Kommentar

Hvordan skal Svenska Akademien kunne dele ut Nobelprisen nå, spør Bernhard Ellefsen.

---

Skandalen i Svenska Akademien

18 kvinner har anklaget en svensk kulturprofil for seksuell trakassering og overgrep. Mannen er gift med Katarina Frostenson, som inntil nylig var aktiv medlem i Svenska Akademien.

Det knytter seg også kontroverser til at en kulturscene mannen har ledet, har fått pengestøtte frå Svenska Akademien.

Et advokatfirma ble hyret inn for å lage en utredning. Den har splittet Akademien og ført til at fem av dens medlemmer, inkludert lederen Sara Danius og Frostenson, har trukket seg de siste ukene.

---

Horace Engdahl, den mest kontroversielle skikkelsen blant de gjenværende medlemmene i Svenska Akademien, gikk denne uken til angrep på et av den siste tidens store opprop mot institusjonen. «For en gangs skyld passer virkelig begrepet hjärnsläpp, og det er ikke hvilke som helst hjerner vi snakker om, man kunne virkelig høre smellet.» Salven er rettet mot de mange forskerne som har tatt til motmæle mot Akademiens håndtering av skandalen omkring mannen som kalles Kulturprofilen.

Jeg må slå opp ordet «hjärnsläpp» for å finne den presise betydningen, og som vanlig ender jeg i Svenska Akademiens ordbok: «tilfällig förlust av tankeförmågan», kan jeg lese at det betyr. En så presis karakteristikk av Engdahls opptreden – enten vi tenker på forsøket på å stoppe granskningen av Akademiens bånd til Kulturprofilen eller personangrepene på Sara Danius – er det naturligvis bare Sveriges fremste språkinstitusjon som kan by på.

De siste ukene har Morgenbladet fulgt kollapsen i Akademien nøye. Nærmest daglig har det kommet nyheter fra Börshuset i Stockholm som for bare noen måneder siden var utenkelige. Etter fire ukers virvelvind ligger den 232 år gamle institusjonen med brukket rygg.

De atten medlemmene er redusert til elleve. Kongen har grepet inn. Sara Danius har både trukket seg og blitt et slags populærkulturelt ikon etter at titusenvis av svensker har latt seg avbilde i sosiale medier ikledd «knytblus», plagget den svært motebevisste litteraturforskeren har en særlig forkjærlighet for. De som har tatt Katarina Frostenson, og til dels hennes ektemann, i forsvar, sitter fremdeles i sine akademistoler. At de har vunnet en pyrrhosseier er mager trøst for alle som verdsetter institusjonens arbeid for språk og litteratur.

Når støvet etter parnassintrigen er i ferd med å legge seg, er det viktig å understreke at alt er uklart omkring Svenska Akademiens fremtid. Integriteten er borte. Troverdigheten og legitimiteten like så. I et forsøk på skaffe seg arbeidsro har de gjenværende elleve publisert en pressemelding fylt av pseudobyråkratiske unnvikelser.

Spørsmålet er om de i det hele tatt makter å dele ut noen nobelpris i år. Overfor svensk radio er Horace Engdahl, svensk kulturlivs mest skråsikre mann, oppsiktsvekkende defensiv: «Det håper vi virkelig». Danius’ foreløpige etterfølger, Anders Olsson, forteller at dette nå er oppe til diskusjon, og SR har kilder som forteller at Akademien for alvor vurderer å la være. Hva Nobelstiftelsen, som er Svenska Akademiens oppdragsgiver, mener er foreløpig uklart.

Enkelte kommentatorer har uttalt at Nobelprisen i år må gå til en kvinne. Ideen demonstrerer hvilken umulig situasjon Akademien står i når de skal dele ut verdens viktigste litteraturpris til høsten: Uansett hva de velger, vil det bli tolket som et svar på skandalen. Den feministiske forfatteren og teoretikeren Hélène Cixous har tidligere vært nevnt som en mulig vinner, og kanskje skulle man tro at en pris til henne i år kunne bøte på skadene. Men hvilken feminist vil ha pris og penger fra en gjeng som denne? Og hvilken troverdighet får prisen når den uvegerlig vil omgis av spekulasjoner om mulige baktanker?

Kenyaneren Ngugi wa Thiong’o er en annen favoritt som Akademien nå kunne ha sett seg tjent med å prise. I så fall vil nok manges tanker gå til satireavisen The Onions overskrift dagen etter at Barack Obama ble valgt til president midt i finanskrisen: «Black Man Given Nation’s Worst Job.»

Direkte komisk blir det hvis vi ser for oss at de endelig ville belønne Philip Roth for et av etterkrigstidens aller fremste forfatterskap – en forfatter hvis beskrivelser av kvinner og mannlig promiskuitet har vakt harme gjennom seks tiår.

En nobelpris kan ikke brukes til damage control, men årets tildeling vil umulig kunne tolkes som noe annet enn et forsøk på nettopp det.

Mer fra Kommentar