Bøker

Vil gjenopplive det skandinaviske fellesskapet

De beste i Skandinavia er kåret. Hva sier forfatterne selv?

---

Skandinavisk sakprosakåring

1. juni kåret en jury Skandinavias ti beste sakprosabøker utgitt etter år 2000. Sakprosakåringen er laget i samarbeid med Weekendavisen i Danmark og Aftonbladet i Sverige. Denne artikkelen ble først trykket i Weekendavisen og er gjengitt med tillatelse.

---

En jury har kåret de ti beste sakprosabøkene utgitt i Skandinavia etter år 2000. Listen er klar, men hva er det helt spesielle som kjennetegner sakprosaen og som bare den kan? Vi har spurt de ti forfatterne på listen.

– Jeg tror først vi bør skille mellom faglitteratur og sakprosa mer generelt, sier norske Geir Hestmark, som hedres for sin biografi Istidens oppdager (2017), som handler om 1700-tallsgeologen Jens Esmark.

– Faglitteratur er først og fremst lærebøker, akademiske monografier og vitenskapelige artikler i alle fag, mens sakprosa er alle skriverier som ikke er fiksjon.

Men i Norge, forklarer Hestmark, har man de seneste årene også etablert sakprosa som en litterær sjanger som både formidler fakta og virkelighet og i tillegg også har såkalt litterære kvaliteter. Resultatet er, som han sier, hva engelskmennene kaller a good read – en underholdende, spennende og opplysende bok.

Det er imidlertid ikke bare i Norge at man i nyere tid finner forfattere som ikke skriver fiksjon, men som likevel forsøker å arbeide mer bevisst med språk og komposisjon – blant annet ved å låne grep fra journalistikken og skjønnlitteraturen. Det gjelder faktisk samtlige av de ti sakprosabøkene som storjuryen har valgt, herunder norske Karin Sveens Klassereise. Et livshistorisk essay fra 2000, som setter klassespørsmål på dagsordenen, og Mitt vakre genom (2010) av danske Lone Frank der hun bruker seg selv i en undersøkelse av hvilke konsekvenser genetisk kartlegging har for det enkelte menneske.

– Det danske uttrykket «faglitteratur» irriterer meg litt, bemerker Frank. – Bøkene jeg skriver, vil jeg heller kalle «litterær non-fiction» – det håper jeg i hvert fall man kan kalle dem.

Frank er nemlig av den overbevisning at tekstens form har stor betydning.

– Hvis man er interessert i innholdet alene, kan man nøye seg med å lese artikler fra tidsskrifter som Science og Nature. Men jeg betrakter det slik man betrakter en roman: Nå har jeg dette stoffet, og det skal ut på den fedest mulige måde.

Den samme dedikasjonen til historiefortelling finner vi også hos norske Åsne Seierstad, som hedres for sin bok To søstre (2016), en undersøkelse av hvorfor to søstre fra Bærum sluttet seg til IS.

– Min sjanger – litterær sakprosa – har fokus på historiefortelling. Jeg er svært opptatt av å få med leseren. For hver setning spør jeg meg selv: Er leseren med fra forrige setning? Min ambisjon er på flere nivåer: Det skal være mulig å lese mine bøker uten å vite noe som helst om emnet. Med andre ord skal bøkene være allmenne. Samtidig skal de ikke kjede en ekspert på feltet. De skal bringe helt nye opplysninger frem i lyset. Den kombinasjonen er veldig interessant å arbeide med, for så unngår man den bløte mellomtingen – alt det avisene skriver om emnet, repetisjonen av allmenn kunnskap.

Forpliktet på sannhet.

Utover arbeidet med form og fortelling fremhever flere av forfatterne enda en kvalitet når de blir bedt om å beskrive hva som kjennetegner faglitteratur i sammenligning med andre litterære sjangre.

– Grovt sagt er faglitteraturen, om den er aldri så fantasifullt fortalt og formidlet med for eksempel bruk av skjønnlitterære virkemidler, forpliktet på virkeligheten, sier danske Tom Buk-Swienty, forfatter av Slagtebænk Dybbøl (2008), første bind av to om krigen mellom Danmark og Preussen/Østerrike i 1864, og tilføyer: – Faglitteraturens byggesten vil alltid være fakta, troverdighet, grundighet og dokumentasjon. Faglitteratur forsøker å blottlegge, avdekke, beskrive, analysere, forholde seg til vår verden, som den virkelig er eller har vært.

Norske Espen Søbye, som i 2003 utga biografien Kathe, alltid vært i Norge der han rekonstruer den 15-årige Kathe Lasniks deportasjon fra Oslo til Auschwitz under andre verdenskrig, peker også på dette virkelighetskriteriet.

– Sakprosa undersøker virkeligheten på en annen og mer direkte måte enn de skjønnlitterære sjangrene ved å bygge på studier av litteratur, aviser, ukeblader, opptak fra radio og tv, private brev, kildemateriale og arkiver. Det ideelle kildematerialet for en sakprosabok er skriftlige samtidsdokumenter.

Sakprosaens forankring i virkeligheten – at den er «virkelighetsundersøkende», som Søbye kaller det – har imidlertid også implikasjoner for tekstens utforming.

– Teksten kan ikke gå lenger enn kildematerialet tillater, og bruken av kildene må kunne tåle å bli etterprøvd, sier Søbye. – Det blir ofte advart mot at sakprosa kan bli for kildestyrt, men det er en misforstått advarsel. Sakprosa skal være kildestyrt, den skal gi etter for kildene for slik å få dem til å snakke. Sakprosa er forpliktet på sannhet og på å ha et sannferdig forhold til kildene. Det er langt viktigere enn at den skal være en fortelling. En fortelling destabiliserer forholdet til kildene og trekker sakprosaen i retning av underholdning. Kravet man må stille til sakprosa, er ikke at den skal være en fortelling, men at den skal være sann.

Men idet en forfatter skriver om virkeligheten, blir det også vanskeligere for leseren å avvise bokens dilemmaer og konflikter, påpeker svenske Peter Englund, som i 2008 utga Stridens skjønnhet og sorg, en fortelling om første verdenskrig.

– Sakprosaen har sin styrke i et innlysende forhold, som forfattere i andre sjangre av og til misunner, ikke sjelden imiterer, og ofte er glade for å unnslippe: Jeg snakker om faktisiteten. Det finnes en uhørt styrke i undersøkelsen av virkeligheten, som kan gjøre denne typen tekster umulige å vegre seg mot.

Danske Peter Øvig Knudsen, forfatter av Blekingegadebanden I-II (2006–07) som handler om en dansk venstreorientert terrorcelle fra 1980-tallet, har merket en tilsvarende tendens.

– Jeg diskuterte en gang spørsmålet med forfatteren Tage Skou-Hansen, som tilhørte frigjøringsstyrkene under andre verdenskrig, og som i likhet med meg har skrevet en bok – men i hans tilfelle en roman – om motstandsbevegelsens likvideringer under okkupasjonen. Dagstjernen utkom i 1962, og romanen beskriver en privat motivert likvidering maskert som frihetskamp, og er dermed en krass kritikk av elementer av frigjøringskampen og av noen av hans egne gamle kamerater. Men bokens tema vakte ingen oppsikt og ingen debatt. Det gjorde min dokumentariske Efter drabet til gengæld, da den utkom nesten 40 år senere, i 2001, og debatten handlet spesielt om akkurat de tvilsomme likvideringene som var blitt maskert av motstandsbevegelsen. Jeg spurte Tage Skou-Hansen hvorfor i all verden det var slik forskjell. Han svarte at begge bøkene handlet om et meget ubehagelig emne for den nasjonale selvforståelsen, men at hans roman hadde kunnet avvises som fiksjon, fantasi – oppspinn.

Å tråkke på tær.

At sakprosa slår fiksjon når det gjelder evnen til å bevirke samfunnsmessige endringer, mener Lone Frank det ikke er noen tvil om.

– Romaner blir lest og når forfattere som Tom Wolfe og Philip Roth dør, diskuterer man deres betydning, men jeg synes egentlig ikke at skjønnlitterære forfattere på samme måte makter å sette samfunnsmessig dagsorden og få i gang nye diskusjoner, og det tror jeg ofte man overser når man diskuterer hva det er litteraturen kan. Man vil ha et stort, grandiost svar, men sakprosaen kan få til mye mer, hvis man vil rokke ved ting.

Hvilke dagsordener sakprosaen setter, avhenger til gjengjeld av hvilket samfunn man lever i.

– I USA og Storbritannia finnes det en lang tradisjon for at det vitenskapelige virkelig betyr noe, sier Lone Frank og nevner som eksempel amerikanske Malcolm Gladwell som med sine undersøkelser av forskjellige aspekter av livet med utgangspunkt i vitenskap, er blitt en bestselgende forfatter.

– Det danske samfunnet er svært lite vitenskapelig, konstaterer hun. Vi nedprioriterer vitenskap til fordel for alt mulig annet, for eksempel historie.

Peter Øvig Knudsen fremhever til gjengjeld dokumentarismens virkelighetsjusterende potensial, når han blir spurt om hvordan han ser sakprosaens rolle i samfunnet.

– Dokumentarforfatteren skriver opp mot et virkelighetsbilde som en person, en gruppe, en organisasjon, en bevegelse eller en nasjon har skapt av fortidige begivenheter. For å beskytte personens eller kollektivets positive identitetsfølelse, gjengir bildet begivenhetene slik at ubehagelige elementer er blitt fortrengt eller fjernet. Ofte er det fortegnede bildet blitt til en alminnelig anerkjent erindring om begivenhetene, og kun ganske få øyenvitner – kall dem whistleblowers, systemkritikere eller åndelige frihetskjempere – husker og tør fortelle om hva som i virkeligheten hendte.

Også Espen Søbye fremhever denne potensielt omkalfatrende kvaliteten.

– Sakprosa skal gjøre offentligheten større og mer bevisst ved å være et kritisk korrektiv og ved å øke arsenalet av kunnskap. Den skal gjøre virkeligheten rikere og mer mangfoldig ved å skrive om fenomener som hverken egner seg for akademiske avhandlinger eller romaner. Sakprosaen skal være offentlighetens øyne ned i arkiver og kilder, som den menige mann og kvinne ikke kjenner til. Sakprosaen skal være utfordrende og dristig i sine valg av temaer. God sakprosa skal tråkke noen på tærne og irritere makthavere, det være seg i statsforvaltningen eller i det private næringsliv. Den skal åpne det som er lukket, og den skal fremheve det som forsøker å skjule seg. Sakprosaens oppgave er å vise at ting ikke alltid er hva de gir seg ut for. Aristoteles sa at menneskets natur er å strebe etter viten, og det er denne tørsten etter kunnskap sakprosaen skal tilfredsstille. Ved å tilfredsstille den enkeltes vitebegjær oppfyller sakprosaen sin samfunnsmessige rolle.

Nettopp nå, bemerker flere av forfatterne, er det særlig relevant.

– I en tid som vår, hvor virkeligheten kvernes i stykker av Twitter, av korte notiser, av forvirrende faktaopplysninger, av nyhetsinnslag som nærmest tigger om mer plass, men ikke får det – i en sånn tid er den såkalte «faktaboken» uerstattelig, sier svenske Yvonne Hirdman, som er forfatter til Den röda grevinnan: En europeisk historia (2010) der hun beskriver mellomkrigstidens Europa og «den nye kvinnen» innenfra. Dette synspunktet bakkes opp av hennes landsmann Peter Englund:

– Faglitteraturens betydning i samfunnet er stadig stigende, tror jeg. I takt med at omsetningen av ideer og bilder vokser, og den seriøse journalistikken i alle dens former blir fortrengt av en galopperende infantilisering, er det snart bare sakprosaen som tilbyr tid og plass til det virkelig komplekse.

Men det er ikke bare nye teknologier faglitteraturen skal utfordre, mener Geir Hestmark. Det er også tidens anti-elitistiske ånd.

– Ved sin insistering på det faktiske er sakprosaen også et korrektiv til irrasjonelle, destruktive krefter, ikke minst i vår samtid hvor vi opplever en ny bølge av anti-vitenskapelig retorikk og politikk, som markedsføres som opprør mot eliter, men som egentlig er et opprør mot ubekvemme sannheter, sier Hestmark, mens Tom Buk-Swienty kaller faglitteraturen et «samfunnsanker»:

– Det er en sjanger som maner til ettertenksomhet, hvor borgeren kan finne noe så sjeldent som fordypelse, noe som kan gjøre en klokere på godt gammeldags vis, langt på vei basert på et fundament av noe så etter hvert kjettersk som fakta.

Dansken, svensken og nordmannen.

Sakprosakåringen handler ikke «bare» om å feire sakprosaen. Implisitt ligger også en ambisjon om å styrke den skandinaviske offentligheten. Hvilke tanker gjør forfatterne seg om det?

– Det skandinaviske fellesskapet, både på det språklige og det rent litterære området, var svært sterkt den gang jeg gikk på skolen og studerte på universitetet, bemerker svenske Kerstin Ekman, som er innstilt for essaysamlingen Herrarna i Skogen (2007) – en kulturhistorisk undersøkelse av skogens betydning i samfunnet og for henne selv.

– Sånn er det ikke lenger og jeg tror at denne skandinaviske sakprosaprisen er svært viktig, hvis man vil gjenopplive det kulturelle fellesskapet som en gang fantes mellom de skandinaviske landene.

Yvonne Hirdman er også en varm tilhenger av å styrke den skandinaviske offentligheten.

– Tenk å bli «utvidet» med mer Danmark, mer Norge – ikke gjennom de ofte sure svenske fortolkerne, men gjennom norske og danske stemmer. Drømmen er jo at det igjen blir som det var for over hundre år siden, da vi leste hverandres bøker på originalspråket og var som søsken, sier Yvonne Hirdman.

Lone Frank setter imidlertid spørsmålstegn ved ambisjonen.

– Det er noen ganske tilfeldige grenser man velger ved å fokusere på en skandinavisk offentlighet. Det er fint å orientere seg utover, men man kunne også ha valgt å styrke den europeiske eller vesteuropeiske offentligheten. Hvorfor skal man velge å avgrense det til en skandinavisk offentlighet, bare fordi vi tilfeldigvis ligger klumpet sammen her oppe og snakker noen språk som minner en hel del om hverandre? spør Lone Frank og fortsetter: – Vi er ganske forskjellige når det gjelder vår måte å innrette samfunnet på og ikke minst vår debattkultur.

Åsne Seierstad, som har utgitt bøker og rapportert til medier i alle de tre landene siden 2001, da krigen i Afghanistan begynte, har også merket at det er forskjell på de tre landenes offentligheter og debatter. Men nettopp det, mener hun, er en grunn til at det skandinaviske fellesskapet bør styrkes. Så man kan lære av hverandre. Dét krever imidlertid språkforståelse.

– Da jeg begynte å rapportere for tv fra Afghanistan, fikk jeg vite at både dansker og svensker var overrasket over hvor godt de forsto norsk. Det sa litt om hvor lite norsk de var blitt utsatt for. Det har endret seg, blant annet med tv-serier som Skam. Noen ganger foreslår dansker at vi snakker engelsk sammen. Det avslår jeg alltid. Vi skal verne om språkene våre og lese hverandre på originalspråket.

Geir Hestmark deler dette ønsket om en styrket skandinavisk offentlighet – også gjennom felles språkforståelse. Han mener nemlig at det er viktig at vi husker på at vi er en del av det samme skjebnefellesskap.

– De skandinaviske nasjonenes historie er nært knyttet sammen, og våre velferdsstater er de beste samfunnene å leve i som verdenshistorien så langt har frembrakt. Å vedlikeholde og forsvare dette fremskrittet og den friheten vi nyter godt av, er vår tids viktigste oppgave – i Norge, i Danmark, og i Sverige.

Mer fra Bøker