Tung bør

---

kortkritikk

Karl Ove Knausgård

Fuglene under himmelen

62 sider

Oktober 2019

---

Karl Ove Knausgård har skrevet en liten fortelling som bærer en tung bør: Ifølge markedsføringen er den «Peer Gynt, slik Solveig ser det». Den danner utgangspunkt for en forestilling i Calixto Bieitos regi som har premiere i Bergen denne uken. Dessuten inneholder boken et utvalg av den Sverige-bosatte, britiske fotografen Stephen Gills intense og oppmerksomhetskrevende fuglebilder, som Knausgård tidligere har skrevet essay om.

Solveig-koblingen er ikke påtrengende. Derimot åpner teksten på usedvanlig blekt vis. Adjektivene er forutsigbare (bokens andre setning er sjokkerende svak til denne mesteren av beskrivelser å være: «Ansiktet hans var solbrunt og øynene varme, blikket våkent.»), replikkvekslingene livløse og selve fortellingen – om en kvinnelig sykepleier som har flyttet hjem for å passe sin aldrende mor og som får besøk av datteren – fremstår ikke med umiddelbar glød.

Først i partiene der fortellingen glemmer hva den er for noe, og får lov til å være bare litteratur, blir den til en Knausgård-tekst: I beskrivelsene av fugler (som selvfølgelig vekker gode leseminner i dette forfatterskapet), vestlandslandskap (ditto), lys, stemmelyd. Kråkene, naturen og værensgrublingen sender tankene til Knausgårds poetonkel, Kjartan Hatløy.

Ujevnheten i teksten viser seg når personen som er gjenstand for den steindøde setningen ovenfor bare noen sider senere blir nydelig beskrevet som preget av «en slags hengslete, uvøren glede». Og selv om fortellingen åpner som en gjennomsnittlig norsk samtidsnovelle, slutter den heldigvis under en helt annen himmel, med fuglenes guddommelighet og frihet fra det timelige, og menneskets glimtvise opplevelse av naturens selvfølgelighet.