Alan Moores sorti

---

ANBEFALING

Alan Moore og Kevin O’Neill

The League of Extraordinary Gentlemen: The Tempest

Top Shelf Productions 2018-2019

Alan Moore og Jacen Burrows

Providence

Avatar Press 2015-2017

---

Når man ser tilbake på tiårets definerende begivenheter, er det vanskelig å komme utenom den i vår del av verden utbredte oppfatningen av at noe på et eller annet tidspunkt gikk alvorlig galt; at verden gikk av hengslene, og at ting ikke lenger henger på greip. Denne oppfatningen har sitt opphav i et sammensurium av kulturelle og massepsykologiske kriser, som blant annet inkluderer: Global oppvarming, svekkelse av Vestens militære og økonomiske hegemoni, nyliberalismens retoriske fallitt, islamistisk ekstremisme, Donald Trumps seier i det amerikanske presidentvalget i 2016, metoo, massive migrasjonsbølger og de komplekse kognitive utfordringene knyttet til overgangen til en medial offentlighet uten autoritære portvoktere (deriblant sammensmeltning av virkelighet og formidlet virkelighet).

Ingen skildret dette brå og traumatiske paradigmeskiftet bedre enn forfatter Alan Moore (Watchmen, V for Vendetta), i de to siste større arbeidene han ferdigstilte før han i sommer pensjonerte seg fra tegneseriebransjen. Skrekkserien Providence er en pastisj på H. P. Lovecrafts forfatterskap, som tar mål av seg å konfrontere rasismen og kvinnesynet som gjennomsyrer hans ufarliggjorte beretninger om kosmiske tentakkelguder og innavl i New England. The League of Extraordinary Gentlemen: The Tempest er kulminasjonen av en intertekstuell øvelse – en slags grand unified field theory for angloamerikansk sjangerfiksjon – som Moore har skrevet på i 20 år, og som gradvis har blitt mer innfløkt og avhengig av skarpøyd populærkulturell dechiffrering.

Begge seriene tar utgangspunkt i etablerte forfatterskap og nitid researcharbeid, begge er kultur- og litteraturkritikk forkledd som lett underholdning (og omvendt), og begge ender med at verden transformeres til et surrealistisk – og lenge fortrengt – vrengebilde av seg selv. Overfor denne forvandlingen står fortellingenes helter maktesløse. Det eneste de kan gjøre er å reflektere over sin egen rolle i å legge til rette for irrasjonalitetens triumf, og prøve å tilpasse seg det nye landskapet.