samson (red.)
Lun strikk til hele familien
Cappelen Damm 2015, 204 sider.
Katherine Poulton
Trendy strikk. 30 luer, skjerf og votter
Oversatt av Lotte Holmboe
Cappelen Damm 2015, 144 sider.
Dorthe Skappel
Mer Skappelstrikk
Cappelen Damm 2015, 232 sider.
Birte og Margareth Sandvik
Rett på tråden
Cappelen Damm 2015, 160 sider.
Frida Farstad Brevik, Siri Hoftun, Trude Melhus Rognstad
Barnestrikk fra paelas
Gyldendal 2015, 208 sider.
Sidsel J. Høivik
Vakker strikk til alle årstider
Gyldendal 2015, 256 sider.
Kristin Wiola Ødegård
Lek med tradisjoner. Kofter – gensere – tilbehør
Gyldendal 2015, 176 sider.
Hanne Andreassen Hjelmås og Torunn Steinsland
Klompelompe. Strikk til baby, barn og voksen
J. M. Stenersen Forlag 2015, 168 sider.
Bitta Mikkelborg
Strømper. Strikking hele året
Pax 2015, 324 sider.
---
Terapi i nettbutikken. Et terapeutisk argument går igjen i bøkene: Gjennom håndarbeidet kommer strikkeren i kontakt med noe opprinnelig og virkelig – ofte vektlegges det hvilket herlig og avslappende brudd det er fra å være logget på nettet hele tiden. Etter å ha satt punktum for avsnitt som kaster stinkende dritt på sosiale medier fordi det er uegentlig å bruke tid på slikt, skryter strikkebokforfatterne hemningsløst av egne Facebook-sider med titusenvis av medlemmer som utveksler oppskrifter og erfaringer. De fleste forfatterne har nettbutikker for salg av diverse strikke-relaterte produkter. Bøkene er bare en del av pakka.
«Vi elsker godt garn og en god prat», heter det i den eneste oversatte boken, Katherine Poultons Trendy strikk. 30 luer, skjerf og votter. Her ligger det en svak og forsiktig, men likevel tydelig undertone av alternativbevegelse og anti-kommersialisme: å kjøpe et plagg er fremmedgjørende og upersonlig. Boken kommer selvfølgelig fra USA, der skapes nye kommersielle suksesser nettopp som alternativbevegelser. Hvor systemkritisk er det å kjøpe garn og strikkeoppskrifter fra en nettbutikk i stedet for å svinge innom Hennes & Mauritz?
Kodespråk. Forfatterne oppfordrer leseren til å bruke sin fantasi. Det er pussig – for hvor kreativt er det å følge en detaljert oppskrift? Det krever utvilsomt nøyaktighet og tålmodighet, men ligner det ikke mer på underkastelse og lydighet enn selvstendighet? I dette henseende minner strikkebøkene om fargeleggingsbøkene for unge voksne som har blitt så populære. Er det å følge et mønster en form for intellektuell bondage, eller er det en kodet melding blyge norske kvinner sender til nærmeste mann om at de kunne tenke seg å være Anastasia Steele (den kvinnelige hovedpersonen i Fifty Shades of Grey) for en stakket stund?
Strikkeoppskriftene er i stor grad gjengitt med forkortelser, r står for rett og vr for vrang, p for pinne og så videre. Forkortelsen «2i1» bør snarest bli en gjenganger hos quizmastere med respekt for seg selv. Å gjengi hva forkortelsen «3 r sm» står for, føles som å røpe navnet på drapsmannen i en kriminalroman, en del ting er det tross alt morsomst å finne ut av selv.
Strikkemotstand. En av bøkene, Rett på tråden, skiller seg fra de andre ikke bare ved den småfrekke tittelen. I innledningen gjengir de to søstrene Birte og Margareth Sandvik replikkvekslingen fra Et dukkehjem, der Torvald Helmer anbefaler fru Linde å legge bort strikketøyet og heller begynne med brodering, for strikkingen «kan aldri bli'e andet en uskønt», det har noe «kinesisk ved seg».
Strikkingen har hatt flere taleføre motstandere etter Ibsens Torvald. I boken Kris i befolkningsfrågan fra 1934 var ekteparet Alva og Gunnar Myrdal – begge toneangivende svenske sosialdemokrater, hun fikk etter hvert Nobels fredspris, og han økonomiprisen – forarget over den overdrevne småborgerligheten som spredde seg i arbeiderklassen og blant lavere funksjonærer. Familielivet i disse klassene var, ifølge Myrdalene, preget av overlesset selskapelighet, ærgjerrig mat- og husholdningsinteresse med hang til sosialt skryteri, men det var særlig kvinnenes håndarbeid som fikk unngjelde: «all denne brodering, denne strikking, dette syarbeid og denne knipling som har fylt vegger og sofaer, bord og hyller.»
Strikkingen ble forklart med innestengt virkelyst og satt i forbindelse med at gifte kvinner ikke hadde arbeidsrett og at tobarnsfamilien hadde blitt etablert som norm. Å gå hjemme med ett eller to barn førte til at kvinnene fikk masse fritid – og vips, så hadde Alva og Gunnar Myrdal forklart sin tids strikkebølge: Strikking og hekling var virkelyst på avveie, energien måtte kunne brukes til noe mer fornuftig for samfunnet og den enkelte.
I slutten av det 20. og begynnelsen av det 21. århundret får kvinnene enda færre barn enn sine bestemødre på 1930-tallet, og menn og kvinners liv har blitt nesten helt like. Reduksjonen i antall barnefødsler er en hovedgrunn til at det ikke lenger er det ferme hunnkjønnet med brede hofter og duvende bryster som er kvinneidealet, men den gjennomtrente, androgyne kvinnekroppen som utstråler sunnhet og sex appeal. Den anorektiske guttekroppen har blitt kvinnens drømmefysiologi, og påkledningen skal være deretter.
Arne & Carlos. Like sikkert er at det i kjølvannet av julekulene til Arne & Carlos, merkenavnet til nordmannen Arne Nerjordet og svenske Carlos Zachrison, har oppstått et kvinnebilde som utfordrer de svartkledde guttekvinnene. Arne & Carlos har gitt kvinnene mot til å utfordre unisexmoten og til å feminisere de klassiske strikkeplaggene, sokker, votter, luer, gensere og kofter som var så å si kjønnsnøytrale. I Sidsel J. Høiviks Vakker Strikk får den pyntede, fargerike, feminine, livsglade og bejaende stilen en renessanse. Her er de kvinnelige formene rikelig til stede, og plaggene skal ikke skjule, men fremheve dem. Tenke seg til, her lanseres det kofter med heklet blondekrave. Strikkebøkene varsler altså en reaksjon og et oppgjør med det ukvinnelige kvinnebildet.
De to konkurrerende kvinneidealene, det androgyne og det ferme, er initiert av mannlige moteskapere som ikke har kvinner som sitt primære fascinasjonsobjekt for begjæret. Arne & Carlos' pyntede, fargerike, livsglade og bejaende stil, der attributtene både kan synes og heves frem, og hvor det ikke er tvil om hva de kan brukes til, kan kalles katolsk. Her er det både synd og tilgivelse. Kvinnebildet der det feminine er skrapet bort, er protestantisk pietistisk, og det er dette idealet som utfordres i strikkebøkene.
Dorthes hevn. Den tidligere glamourmodellen, nå tv-vertinnen, Dorthe Skappel deltar ikke i striden mellom de to kvinneidealene, hun fører en annen kamp. I Mer Skappelstrikk har hun, modig som hun er, tatt med seg pinner og nøster til Sverige, Alva og Gunnars og strikkemotstandens hjemland. Hver sommer i telt, forteller hun, og byr på seg selv ved å krydre boken med fotografier fra campinglivets gleder i det herlige landskapet på Nord-Koster. Skappel er avbildet foran teltet, ikke som tidligere i badedrakt, men i en vid strikkegenser omgitt av strikketøy. Solnedgang over Hasslevikarna på den ene siden, mønster til genserkjole med splitt bak på den andre. Et landskap som innbyr til synd i sommersol, salte bad og postcoital slummer på varme svaberg, inspirerer Dorthe til gensere som ligner små telt.
Den som finner Mer Skappelstrikk under juletreet, eller får den direkte av mannen med det hvite skjegget, kan selv sjekke om ikke Dorthe Skappels brede smil lyser av triumf, resten må stole på Morgenbladets anmelder. Hun har all grunn til å smile. I sin forvandling fra Norges pin up nummer én til landets strikkedronning, selveste fru «pins up» som det heter i Søstrene Sandviks Rett på tråden, har Dorthe Skappel fått i alle poser og sekker og sokker: Hun smiler overbærende til Myrdalenes tese, lurer unge kvinner til å kle seg i sekkegenser – der hun selv foretrakk ettersittende badedrakter – alt mens kroner ruller inn på kontoen hennes for hver maske Norges kvinner strikker.