Så sitter man der, med sine av pocketansvarlig spritede hender andektig i fanget for å se et videoopptak av Karl Ove Knausgård som leser fra sin kommende roman Morgenstjernen (18. september!). Det er tirsdag denne uken og Forlaget Oktobers pressekonferanse i anledning bokhøsten, en svært nedskalert affære på grunn av covid-19. Forlagssjefen har ønsket velkommen til den lille ansamlingen av bokmennesker rundt langbordet, markedssjefen har gått igjennom titlene, en håndfull forfattere har dukket opp i levende live og snakket om og lest fra sine nye bøker. Til dem er det bare å si: Unnskyld, men vi kommer tilbake til dere i løpet av høsten! Nå er det Morgenstjernen som gjelder, en 666 sider lang roman om en mystisk stjerne som en dag dukker opp på himmelen, etter hva vi forstår. Og der er Knausgård på skjermen. Han har en laptop i fanget som han leser fra, bokhyller og bokhauger bak seg. Vi følger en jegforteller som kjører rundt mens han (tipper vi, det fremgår ikke av utdraget) drikker whisky. Han stopper ved en kiosk i marinaen for å kjøpe sigaretter (to 20-pakninger med Marlboro). Stilen er realistisk og minutiøs og minner om hverdagspassasjene fra Min kamp («Jeg stakk kortet inn i leseren han holdt fram foran meg og tastet inn koden, tok pakkene i hånden og gikk tilbake til bilen.»). Fortelleren får en melding fra en datter (?) som lurer på hvor mamma er. Han svarer kort og avvisende, han vet vel ikke. Så kjører han videre, opp på «den lange høyfjells-aktig sletta». Plutselig begynner det å knase under dekkene. Han stopper bilen, går ut og oppdager at veien er fylt av krabber, hundrevis av krabber. Han setter seg inn i bilen igjen, drikker opp resten av whiskyen, tenner en sigarett, tenker på krabbene. «Æsj, de var styrt av instinkter, og hvorfor skulle ikke instinktene bryte sammen når alt annet gjorde det?» Idet han skal til å kjøre videre, flammer himmelen opp. Det ser ut som om skogen brenner, men det er et himmellegeme. «Det var en stjerne. Og for en stjerne det var.»