Bøker

Katastrofen som forsvant

Hvor ble det av klimaendringene og økologien i sakprosaen?

La oss begynne med et tankeeksperiment: En gang i fremtiden roter en litteraturforsker gjennom gamle utgaver av Morgenbladet. Hen kommer over kåringen av den beste skandinaviske sakprosaen fra 2000 til 2017, som Morgenbladet utfører i disse dager sammen med Norsk Litteraturfestival, danske Weekendavisen, svenske Aftonbladet og nettstedet Broen.xyz.

Vår tenkte litteraturforsker er kjent med begrepet sakprosa fra litteraturhistorien: Ved inngangen av det 21. århundret pleide man å kalle de bøkene som beskjeftiget seg direkte med virkeligheten, for sakprosa. Sakprosaen var som et stort speil, der tidens viktigste fenomener og problemer, debatter og ideer ble reflektert.

Oppglødd begynner vår fremtidige litteraturforsker å arbeide seg gjennom nominasjonslisten med til sammen 30 titler fra Sverige, Danmark og Norge (les den her, du også), men snart blir hen fortørnet. Listen inneholder en masse bøker som tar for seg forskjellige kriger og katastrofer i Europa på 1800- og 1900-tallet, men hvor er den globale katastrofen som utspant seg i overgangen fra det 20. til det 21. århundret, og som vår litteraturforsker har levd hele sitt liv i etterdønningene av?

Hvor er det blitt av klimakrisen, spør litteraturforskeren. Hvor er masseutryddelsen av dyr og raseringen av klodens økosystemer?

2 av 30 titler.

I et forsøk på å hjelpe den fremtidige litteraturforskeren har Morgenbladet anno 2018 ringt et par intellektuelle og bedt dem forklare det påfallende fraværet i nominasjonslisten. Forhåpentligvis finner hen denne artikkelen også, i tillegg til nominasjonslisten.

– Det eneste unntaket jeg kan se, er Kerstin Ekmans Herrarna i skogen, sier professor i filosofi ved Universitetet i Oslo Arne Johan Vetlesen, som blant annet beskjeftiger seg akademisk med miljøfilosofi. Mange vil kjenne Vetlesen fra hans hyppige bidrag om klimakrisen i den norske offentligheten, for eksempel gjennom boken Nytt klima (2008) og hans nåværende spalte i Klassekampen.

Det eneste unntaket jeg kan se, er Kerstin Ekmans Herrarna i skogen.

—   Arne Johan Vetlesen

– Selv om den ikke handler om klima i streng forstand, så handler den i hvert fall om natur og natursyn, og endringer i natursyn, sier Vetlesen.

Forfatteren Espen Stueland, som blant annet har skrevet boken 700-årsflommen. 13 innlegg om klimaendringer, poesi og politikk, kan peke på en tittel til som berører klima og økologi:

– Og så er det Morten A. Strøknes' Havboka, som blant annet tar for seg forsuringen og oppvarmingen av havet, det at økosystemer kollapser, sier han.

Og med det er det slutt: 2 av de 30 påstått beste og viktigste sakprosabøkene utgitt etter år 2000 har altså noe å gjøre med klimaendringene og de økologiske ødeleggelsene som foregår overalt rundt oss.

Forlag og kritikere.

Hva skal man si om disse tallene?

– Man kunne forvente at en sakprosaliste som dette ville inneholde 20 til 40 prosent litteratur som dreier seg om klima i vid forstand, sier Vetlesen, og fortsetter:

– Hvor skal fraværet lokaliseres? Skyldes det at juryen har oversett alle de gode sakprosabøkene som har kommet om klima og økologi? De bøkene finnes, men de har ikke kommet på listen, og noen av dem burde vært på listen. Men når det er sagt, er også de bøkene i et fåtall, det skulle vært skrevet mange flere. Mangelen ligger altså både i utvelgelsen og det det velges fra.

Stueland er inne på noe av det samme som Vetlesen: Klimabøkene er der ute, men ikke i det omfanget man kunne vente.

– Hvilken rolle spiller forlagene? Er de ikke nysgjerrige? Er det slik at de takker nei til bøker om klima- og miljøspørsmål? Er temaet for skummelt? Vil man ikke høre om disse enorme, destruktive kreftene i mennesket i annet enn krimsjangeren? Blir det for forferdelig å høre om det i virkeligheten? At vi ødelegger det biologiske mangfoldet og atmosfæren og muligheten til å leve gode liv i fremtiden?

Stueland peker også på en annen mulig mangel: anmelderne.

-Det skrives unektelig ganske mange klimabøker, særlig i skjønnlitteraturen er temaet i full blomstring. Men jeg mener at mange av kritikerne ikke er på høyden her. Det kan være at de ikke er interessert, eller at de synes det er vanskelig å skrive om, at det krever et språk og en kunnskap de ikke behersker.

Det skrives unektelig ganske mange klimabøker, særlig i skjønnlitteraturen er temaet i full blomstring.

—   Espen Stueland

Fornektelse. En annen ting man kan si om tallene nominasjonslisten gir oss, er at de gjenspeiler den større samfunnsdebatten rundt klima og økologi:

– Det er ingen original innsikt å si at det ikke er noen korrespondanse mellom alvoret ifølge naturviterne og opptattheten av det i opinionen. På visse tidspunkter siden Brundtlandkommisjonen i 1987 har klima vært en av sakene som kom på topp ti for norske velgere, men etter 90-tallet har det ramlet ned til syvende eller åttende plass. I det samme tidsrommet har problemene bare blitt enda mer alvorlige enn man trodde de skulle bli i 1987. Det misforholdet er slående, sier Vetlesen, og fortsetter:

– Problemet knyttet til klimaendringer og artsutryddelse – halvparten av verdens dyr er forsvunnet de siste 40 årene – er, enten man er lek eller lærd, så vanskelig å ta innover seg at det er vanskelig å snakke og skrive og debattere om det. Det trigger et veldig behov for fornektelse, som heller ikke naturvitere eller selverklærte miljøfilosofer går helt fri fra, for det er så menneskelig å bagatellisere og rasjonalisere bort noe som er så ubehagelig og skremmende.

Hjelp til selvhjelp.

Til slutt: Er det noen klimabøker og – forfattere som hadde fortjent en plass på nominasjonslisten? Noen titler Morgenbladets lesere kan ta seg ut av fornektelsen med? Og som vi for skams skyld kan nevne for den fremtidige og fortørnede litteraturforskeren?

– Jeg har for eksempel hatt enormt utbytte av å lese danske Gregers Andersens Grænseløshedens kultur. Et opgør med hastighed, udmattelse og håbløshed i klimakrisens tidsalder fra 2016. Den går rett inn på det som er vår tids problematikk, og diskuterer den store fornektelsen. Alle har jo skjønt tegninga, men likevel griper vi ikke til løsninger, sier Stueland, og legger til:

– Jeg vil også trekke frem Dag O. Hessen som en sakprosaforfatter som skriver veldig godt om klimaspørsmål, og som utmerket godt kunne vært på denne listen. Og Helge Ryggviks Til siste dråpe. Om oljens politiske økonomi. Det er noe så sjeldent som en pageturner om oljepolitikk, og dermed om økonomien som har formet vår tids Norge. Tenk at dette ikke har plass i en sakprosakanon, det sier sitt, og kaster et – skal vi si underlig – lys over juryen.

Vetlesen peker på en av sine kollegaer ved Universitetet i Oslo, som han godt tenker flere kunne hatt utbytte av å lese:

– Thomas Hylland Eriksens Storeulvsyndromet fra 2008 fikk veldig liten oppmerksomhet til å være en bok Thomas har skrevet. Det samme gjelder hans bok Søppel fra 2011.

Mer fra Bøker