---
Anmeldelse
:quality(70):focal(-5x-5:5x5)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/CZ67NGSVYYJJHWEOC42GSV5QGE.jpg)
Rusreformutvalget
NOU 2019:26 Rusreform – fra straff til hjelp
412 sider
Norges offentlige utredninger 2019
---
La oss starte med Statens klinikk for narkomane på Hov i Land. Den åpnet i 1961, den første klinikken av dette slaget i Europa. Helsedirektøren var med rette stolt, og den var basert på det selvsagte premisset om at brukere av narkotika ikke skulle straffes, men få helsehjelp. Pasientene som kom dit var «syke», ikke «kriminelle».
Så glir vi inn i det NOU 2019:26 kaller den strafferettsdominerte fase. Fra 1965 fester justissektoren grepet på brukerne av narkotika, en refleks av den amerikanske «war on drugs». Det handler om politi og rettsvesen, bøter og fengsler, smerte og stigma. Denne NOU-en vil få store konsekvenser. Ironien er at den skrur tiden tilbake til 1961. Reformens undertittel er «Fra straff til hjelp». De kunne satt inn et ekstra ord: «Fra straff tilbake til hjelp.»
Århundrets feilinvestering i straff.
Det starter med et effektivt riss av historien på feltet. Vendepunktet var at ungdom som brukte hasj samlet seg i Slottsparken i Oslo. Lettskremte politikere ble redde for epidemisk narko-smitte, panikken bredte seg, og i Stortinget var debattene preget av zombieaktig enighet. I ly av moralsk panikk ble det banket gjennom økte strafferammer i lange jafs: to års fengsel i 1964, ti år i 1972, 15 år i 1981, lovens maksimum, 21 år i 1984. For bruk ble det bøter og opp til seks måneders fengsel. Og straffene ble brukt. En trodde de virket forebyggende.
Politikere og byråkrati visste hva de gjorde, for det kom motforestillinger. Best ble de artikulert av den såkalte Straffelovkommisjonen hvor flertallet foreslo å avkriminalisere bruk av narkotika og også en kraftig nedskalering av det øvrige narko-straffenivået. Det såkalte skadefølgeprinsippet sto sentralt hos kommisjonen. Det innebærer at straff bare bør brukes som reaksjoner på handlinger som kan medføre skade på andre. Bruk av narkotika bør ikke rettferdiggjøre at brukeren selv påføres smerte. Dessuten: selv om de høyeste straffene var tiltenkt proffe kriminelle, var det samfunnets evige stebarn som ble straffet. Men den politiske ledelsen sa skarpt nei, en trodde avkriminalisering ville øke forbruket.
Hele premisset for narkotikapolitikken har altså i tiår vært at kriminaliseringen av bruk virker forebyggende. Stemmer det? I et 50 siders nøkkelkapittel i NOU-en brettes erfaringene fra andre land ut. Det er riktignok metodiske problemer; det kan være forskjell mellom lovtekst og praksis, det kan ta tid før virkningene av en endring i politikken viser seg. Likevel har vi tilstrekkelig kunnskap til å konkludere med at straff neppe betyr noe for forbruket.
Narkotikapolitikken har altså hvilt på den tvilsomme forutsetningen om at straff for bruk virker forebyggende. Titusener har med hensikt blitt buret inne, påført smerte og stigma, fått blokkert utdanning og jobbmuligheter. Vi blir minnet om strafferettsjuristen Johs. Andenæs, som mente at narkofeltet var særlig preget av moralsk indignasjon og hevnmotiver. Resultatet ble det han kalte «århundrets feilinvestering i straff».
Myk rådgivingsenhet.
Utvalget foreslår avkriminalisering. Bruk og besittelse til eget bruk skal ikke lenger skal være straffbart. Men de foreslår ikke legalisering. Du skal ikke kunne kjøpe cannabis lovlig på den måten du kan det i mange delstater i USA og Canada. Politiet skal fortsatt ha hjemmel for visitasjon og de kan fortsatt beslaglegge og ødelegge narkotika. Men de skal ikke lenger dra hjem til ungdom som røyker hasj og ransake hjemmene deres. De skal slett ikke kunne kle folk nakne og undersøke kroppens hulrom for å avdekke for eksempel små kvanta cannabis.
Viktigst er dette: De som blir tatt for bruk, skal ikke lenger inn i rettsvesenet. Politiet skal sende dem til en «rådgivingsenhet» forankret i sosial- og velferdssektor. Den skal nettopp «gi råd» eller konkret «hjelp», men den har ellers ikke sanksjoner. Her skiller utvalget seg fra modellen i Portugal, som en ifølge mandatet skulle se hen til. Der har de «rusnemnder» med ulike sanksjoner, selv om de sjelden brukes. En hovedgrunn til at en ikke ønsker samme ordning er at en nemnd ville kunne minne om edruskapsnemndene en hadde i mange kommuner. Fortsatt klinger nemndbegrepet av en type tvang som Rusreformutvalget ikke liker.
Dette er det mest sensitive punktet: Vil ungdom faktisk følge pålegget? Vil de møte opp, og ta imot rådene de får? Actis, rusfeltets samarbeidsorganisasjon, en evig bremsekloss for reformer, var forutsigbart og raskt ute under overskriften: «Rusreformen svikter de unge.» De tror ikke ungdom kommer til å få den hjelpen de trenger. Politiets representant i utvalget deler bekymringen og tok dissens. Han ønsker å opprettholde muligheten for å gi straff, men uten egentlig å diskutere evidensen fra flertallet i NOU-en for at det neppe virker.
Brukernes stemmer.
Rusreformutvalgets forslag er mer radikalt enn jeg trodde det ville bli. Hvordan kunne det skje? Forskning fra mitt eget institutt har vist at forskere har spilt en økende rolle i de NOU-ene som er skrevet de siste tiårene. De har fått lengre litteraturlister, anbefalingene skal være forankret i forskningsbasert kunnskap. Rusfeltet er et interessant unntak. Så langt har ingen NOU-er stilt disse viktige spørsmålene. En grunn er nok at sentrale forskningsmiljøer har vært vevet inn i statsapparatet, de har vært politisk servile og redde for kontroversielle anbefalinger. Forskerne i Rusreformutvalget tilhører ikke det toneangivende miljøet i Oslogryta. Det er kanskje grunnen til at alle støtter opp under det radikale forslaget.
Forskerne har vært tafatte, derimot har de såkalte brukerne, de som på fagspråk kalles «lay experts», fått stadig sterkere stemmer. Dette er folk med egne erfaringer med destruktiv rus og ikke minst med den repressive politikken. Helseminister Bent Høie er drivkraft bak reformen, men han har lyttet til folk som Arild Knutsen og Kenneth Arctander Johansen, den siste også medlem i Rusreformutvalget. De er tidligere «brukere», dyktige i sosiale medier og de har hamret budskapet inn: Ruspolitikken har gitt fornedring og stigma, overdoser og død. De har selv vært der, de vet hva de snakker om. Jeg tror det var disse stemmene som aller mest bidro til at hele feltet begynte å bevege seg med helt ny hastighet for to-tre år siden.
En antydet linje.
Denne kunnskapen ligger også under NOU-en, men en leter forgjeves etter brukernes tonefall og retorikk i teksten. Fortellerstemmen er rolig, analytisk og hviler på kunnskap fra en rekke fagfelt. Jeg tipper at mange formuleringer stammer fra utvalgslederen selv, Runar Torgersen fra Riksadvokatembetet, som også var sekretær for Straffelovkommisjonen som altså foreslo avkriminalisering for nesten 20 år siden. Den nøkterne juriststemmen fungerer, preget som den er av den selvbevisste autoriteten som ledende figurer i rettsvesenet så ofte har. Utvalget skriver: «I norsk strafferett har avkriminalisering i stor grad skjedd gjennom fjerning av straffebud som tiden har løpt fra. Et velkjent eksempel er avkriminalisering av seksuell omgang mellom menn og konkubinat (samboerskap) i 1972.» Utvalget minner oss om avkriminaliseringen av feilparkering i 1963. Dette er effektive retoriske grep. Det antydes nemlig en linje her. Tiden har også løpt fra kriminaliseringen av bruk av narkotika.
Er det noen der ute som mener at homofile bør straffes? Eller at du bør inn i rettsvesenet om du parkerer feil? Subtilt markeres det at NOU-en er på parti med vår egen tid, og det er den jo.